6.1 Blues, jazz og soul

Røttene til all moderne musikk

Nesten all populærmusikk vi hører i dag -- rock, pop, hip-hop, R&B, funk -- har sine røtter i afroamerikansk musikk. Historien om blues, jazz og soul er historien om et folk som brukte musikk til å uttrykke smerte, håp, motstand og glede i møte med undertrykkelse og diskriminering.

Afroamerikansk musikk er musikktradisjoner skapt av afrikanskættede amerikanere, med røtter i vestafrikanske tradisjoner. Historien begynner med slaveriet i USA, som varte fra cirka 1619 til 1865. Slaver som ble fraktet fra Vest-Afrika tok med seg sine musikktradisjoner -- rytmer, kall-og-respons-sang og en dyp forbindelse mellom musikk og hverdagsliv. Fra dette oppsto arbeidssanger, spirituals og til slutt blues -- en musikkform som uttrykte lidelse og livserfaring med en rå, ærlig stemme.

I denne fortellingen skal vi følge hvordan jazz vokste frem fra bluesen som en av det 20. århundrets store kunstformer, og hvordan soul oppsto fra gospel og blues som musikkens svar på borgerrettsbevegelsen.

Blues -- musikkens hjertespråk

Bluesen oppsto i det sørlige USA på slutten av 1800-tallet, i området rundt Mississippi-deltaet. Den vokste ut av slavenes arbeidssanger og spirituals, og ble den første musikkformen som uttrykte den afroamerikanske opplevelsen i et personlig, individuelt uttrykk.

Bluesen har noen tydelige kjennetegn. Den vanligste formen er tolvtaktsblues -- 12 takter lang med en fast akkordrekke bygd på tre akkorder. Strukturen er enkel, men gir uendelig rom for improvisasjon, og brukes også i jazz og rock. Et annet kjennetegn er blue notes -- toner som synges litt lavere enn normalt, spesielt tersen og septimen, noe som gir bluesen sin karakteristiske melankolske, nesten «sure» klang. Disse tonene stammer trolig fra afrikanske skalaer som ikke passer helt inn i det europeiske dur-moll-systemet, og de brukes i dag i blues, jazz, rock, soul og pop. Bluesen bruker også kall og respons, der en sanger roper ut en frase og de andre svarer, og tekstene handler ofte om kjærlighet, tap og fattigdom, gjerne i et AAB-mønster der én linje gjentas før en ny linje konkluderer.

Blant de viktigste bluesartistene er Robert Johnson, som levde fra 1911 til 1938. Han spilte inn bare 29 sanger, men de regnes som noe av det viktigste i musikkhistorien. I «Cross Road Blues» synger han med en desperat, intens stemme, og legenden sier at han solgte sjelen til djevelen ved et veikryss i bytte mot sitt fantastiske gitarspill. Han spilte melodi og basslinje samtidig, så det hørtes ut som to gitarister, og døde bare 27 år gammel. Andre store navn er Muddy Waters, «faren til Chicago-blues», B.B. King, «kongen av blues», og Bessie Smith, «keiserinnen av blues».

Jazz -- improvisasjonens kunst

Jazz oppsto i New Orleans rundt 1900, i en smeltedigel av afroamerikansk, kreolsk og europeisk musikk. New Orleans var en unik by der ulike kulturer møttes, og jazzen ble født i blandingen av blues, ragtime, marsjer og afrikanske rytmer.

Det som gjør jazz unikt, er improvisasjon -- å skape musikk i øyeblikket, uten å følge et ferdigskrevet partitur. Jazzmusikere har gjerne en melodisk og harmonisk ramme, et «tema», men fyller den med sine egne ideer, slik at hver fremføring blir unik. Det krever stor musikalsk kunnskap, kreativitet og evne til å lytte til medmusikerne.

