1.4 Risikovurdering og HMS

Når noe går galt på laboratoriet

Forestill deg at du er på skolens laboratorium. Klassen skal undersøke kjemiske reaksjoner, og du gleder deg til å se hva som skjer når du blander ulike stoffer. Så hører du et rop fra nabogruppa: noen har sølt saltsyre på hånden. Læreren løper bort, skyller med vann og sjekker at det ikke er alvorlig. Men det hele kunne vært unngått.

Hvert år skjer det uhell på skolelaboratorier som kunne vært forhindret med bedre planlegging. HMS -- som står for Helse, Miljø og Sikkerhet -- er ikke bare et sett med kjedelige regler. Det er et rammeverk som beskytter deg, medelevene dine og miljøet. Når du forstår hvorfor reglene finnes, blir de plutselig meningsfulle.

Tenk på det slik: en kirurg vasker hendene grundig før en operasjon, ikke fordi noen tvinger henne, men fordi hun vet hva som kan skje om hun lar være. På laboratoriet er det akkurat det samme. Du bruker vernebriller fordi du vet at en sprut i øyet kan gi varige skader. Du leser sikkerhetsdatabladet fordi du vet at ulike kjemikalier krever ulik håndtering. Du planlegger forsøket fordi du vet at det å tenke gjennom farene på forhånd er den beste måten å unngå dem på.

I dette kapittelet skal vi gå gjennom det du trenger for å jobbe trygt og ansvarlig: fra sikkerhetsregler og faresymboler til systematisk risikovurdering og forsvarlig avfallshåndtering.

Grunnreglene -- ditt sikkerhetsnett

Det finnes noen grunnleggende sikkerhetsregler som gjelder hver gang du arbeider på laboratoriet. Disse reglene er ikke tilfeldige -- hver eneste av dem eksisterer fordi noen en gang ble skadet.

Den aller viktigste regelen er å alltid bruke påbudt verneutstyr. Vernebriller er obligatoriske i nesten alle forsøk fordi øynene er ekstremt sårbare. Hansker beskytter hendene mot etsende stoffer, og labfrakken beskytter klærne og huden. Det kan virke overdrevet å ta på seg alt dette bare for å blande litt eddik og natron, men poenget er å bygge gode vaner som også holder deg trygg når du jobber med farligere stoffer.

Før du i det hele tatt åpner en flaske med et kjemikalie, skal du ha lest sikkerhetsdatabladet, ofte forkortet SDS. Dette dokumentet inneholder alt du trenger å vite: hvilke farer stoffet utgjør, hva slags verneutstyr du trenger, hva du gjør hvis du søler det på deg, og hvordan du kvitter deg med rester etterpå. Du finner sikkerhetsdatablad på emballasjen, hos leverandøren eller i digitale databaser som EcoOnline.

Før forsøket starter skal du også vite hvor nødutstyret befinner seg. Hvor er øyedusjen? Hvor er brannteppet? Hvor er førstehjelpsskrinnet? Disse spørsmålene skal du alltid kunne svare på. Og hvis noe går galt -- uansett om det er en liten søl eller noe mer alvorlig -- er regelen enkel: meld fra til læreren umiddelbart. Det er aldri pinlig å be om hjelp. Det som er pinlig, er å late som ingenting og la situasjonen bli verre.

To regler som mange ikke tenker over: du skal aldri smake på eller lukte direkte på kjemikalier. Vil du sjekke lukten, bruker du vifteteknikken -- du holder flasken på avstand og vifter forsiktig dampen mot nesen med hånden. Og du skal aldri spise eller drikke i laboratoriet, fordi du risikerer å få i deg stoffer som ikke hører hjemme i kroppen.

GHS -- faresymbolene som taler et internasjonalt språk

Tenk deg at du er på ferie i Japan og kjøper et rengjøringsmiddel. Du kan ikke lese japansk, men på flasken er det et kjent rødt ruteformet symbol med en flamme inni. Du vet umiddelbart at produktet er brannfarlig. Slik fungerer GHS -- Globally Harmonized System -- et internasjonalt system for merking av kjemikalier som gjør at du kan forstå farene uansett hvor i verden du befinner deg.

GHS bruker ni faresymboler, alle formet som røde ruter på hvit bakgrunn. Hvert symbol forteller deg noe spesifikt om hvilken fare kjemikaliet utgjør. Brannfarlig (flamme) betyr at stoffet kan antennes lett, og du finner dette symbolet på for eksempel etanol, aceton og bensin. Etsende (korrosjon) advarer om at stoffet kan gi alvorlige skader på hud og øyne, som sterke syrer og baser. Akutt giftig (hodeskalle) forteller at stoffet kan være livstruende ved svelging eller innånding, slik tilfellet er med metanol og cyanid.

