3.1 Jazz – fra New Orleans til moderne

Musikken som ble født i en smeltedigel

Tenk deg en by der afroamerikansk, kreolsk, europeisk og karibisk kultur møtes på de samme gatene, der musikk klinger ut av klubber og bordeller døgnet rundt. Det var New Orleans rundt år 1900 -- og det var her jazzen ble født. Få musikkformer har vært like innflytelsesrike. Jazz kalles ofte «Amerikas klassiske musikk», fordi den er den viktigste musikkformen som har sitt opphav i USA.

Det som gjør jazz spesiell, er noen kjennetegn som går igjen gjennom hele historien: improvisasjon -- å skape musikk spontant i øyeblikket -- synkoperte, «hoppende» rytmer, kompleks harmonikk og et sterkt individuelt uttrykk. Ingen jazzfremføring er helt lik den forrige.

Men jazz var aldri bare musikk. Den ble til i en tid med raseskillepolitikk, og den ble et uttrykk for afroamerikansk identitet, kreativitet og stolthet. I dette kapittelet skal vi følge jazzens reise gjennom 1900-tallet -- fra de livlige gatene i New Orleans, gjennom swingorkestrene og den rasende bebopen, til Miles Davis og den moderne jazzen som lever videre den dag i dag.

New Orleans og swingens glanstid

Den tidligste jazzen, kalt New Orleans-jazz eller dixieland, hadde en typisk besetning av kornett, klarinett, trombone, piano, banjo, kontrabass og trommer. Det spesielle var kollektiv improvisasjon -- alle improviserte samtidig, men lyttet så nøye til hverandre at det ble en sammenhengende helhet.

Den største pioneren var Louis Armstrong (1901-1971). Han vokste opp fattig i New Orleans og lærte å spille kornett på et barnehjem. Med sitt virtuose trompetspill og sin unike stemme revolusjonerte han jazzen. Innspillingen «West End Blues» fra 1928 åpner med en uakkompagnert trompetintroduksjon som viste at jazz kunne være seriøs kunst, ikke bare underholdning -- og at en enkelt solist kunne bære et helt musikkstykke. Dermed banet Armstrong vei fra kollektiv mot solistisk improvisasjon.

På 1930-tallet ble jazzen USAs mest populære musikk. Store danseorkestre, kalt storbands eller big bands, spilte swing som fikk folk til å danse. Et storband hadde 15-20 musikere i seksjoner: saksofoner, trompeter, tromboner og komp. Selve swing-følelsen kommer av at åttendedelene spilles ujevnt, med en «hoppende» kvalitet der den første noten holdes litt lenger enn den andre. Duke Ellington var en av tidenes største jazzkomponister og behandlet orkesteret som ett stort instrument. Count Basie ledet et riffbasert orkester, Benny Goodman ble «The King of Swing» og hadde noen av de første rasemessig blandede bandene, og Ella Fitzgerald ble berømt for sin rene stemme og sin scat-sang -- improvisert sang med nonsensstavelser.

Opprøret bebop

På begynnelsen av 1940-tallet var unge jazzmusikere lei av storbandenes kommersielle dansemusikk. De skapte en ny, mer kompleks stil kalt bebop -- ikke dansemusikk, men lyttemusikk som krevde oppmerksomhet og musikalsk kunnskap.

Bebop kjennetegnes av rasende tempoer, komplekse akkordrekker, virtuose soloer og små grupper, ofte kvartett eller kvintett. Melodiene var intrikate og vanskelige å synge med på, og musikerne improviserte over avanserte harmonier med dissonans -- spenningsfylte klanger -- som virkemiddel. Det var en slags artistisk protest: musikerne nektet å lage enkel underholdning og krevde å bli tatt seriøst som kunstnere.

De fremste skikkelsene var saksofonisten Charlie Parker (1920-1955), kalt «Bird», hvis raske og intrikate soloer over låter som «Ko-Ko» satte en helt ny standard for jazzimprovisasjon. Han hadde en tragisk livsskjebne preget av rusmisbruk og døde bare 34 år gammel. Dizzy Gillespie var en briljant trompetist som sammen med Parker formet bebopen, kjent for sine oppblåste kinn, den oppadbøyde trompeten og for å bringe afro-kubanske rytmer inn i jazzen. Pianisten Thelonious Monk var en original komponist med kantete melodier og uventede harmonier, kjent for låter som «Round Midnight».

Cool, modalt og grenseløst

Som en reaksjon på bebopens intensitet vokste cool jazz fram på 1950-tallet -- roligere, mer tilbakelent og luftig. Trompetisten Miles Davis var sentral med albumet Birth of the Cool, pianisten Dave Brubeck nådde et stort publikum med «Take Five» i den uvanlige femfjerdedelstakten, og saksofonisten Stan Getz brakte bossa nova inn i jazzen.

Miles Davis fortsatte å fornye jazzen gjennom hele karrieren. Med albumet Kind of Blue fra 1959 introduserte han modal jazz, der improvisasjonen baseres på skalaer, altså modi, i stedet for kompliserte akkordrekker. Det ga solistene mye mer frihet til å utforske melodiske ideer. Davis ga musikerne -- blant dem John Coltrane og Bill Evans -- bare enkle skisser og lot dem improvisere fritt. Resultatet ble musikk som er både tilgjengelig og dyp, og Kind of Blue er i dag det mestselgende jazzalbumet gjennom tidene.

På slutten av 1960-tallet smeltet Davis jazz sammen med rock og funk på album som Bitches Brew, og dermed startet jazzfusjon -- en sjanger som kombinerte jazzens improvisasjon med rockens energi og elektriske instrumenter. Band som Weather Report og Herbie Hancocks Headhunters utviklet den videre. I dag lever jazzen videre i mange former: artister som Kamasi Washington, Robert Glasper og Esperanza Spalding blander jazz med hip-hop, soul og R&B, og viser at jazzen fortsatt er en levende, skapende kunstform.

Oppsummering

Jazzen ble født i New Orleans rundt 1900, i krysningspunktet mellom afroamerikansk, europeisk og karibisk musikk. Den tidlige New Orleans-jazzen var preget av kollektiv improvisasjon, med Louis Armstrong som den store pioneren. På 1930-tallet ble swing USAs mest populære musikk, med storbands ledet av Duke Ellington og Count Basie.

Bebop på 1940-tallet vendte tilbake til små grupper med virtuose improvisatører som Charlie Parker og Dizzy Gillespie -- et artistisk opprør. Cool jazz brakte et roligere uttrykk, og Miles Davis' Kind of Blue innførte modal jazz. Senere blandet jazzfusjonen jazz med rock og funk. Gjennom hele historien speilet jazzen det afroamerikanske samfunnet, og den lever videre i stadig nye former.