6.3 Tiltak for miljø og helse

Kan vi faktisk gjøre noe?

Etter å ha lært om miljøgifter, klimaendringer og truede økosystemer er det lett å bli motløs. Problemene virker overveldende. Men her er den gode nyheten: vi har faktisk løst store miljøproblemer før, og vi har verktøyene til å gjøre det igjen.

Miljøproblemer løses best gjennom en kombinasjon av tiltak på ulike nivåer, og alle nivåene er viktige.

På internasjonalt nivå samarbeider landene gjennom avtaler og organisasjoner. Parisavtalen handler om å begrense global oppvarming. Montrealprotokollen reddet ozonlaget. FNs bærekraftsmål setter felles mål for hele verden. Og EU-regelverk stiller krav til kjemikalier, utslipp og avfall som gjelder for hele Europa, inkludert Norge gjennom EØS-avtalen.

På nasjonalt nivå bruker regjeringer lover og forskrifter for å regulere forurensning, avgifter og insentiver for å styre adferd i grønnere retning, og miljøovervåking for å holde øye med tilstanden i naturen.

På lokalt nivå spiller kommuner en nøkkelrolle gjennom avfallshåndtering, naturvern og arealplanlegging -- altså beslutninger om hva som skal bygges hvor.

Og til slutt, på individuelt nivå, handler det om valgene du tar hver dag: hva du kjøper, hvordan du reiser, og hvor mye energi du bruker. Ingen enkeltpersons valg redder verden alene, men summen av millioner av valg har enorm kraft.

I dette kapittelet skal vi se nærmere på konkrete tiltak på alle disse nivåene.

Klimatiltak -- å redusere utslippene

Når vi snakker om klimatiltak, skiller vi mellom to fundamentalt forskjellige strategier: å redusere utslipp (mitigering) og å tilpasse seg endringene (adaptasjon).

Den viktigste strategien er å redusere utslipp av klimagasser. Det betyr først og fremst en overgang fra fossil energi til fornybar energi -- sol, vind og vannkraft. Norge er i en heldig posisjon her, med nesten all strømproduksjon fra vannkraft, men globalt er det fortsatt en lang vei å gå. Elektrifisering av transport er et annet stort tiltak -- Norge leder verden i andel elbiler, og det har allerede gitt målbare resultater i reduserte utslipp fra veitrafikk. Energieffektivisering i bygg og industri kan også gjøre en stor forskjell -- bedre isolasjon, smartere oppvarming, mer effektive produksjonsprosesser. Og så handler det om å redusere forbruk -- å kjøpe mindre, bruke ting lenger, og velge produkter med lavere klimaavtrykk.

En annen tilnærming er å fange og lagre CO₂. Karbonfangst fra industri handler om å fange opp CO₂ fra fabrikkenes utslipp og lagre det trygt, for eksempel under havbunnen. Skogplanting er en biologisk form for karbonfangst -- trær tar opp CO₂ fra luften og lagrer karbonet i ved og jord.

Men selv om vi klarer å kutte utslippene dramatisk, vil noen klimaendringer uansett skje. Derfor trenger vi også klimatilpasning: flomsikring for å beskytte mot økt nedbør, klimatilpasset bygging som tåler mer vind og regn, og endret arealbruk for å unngå å bygge der det er flom- eller skredfare.

Sirkulær økonomi -- fra «bruk og kast» til kretsløp

I mange tiår har samfunnet vårt fungert etter en lineær modell: vi tar ut råvarer fra naturen, produserer varer, bruker dem en stund, og kaster dem. Ta ut, bruk, kast. Denne modellen genererer enorme mengder avfall og bruker opp verdifulle ressurser.

Alternativet kalles sirkulær økonomi. I stedet for en rett linje fra råvare til søppel, tenker vi oss en sirkel: råvarer brukes til å lage produkter, produktene repareres og gjenbrukes så lenge som mulig, og når de til slutt er utslitte, resirkuleres materialene og brukes til å lage nye produkter. Sirkelen slutter aldri.