Men det finnes også symboler som mange glemmer. Helsefare (person med stjerneformet skade) betyr at stoffet kan forårsake langsiktige helseskader som kreft eller mutasjoner -- formaldehyd og asbest hører hjemme her. Miljøfare (død fisk og tre) advarer om at stoffet er skadelig for naturen, spesielt vannmiljøet. Tungmetaller og oljeprodukter bærer dette symbolet. Oksiderende (flamme over sirkel) betyr at stoffet kan forsterke en brann ved å avgi oksygen, slik hydrogenperoksid og kaliumpermanganat gjør. Gass under trykk advarer om at innholdet kan eksplodere ved oppvarming, og eksplosiv betyr at stoffet kan eksplodere ved støt eller varme.

Et viktig poeng som mange overser: ett og samme kjemikalie kan ha flere faresymboler. Konsentrert saltsyre er for eksempel både etsende og irriterende for luftveiene. Og konsentrasjonen spiller inn -- fortynnet saltsyre er langt mindre farlig enn konsentrert. Derfor må du alltid lese hele sikkerhetsdatabladet, ikke bare se på symbolene.

Sikkerhetsdatabladet -- kjemikaliets pasientjournal

Hvis du noen gang har vært hos legen, vet du at journalen din inneholder alt som er viktig å vite om helsen din: allergier, tidligere sykdommer, medisiner du tar. Et sikkerhetsdatablad (SDS) er den tilsvarende journalen for et kjemikalie. Det inneholder all informasjonen du trenger for å håndtere stoffet trygt.

Dokumentet er delt inn i 16 deler, men du trenger ikke pugge alle. De viktigste delene er de første: del 1-3 forteller deg hva kjemikaliet heter, hvilke faresymboler det har, og hva du skal gjøre som førstehjelp. For eksempel vil du her finne at ved hudkontakt med saltsyre skal du skylle med vann i minst 15 minutter.

Del 7-8 handler om håndtering og verneutstyr. Her står det hvordan du skal oppbevare kjemikaliet, og nøyaktig hvilke hansker, briller og masker du trenger. Ikke alle hansker er like -- noen materaler motstår syrer men ikke løsemidler, og omvendt. Nitrilhansker er ofte et godt valg, men SDS-en forteller deg hva som er riktig.

Del 12-16 dekker miljøfare, avfallshåndtering og transport. Her finner du ut om stoffet er farlig for vannmiljøet, og nøyaktig hvordan du skal kvitte deg med rester.

La oss ta et konkret eksempel. Hvis du skal bruke saltsyre i et forsøk, vil SDS fortelle deg følgende: Faresymbolet er etsende. H-setningen H314 advarer om at stoffet gir alvorlige etseskader på hud og øyne, mens H335 sier at det kan irritere luftveiene. Du trenger tette vernebriller, nitrilhansker og labfrakk, og du skal arbeide i avtrekksskap når du bruker konsentrert syre. En gyllen regel når du skal fortynne syre er å alltid tilsette syre til vann, aldri omvendt -- fordi reaksjonen med vann frigjør mye varme, og å helle vann i syre kan føre til farlig spruting. Avfall av saltsyre skal nøytraliseres med base før det kan kastes.

Risikovurdering -- å tenke før du handler

Nå kommer vi til selve kjernen i laboratoriesikkerheten: risikovurdering. Det høres kanskje byråkratisk ut, men egentlig gjør du uformelle risikovurderinger hele tiden. Når du ser deg for før du krysser veien, vurderer du risikoen for å bli påkjørt. Når du smaker på maten for å sjekke om den er varm nok, vurderer du risikoen for å brenne deg. En formell risikovurdering er bare en mer systematisk versjon av det samme.

Den grunnleggende formelen er enkel: Risiko = Sannsynlighet x Konsekvens. Noe som har lav sannsynlighet for å skje og lave konsekvenser hvis det skjer, er lav risiko. Men noe som har høy sannsynlighet eller høye konsekvenser -- eller begge deler -- krever tiltak.

En risikovurdering følger seks trinn. I trinn 1 identifiserer du farene: Hvilke kjemikalier brukes? Brukes varme, elektrisitet eller trykk? Kan det dannes farlige gasser? I trinn 2 vurderer du hvem som kan bli skadet -- deg selv, medelever, læreren, eller kanskje miljøet. I trinn 3 vurderer du selve risikoen ved å kombinere sannsynlighet og konsekvens. En fare med lav sannsynlighet og lav konsekvens er akseptabel, mens en med høy sannsynlighet og høy konsekvens er uakseptabel og må reduseres.

I trinn 4 planlegger du tiltak. Kan faren fjernes helt, for eksempel ved å erstatte et farlig stoff med et tryggere alternativ? Kan den reduseres, for eksempel ved å bruke mindre mengder? Verneutstyr er alltid siste forsvarslinje -- først prøver du å fjerne eller redusere faren. I trinn 5 planlegger du for uhell: Hva gjør du hvis noe søles? Hva gjør du hvis noen får det på seg? Hvor er nødutstyret? Og til slutt, i trinn 6, dokumenterer du risikovurderingen og deler den med alle som deltar i forsøket.

