5.4 Impressionisme og tidlig 1900-tall

Jakten på noe helt nytt

Rundt 1890 begynte noen komponister å søke etter noe helt nytt. De ville bort fra romantikkens store følelsesutbrudd og i stedet skape musikk som var mer subtil -- som stemninger, farger og inntrykk. Denne retningen ble kalt impressionisme, etter de franske malerne som på samme tid skapte bilder med myke konturer og flytende farger.

Impressionisme i musikk varte fra cirka 1890 til 1920 og var sterkt knyttet til franske komponister som Claude Debussy og Maurice Ravel. Musikken kjennetegnes av drømmende stemninger, uklare klanger, eksotiske skalaer, parallelle akkorder og en oppløsning av den tradisjonelle tonaliteten. Målet var å skape inntrykk og stemninger heller enn å fortelle dramatiske historier.

Samtidig var andre komponister enda mer radikale -- de ville sprenge tonalitetens grenser fullstendig og skape musikk uten fast toneart, kalt atonalitet. Tidlig 1900-tall var en tid med voldsom nytenkning der gammel og nytt kolliderte. I denne fortellingen skal vi møte komponistene som forandret musikkens retning i det 20. århundret.

Debussy og impressionismen

Claude Debussy, som levde fra 1862 til 1918, er den viktigste impressionistiske komponisten -- selv om han ikke likte betegnelsen selv. Han ble født utenfor Paris og studerte ved Paris-konservatoriet. Debussy revolusjonerte musikken ved å behandle lyd som farger og stemninger i stedet for som byggesteiner i en tradisjonell form. Der romantikerne bygde opp spenning mot et klimaks, lot Debussy klangene flyte fritt, som skyformasjoner over himmelen.

Han brukte flere nyskapende virkemidler. Heltone-skalaen er en skala der alle trinnene er like store, bare hele toner, noe som gir en svevende, nesten orientalsk klang. Parallelle akkorder glir oppover eller nedover uten å følge tradisjonelle harmonieregler. Han brukte modale skalaer fra gamle kirketonearter og fra Asia, la stor vekt på klangfarger, og lot rytmene være frie og flytende uten tydelig puls. Blant hans mest kjente verk er «Prélude à l'après-midi d'un faune» fra 1894, regnet som det første impressionistiske orkesterverket; «Clair de lune», altså Måneskinn, et av verdens mest elskede pianostykker; og «La mer», Havet, tre orkesterstykker som maler havet i ulike stemninger.

«Clair de lune» er et godt eksempel på hvordan Debussy arbeidet. Stykket åpner med en stille, bølgende melodi i rolig tempo. Han bruker myke akkorder som glir inn i hverandre, pedalbruk som lar klangene ringe videre, og en melodi som stiger og synker som blekt månelys. Harmoniene er rikere og mer uventede enn i romantisk musikk og følger ikke de vanlige reglene for spenning og oppløsning. I midtdelen bygger musikken seg opp med rennende arpeggioer som glitrer som måneskinn på vann, før den rolige stemningen vender tilbake. Det er musikk som ikke forteller en historie, men skaper et inntrykk -- et øyeblikk av stille skjønnhet.

Ravel og orkestreringens mester

Maurice Ravel, som levde fra 1875 til 1937, var den andre store franske komponisten i denne perioden. Han var en mester i orkestrering -- kunsten å fordele musikk mellom orkesterets ulike instrumenter for å skape rike klangfarger. En god orkestrator velger instrumenter som gir musikken de rette fargene og stemningene, og Ravel regnes som en av historiens største på dette feltet.

