6.4 Eksperimentell musikk og lydkunst

Hva er egentlig musikk?

Hva er musikk, egentlig? Er det bare melodier og akkorder? Må det være vakkert? Må det ha en fast rytme? Må det i det hele tatt lages med instrumenter?

Gjennom historien har modige kunstnere stadig utvidet grensene for hva musikk kan være. De har brukt støy som musikk, stillhet som komposisjon, kroppen som instrument og tilfeldigheter som komposisjonsmetode. Noen av disse ideene ble latterliggjort i sin samtid, men har fått enorm innflytelse på musikken vi hører i dag -- fra filmmusikk til elektronisk musikk, fra hiphop til lydkunst.

Dette er eksperimentell musikk -- musikk som bevisst utforsker nye ideer, teknikker og lyder som bryter med etablerte konvensjoner. Målet er ikke nødvendigvis å lage «pen» musikk, men å utforske musikkens grenser og muligheter. I dette kapittelet skal vi møte noen av de viktigste skikkelsene og ideene, og du skal få muligheten til å tenke nytt om hva musikk kan være. Kanskje vil du oppdage at eksperimentell musikk er mye mer tilgjengelig -- og morsom -- enn du tror.

John Cage -- musikken som endret alt

Den amerikanske komponisten John Cage (1912-1992) er kanskje den mest innflytelsesrike skikkelsen i eksperimentell musikk. Hans mest berømte og kontroversielle verk er 4'33" fra 1952 -- «fire minutter og trettitre sekunder». Stykket består av tre satser der utøveren ikke spiller en eneste tone. Ved uroppførelsen satte pianisten David Tudor seg ved pianoet, åpnet lokket, satt stille, og lukket lokket igjen for hver sats.

Er det musikk? Cage mente ja. Poenget er at det aldri er virkelig stille -- under uroppførelsen hørte publikum vinden utenfor, regnet på taket, og etter hvert sine egne bevegelser og hosting. Cage mente at disse lydene er musikken. 4'33" inviterer oss til å lytte til verden rundt oss som et musikalsk verk. Som han sa: det finnes ikke noe som heter stillhet -- ved å fjerne den planlagte musikken, åpner vi ørene for all den musikken som allerede finnes.

Cage var sterkt påvirket av zen-buddhisme og brukte tilfeldigheter som komposisjonsmetode. Denne aleatoriske musikken -- fra latin alea, terning -- der han kastet mynter og brukte orakeltekster, hadde som mål å fjerne komponistens ego og la lydene «være seg selv». Han oppfant også det preparerte pianoet -- et vanlig piano der gjenstander som bolter, skruer og gummi plasseres mellom strengene. Det forvandler pianoets klang fullstendig, så det høres ut som et helt perkusjonsorkester.

Støy som musikk

En av de store ideene i eksperimentell musikk er at støy kan være musikk. Men hva er egentlig forskjellen mellom lyd, musikk og støy?

Allerede i 1913 publiserte den italienske futuristen Luigi Russolo manifestet «Støyens kunst» (L'Arte dei Rumori). Han argumenterte for at den industrielle revolusjonen hadde skapt en ny verden av lyder -- fabrikker, maskiner, biler -- og at musikken burde omfavne disse. Han bygget spesielle støyinstrumenter kalt intonarumori som produserte brøling, gnissel og smell.

På 1970- og 80-tallet tok band som Throbbing Gristle og Einstürzende Neubauten støyen videre. De brukte industrielt avfall, maskiner og ekstrem elektronisk støy som musikalsk materiale. Sjangrene industrial og noise handler om å finne skjønnhet, kraft og uttrykk i lyder som tradisjonelt regnes som «stygge» eller «uønskede».

Det fascinerende er hvor mye denne ideen har påvirket vanlig musikk. Forvrengning (distortion) på gitar, fra Jimi Hendrix til moderne rock, sampling av hverdagslyder i hiphop, glitching i elektronisk musikk og feedback som virkemiddel -- alt dette stammer fra den eksperimentelle tradisjonens idé om at alle lyder har musikalsk potensial. I dag tar vi det for gitt at en forvrengt gitar er et legitimt musikalsk uttrykk. Men for noen generasjoner siden ble det ansett som en feil som burde fikses.

Lydkunst -- mellom musikk og billedkunst

Lydkunst (sound art) er et felt som befinner seg i krysningspunktet mellom musikk, billedkunst og arkitektur. Mens tradisjonell musikk oppleves i tid, fra begynnelse til slutt, kan lydkunst også oppleves i rom -- som en skulptur du kan gå rundt i.

En lydinstallasjon er et kunstverk der lyd er det primære materialet, plassert i et fysisk rom. Det kan være høyttalere som spiller ulike lyder i ulike deler av et rom, slik at opplevelsen endrer seg etter hvor du står. Noen lydkunstnere skaper lydvandringer (sound walks), guideturer der deltakerne lytter bevisst til lydene i et miljø, noe som kan forandre hvordan du oppfatter et kjent sted.

Et slående eksempel er Alvin Luciers «I Am Sitting in a Room» fra 1969. Lucier tar opp seg selv mens han leser en kort tekst i et rom, spiller opptaket av i samme rom og tar opp resultatet, og gjentar prosessen igjen og igjen. For hver generasjon forsterkes rommets resonansfrekvenser -- de frekvensene rommet naturlig forsterker -- og gradvis forsvinner ordene og erstattes av rene toner, rommets egen «sang». Verket viser oss at ethvert rom har sin egen klang, en usynlig musikalsk karakter. Andre lydkunstnere, som Bill Fontana, plasserer mikrofoner på uventede steder og sender lydene til gallerier, slik at du kan høre Golden Gate Bridge i et kunstmuseum.

Den viktigste lærdommen fra hele dette kapittelet er kanskje denne: å lytte med åpne ører og et åpent sinn. Alle lydene rundt oss har musikalsk potensial -- det handler bare om å lære å høre det. Et åpent spørsmål gjenstår likevel: kan alt være musikk? Cage ville sagt ja, så lenge vi lytter med intensjon. Andre mener at hvis alt er musikk, mister begrepet sin mening. Det er et spørsmål verdt å tenke over.

Oppsummering

Eksperimentell musikk utforsker musikkens grenser og stiller spørsmålet: hva kan musikk være? John Cage revolusjonerte tenkningen med 4'33" (stillhet som musikk), preparert piano og aleatorisk komposisjon der tilfeldigheter styrer.

Ideen om støy som musikk startet med futuristen Luigi Russolo i 1913 og fortsatte gjennom industrial og noise -- og har påvirket all moderne musikk, fra distortion på gitar til sampling i hiphop. Lydkunst befinner seg mellom musikk, billedkunst og arkitektur, med lydinstallasjoner og verk som Luciers «I Am Sitting in a Room». Den viktigste lærdommen er å lytte med åpne ører: alle lyder rundt oss har musikalsk potensial.