La oss ta et eksempel. Du skal varme opp vann med bunsenbrenneren og måle temperaturen. Farene inkluderer brannskade fra flammen og det kokende vannet, brannfare fra den åpne flammen, og fare for at glasskoppen kan sprekke ved rask temperaturendring. Risikoen for brannskade er moderat fordi sannsynligheten er middels og konsekvensen kan være alvorlig. Tiltakene dine inkluderer vernebriller, å ha langt hår bundet tilbake, å fjerne brennbare materialer fra arbeidsområdet, å bruke gripetang for varme gjenstander, og å ha brannteppe tilgjengelig. Med disse tiltakene kan forsøket gjennomføres trygt.

Avfallshåndtering -- ansvar for miljøet

Etter at forsøket er utført, gjenstår en viktig oppgave som mange tar for lett på: hva gjør du med restene? Riktig avfallshåndtering beskytter ikke bare mennesker, men også miljøet -- elver, innsjøer og det biologiske mangfoldet rundt oss.

Avfall i laboratoriet deles inn i tre hovedkategorier. Ufarlig avfall er stoffer som trygt kan skylles i vasken med mye vann eller kastes i vanlig søppel. Rester av vann, ufarlige saltløsninger i små mengder, nøytraliserte syrer og baser med pH mellom 6 og 8, og organiske stoffer som sukker og stivelse faller i denne kategorien.

Kjemisk avfall krever spesialhåndtering. Syrer og baser skal samles i egne beholdere -- og aldri blandes, fordi dette kan gi voldsomme reaksjoner. Organiske løsemidler som etanol og aceton er brannfarlige og skal i egne beholdere for brannfarlige væsker. Tungmetaller som bly, kvikksølv og sølv er giftige for miljøet og skal leveres som spesialavfall. Oksiderende stoffer krever også egen håndtering.

Biologisk avfall -- som bakteriekulturer fra forsøk i biologi -- skal autoklaveres (steriliseres med damp under trykk) før det kastes.

Hovedreglene er enkle å huske: Aldri bland ulike kjemikalier i samme avfallsbeholder. Merk alltid avfallsbeholdere tydelig med innhold. Nøytraliser syrer og baser før avhending hvis det er mulig. Spør læreren hvis du er usikker. Og minimer avfallet ved å bare bruke de mengdene du faktisk trenger.

De vanligste feilene som gjøres er å helle syrer og baser i samme beholder (noe som kan gi voldsom varmeutvikling og spruting), å helle organiske løsemidler i vasken (brannfare og miljøskade), og å kaste skarpe gjenstander som knust glass i vanlig søppel. Et godt eksempel: etter et forsøk med sølvnitratløsning skal du aldri helle resten i vasken. Sølv er et tungmetall som er giftig for vannlevende organismer. I stedet samler du det i en merket beholder for spesialavfall.

Oppsummering

I dette kapittelet har vi sett at laboratoriesikkerhet handler om noe mer enn å følge regler -- det handler om å forstå hvorfor reglene finnes og ta ansvar for deg selv, andre og miljøet.

HMS (Helse, Miljø og Sikkerhet) er rammeverket for trygt arbeid. De grunnleggende sikkerhetsreglene inkluderer å alltid bruke påbudt verneutstyr, lese sikkerhetsdatablad før bruk av kjemikalier, vite hvor nødutstyret er, aldri smake på eller lukte direkte på kjemikalier, og melde fra til læreren umiddelbart ved uhell.

GHS-faresymbolene (Globally Harmonized System) er et internasjonalt merkesystem med ni symboler formet som røde ruter på hvit bakgrunn. De dekker farer som brannfare, etsing, akutt giftighet, helsefare, miljøfare, oksiderende egenskaper, gass under trykk og eksplosivitet. Et kjemikalie kan ha flere faresymboler, og konsentrasjon påvirker fareklassen.

Sikkerhetsdatabladet (SDS) er kjemikaliets komplette informasjonsdokument med 16 deler som dekker alt fra fareidentifikasjon og førstehjelp til verneutstyr og avfallshåndtering.

Risikovurdering følger seks trinn: identifisere farene, vurdere hvem som kan skades, vurdere risikoen (Sannsynlighet x Konsekvens), planlegge forebyggende tiltak, planlegge for uhell, og dokumentere vurderingen. Verneutstyr er alltid siste forsvarslinje etter at du har prøvd å fjerne eller redusere faren.

Avfallshåndtering krever at du sorterer riktig: ufarlig avfall kan skylles i vasken, kjemisk avfall krever spesialbeholdere (aldri bland!), og biologisk avfall må steriliseres. Spør alltid læreren hvis du er usikker.