For å prioritere riktig har vi avfallshierarkiet -- en rangering av hva som er mest miljøvennlig, fra topp til bunn. Øverst: forebygging -- det aller beste er å ikke lage avfall i det hele tatt, altså redusere forbruket. Deretter ombruk -- å bruke ting på nytt, gi bort, kjøpe og selge brukt. Så materialgjenvinning -- resirkulering, der materialene smeltes om eller bearbeides til nye produkter. Deretter energigjenvinning -- forbrenning av avfall for å produsere varme og strøm. Og helt nederst, som siste utvei: deponi -- å legge avfall på fyllinga.

Tankegangen er enkel: jo høyere opp i hierarkiet du kommer, desto bedre er det for miljøet. Å aldri kjøpe en ting du ikke trenger er bedre enn å resirkulere den etterpå.

Montrealprotokollen -- beviset på at det virker

Hvis du noen gang lurer på om internasjonalt samarbeid faktisk kan løse globale miljøproblemer, trenger du bare å se på historien om ozonlaget.

På 1980-tallet oppdaget forskere at ozonlaget -- det beskyttende gasssjiktet høyt i atmosfæren som skjermer oss mot farlig ultrafiolett stråling fra sola -- ble tynnere. Over Antarktis var det oppstått et regelrett «ozonhull». Synderen ble identifisert: KFK-gasser (klorfluorkarboner), som ble brukt i kjøleskap, spraybokser og isolasjonsmaterialer. Disse gassene steg opp i atmosfæren og brøt ned ozonmolekyler.

Verden reagerte med Montrealprotokollen i 1987. Dette var en internasjonal avtale om å fase ut de ozonreduserende stoffene. Nesten alle verdens land sluttet seg til -- den er en av de mest vellykkede internasjonale miljøavtalene noensinne.

Resultatene har vært imponerende. Utslippene av ozonreduserende stoffer er redusert med over 99 %. KFK-gassene ble forbudt og erstattet med mindre skadelige alternativer. Og ozonlaget viser tegn til helbredelse -- forskerne forventer full gjenoppretting rundt 2066.

Hva kan vi lære av denne suksessen for klimaarbeidet? For det første: internasjonalt samarbeid virker når alle land forplikter seg. For det andre: vitenskap må ligge til grunn -- det var forskernes oppdagelse av problemet som drev handlingen. For det tredje: erstatningsteknologi må være tilgjengelig -- det var lettere å forby KFK fordi det fantes alternativer. For klimaendringene betyr dette at overgangen til fornybar energi og bærekraftig teknologi er helt avgjørende.

Oppsummering

I dette kapittelet har vi sett at miljøproblemer kan løses -- men det krever innsats på alle nivåer.

Tiltak på ulike nivåer er avgjørende: internasjonale avtaler som Parisavtalen og Montrealprotokollen setter rammene, nasjonale lover og avgifter styrer utviklingen, lokale myndigheter håndterer avfall og arealplanlegging, og individuelle valg om forbruk, transport og energibruk summerer seg opp.

Klimatiltak (mitigering) handler om å redusere utslipp: overgang til fornybar energi, elektrifisering av transport, energieffektivisering og redusert forbruk. Karbonfangst og lagring, samt skogplanting, kan også bidra. Klimatilpasning handler om å forberede samfunnet på endringer som allerede skjer: flomsikring, klimatilpasset bygging og endret arealbruk.

Sirkulær økonomi er overgangen fra den lineære «ta ut, bruk, kast»-modellen til et kretsløp basert på gjenbruk, reparasjon og resirkulering. Avfallshierarkiet rangerer tiltakene fra forebygging (best) via ombruk, materialgjenvinning og energigjenvinning til deponi (siste utvei).

Montrealprotokollen er beviset på at internasjonalt samarbeid virker: KFK-gassene er faset ut, ozonlaget helbredes, og utslippene er redusert med over 99 %. Lærdommene -- samarbeid, vitenskap og erstatningsteknologi -- gir håp for klimaarbeidet.