Ravel hadde en mer presis og kontrollert stil enn Debussy. Der Debussy lot klangene flyte fritt, var Ravels musikk ofte bygget med urmakerens presisjon -- men med like vakre klanger. Hans mest kjente verk er «Boléro» fra 1928, et av historiens mest spilte orkesterverk. Det bygger på en enkel, spansk-inspirert melodi som gjentas hele 18 ganger, mens orkesteret gradvis bygges opp fra en eneste liten virveltromme og solostemme til fullt orkester i fortissimo. Hele stykket er ett eneste stort crescendo -- et mesterlig eksempel på oppbygging over et helt musikkstykke. Andre kjente verk er balletten «Daphnis et Chloé» med noe av det mest fargerike orkesterarbeidet som finnes, og Pianokonsert i G-dur, påvirket av jazz og spansk musikk. Ravel var også en strålende arrangør -- hans orkestrering av Mussorgskijs «Bilder fra en utstilling», opprinnelig for piano, er i dag mer kjent enn originalen.

Atonalitet og musikkens revolusjon

Mens Debussy og Ravel myket opp tonaliteten med sine drømmende klanger, gikk andre komponister enda lenger. Den østerrikske komponisten Arnold Schönberg, som levde fra 1874 til 1951, utviklet atonalitet -- musikk helt uten fast toneart. I tradisjonell, tonal musikk har alle melodier og akkorder et «hjem», en grunntone som alt forholder seg til. Atonalitet fjerner dette hjemmet fullstendig: alle toner er likeverdige, og det finnes ingen tonal «tyngdekraft». Resultatet kan høres fremmed og uforutsigbart ut for uvante ører, men det åpner også for helt nye uttrykk. Schönberg utviklet senere tolvtoneteknikken, også kalt serialismen: en metode der alle 12 toner i den kromatiske skalaen brukes i en bestemt rekkefølge, en tonerekke, før noen tone gjentas. Siden han hadde forlatt tonaliteten, trengte han et nytt ordnende prinsipp for å gi musikken struktur -- og tolvtoneteknikken sikret at ingen tone ble viktigere enn de andre. Schönberg og elevene Alban Berg og Anton Webern kalles den andre wienerskolen.

En annen radikal nyskaper var Igor Stravinskij, som levde fra 1882 til 1971. Hans ballett «Vårofferet» sjokkerte publikum ved premieren i Paris 29. mai 1913. Musikken var helt annerledes enn noe folk hadde hørt: ville, uregelmessige rytmer med stadig skiftende taktarter, dissonante akkorder og rå energi. Balletten skildret et hedensk offerritual der en jente danser seg til døde for å vekke våren. Deler av publikum buet og skrek, og politiet måtte tilkalles. I dag regnes verket som et av 1900-tallets viktigste.

Dette tidlige 1900-tallet var en periode med ekstrem nyskaping, der mange retninger eksisterte side om side: impressionisme, ekspresjonisme med Schönbergs atonalitet, neoklassisisme som vendte tilbake til eldre former med moderne tonespråk, og fortsatt nasjonale retninger. Samtidig vokste blues og jazz frem i USA, født ut av afroamerikansk kultur, og oppfinnelser som fonografen og radioen forandret hvordan folk hørte på musikk -- den kunne nå spilles inn og nå millioner. Denne overgangen, fra konsertsalens kunst til massemediets underholdning, la grunnlaget for populærmusikken.

Oppsummering

Rundt 1890 oppsto impressionismen, representert ved Debussy og Ravel. Den skapte drømmende stemninger gjennom eksotiske skalaer som heltone-skalaen, parallelle akkorder og rike klangfarger. Debussys «Clair de lune» og Ravels «Boléro» er blant de mest kjente verkene, og Ravel var dessuten en mester i orkestrering.

På tidlig 1900-tall brøt Schönberg med tonaliteten og skapte atonal musikk og tolvtoneteknikken, mens Stravinskij sjokkerte publikum med «Vårofferet» i 1913. Dette var en tid med mange parallelle retninger -- impressionisme, ekspresjonisme, neoklassisisme og nasjonale tradisjoner levde side om side. Samtidig vokste jazz og blues frem, og nye medier som fonografen og radioen forandret hvordan musikk ble spredt og opplevd -- og la grunnlaget for populærmusikken.