Jazzen har utviklet seg gjennom mange epoker. New Orleans-jazz, fra cirka 1900 til 1920, hadde kollektiv improvisasjon med trompet, klarinett og trombone -- og Louis Armstrong var pioneren som forandret jazzen fra kollektiv til individuell improvisasjon, med sin varme trompetlyd og legendariske scat-sang, altså improvisert sang med meningsløse stavelser. I swingepoken, cirka 1930 til 1945, spilte store bigband med 15 til 20 musikere dansemusikk, ledet av navn som Duke Ellington og Count Basie, mens Ella Fitzgerald ble «jazzens førstedame». Bebop, fra rundt 1940 til 1950, var raskere, mer kompleks lyttemusikk for kjennere, skapt av Charlie Parker og Dizzy Gillespie. Cool jazz og modal jazz på 1950-tallet, med Miles Davis og hans album «Kind of Blue» fra 1959 -- det mest solgte jazzalbumet noensinne -- utforsket roligere uttrykk. Og free jazz på 1960-tallet, med John Coltrane og Ornette Coleman, brøt med alle regler og improviserte helt fritt.

Soul -- musikkens sjel

Soul oppsto på slutten av 1950-tallet da afroamerikanske artister begynte å blande gospel, altså kirkelig sang, med rhythm and blues, altså verdslig dansemusikk. Resultatet var en musikk full av lidenskapelig vokal, intense følelser og en sterk tilknytning til borgerrettsbevegelsen.

Soul kjennetegnes av en kraftig, følelsesrik vokal der sangerne bruker hele kroppen -- rop, melismer, altså mange toner på én stavelse, og veksling mellom rå kraft og sårbar ømhet. Den har sterk gospelinnflytelse, med kall og respons mellom solist og kor, blåserekker av saksofon, trompet og trombone, og en tydelig rytme med trykk på 2. og 4. taktslag. Ray Charles regnes som «faren til soul» fordi han var den første til å blande gospel og blues; hans «I Got a Woman» fra 1954 regnes som den første soulinnspillingen. Andre sentrale navn er Aretha Franklin, «Queen of Soul», James Brown, «Godfather of Soul», som la vekt på rytme og groove og var en direkte forløper for funk og hip-hop, og Otis Redding. Plateselskapene Motown i Detroit og Stax i Memphis ga verden artister som Stevie Wonder, Marvin Gaye og Sam & Dave.

Soul var også politisk. Aretha Franklins «Respect» fra 1967 er et godt eksempel. Sangen ble opprinnelig skrevet av Otis Redding, men Franklin forvandlet den, la til det berømte «R-E-S-P-E-C-T»-partiet, og gjorde den til et krav om respekt -- fra en kvinne til en mann, fra afroamerikanere til det hvite samfunnet, fra alle undertrykte til undertrykkerne. Midt i borgerrettsbevegelsen ble den en uoffisiell hymne både for borgerrettskampen og kvinnebevegelsen. På samme måte hadde bluesen vært en form for motstand: gjennom å synge om sine erfaringer i en tid da de hadde få andre stemmer, kunne afroamerikanere uttrykke smerte, håp og motstand. Musikk kan gi mennesker fellesskap, håp og en stemme når de ellers blir tiet.

Oppsummering

Afroamerikansk musikk har sine røtter i vestafrikanske tradisjoner og erfaringene fra slaveriet i USA. Bluesen oppsto på slutten av 1800-tallet med sin tolvtaktsform, blue notes og ærlige tekster om livserfaring, og la grunnlaget for nesten all senere populærmusikk.

Jazz oppsto i New Orleans rundt 1900 og utviklet seg gjennom mange epoker -- fra New Orleans-jazz og swing til bebop, cool jazz og free jazz -- med improvisasjon som sin kjerne. Soul oppsto på slutten av 1950-tallet som en blanding av gospel og rhythm and blues, og ble med kraftige stemmer og intense følelser knyttet til borgerrettsbevegelsen. Artister som Ray Charles, Aretha Franklin og James Brown skapte musikk som forandret verden -- og viste at musikk kan gi en stemme til de som ellers blir tiet.