5.3 Romantikken – Grieg og den nasjonale tonen

En ny bølge av følelser

I første halvdel av 1800-tallet feide en ny bølge gjennom europeisk kunst og musikk: romantikken. Der wienerklassisismen hadde søkt balanse og klarhet, ville romantikerne uttrykke sterke følelser, lengsel, natur og fantasi. Musikken ble mer personlig, mer dramatisk og mer fargerik enn noen gang før.

Romantikken som musikkepoke varte fra cirka 1820 til 1900, og kjennetegnes av sterke følelsesuttrykk, rik harmoni med mange fargerike akkorder, stor dynamisk spennvidde fra det aller svakeste til det mest kraftfulle, og bruk av store orkestre. Epoken la vekt på det individuelle, det nasjonale og det fantastiske.

Romantikken var også en tid da nasjonale følelser blomstret over hele Europa. Komponister i land som Norge, Finland, Tsjekkia og Russland begynte å bruke folkemusikk og nasjonale motiver -- dette kalles nasjonalromantikk. I Norge ble Edvard Grieg den store nasjonalromantiske komponisten som ga norsk musikk en plass på verdensscenen. I denne fortellingen skal vi utforske romantikkens musikk og bli kjent med Griegs liv og verk.

Romantikkens kjennetegn

Romantisk musikk skiller seg fra klassisismen på flere måter. Den uttrykker sterke følelser -- lengsel, kjærlighet, sorg, naturopplevelser og drømmer. Den bruker rikere harmoni, med flere og mer uventede akkorder som skaper nye klanger. Orkesteret vokste kraftig, med flere instrumenter og nye klangfarger. Formene ble friere, og fulgte ikke alltid de faste mønstrene fra klassisismen. Og ikke minst ble programmusikk populært -- musikk som forteller en historie eller maler et bilde, med titler som forklarer innholdet. Til slutt ble virtuose solister dyrket som stjerner.

Blant de store romantiske komponistene finner vi Franz Schubert, mesteren i lieder, altså kunstsanger som forener poesi og musikk; Frédéric Chopin, «pianisten blant komponister», som skrev nesten utelukkende for piano; komponist- og pianistekteparet Robert og Clara Schumann; Franz Liszt, en feiret virtuos som oppfant det symfoniske diktet; Johannes Brahms, mester i symfonier og kammermusikk; og Pjotr Tsjajkovskij, kjent for ballettmusikk som «Svanesjøen» og «Nøtteknekkeren».

Nettopp programmusikk er verdt å dvele ved. Programmusikk er instrumentalmusikk som er ment å skildre noe utenfor selve musikken -- en historie, en stemning, et landskap. Komponisten gir gjerne verket en tittel eller et skriftlig program. Motsetningen er absolutt musikk, som ikke har noe utenommusikalsk innhold. Chopin er et godt eksempel på romantikkens nyskaping: han skrev nesten bare for piano og viste at pianoet alene kunne uttrykke like mye som et helt orkester, med drømmende, syngende melodier over bølgende akkordbrytninger -- og han brukte polske folkedanser som poloneser og mazurkaer, et tidlig tegn på nasjonalromantikk.

Nasjonalromantikken og Grieg

1800-tallet var en tid med sterke nasjonale følelser i Europa, der mange land kjempet for uavhengighet og egen identitet. I musikken ga dette nasjonalromantikken -- en retning der komponister brukte sitt lands folkemusikk, språk og kultur som inspirasjon for kunstmusikk. Den var sterk i Norge med Grieg, i Finland med Jean Sibelius og verket «Finlandia», i Tsjekkia med Bedrich Smetana og «Moldau», og i Russland med komponistgruppen «De fem». Ideen var at musikk kunne uttrykke et folks sjel og identitet. I Norge var dette ekstra viktig fordi landet var i union med Sverige fra 1814 til 1905 -- norsk kunst og musikk ble en måte å vise at Norge hadde en egen kultur, verdig en selvstendig nasjon.

Edvard Grieg, som levde fra 1843 til 1907, er Norges mest kjente komponist og en av de viktigste nasjonalromantikerne i Europa. Han ble født i Bergen 15. juni 1843, og moren, som var pianistinne, ga ham de første pianoleksjonene. Som 15-åring reiste han til Leipzig i Tyskland for å studere ved det berømte konservatoriet, men det var møtet med den norske komponisten Rikard Nordraak -- som skrev melodien til nasjonalsangen -- som ga ham retningen. Nordraak inspirerte Grieg til å skape en norsk musikk basert på folkemusikkens tonespråk.

Grieg blandet europeisk kunstmusikktradisjon med norske folkemusikkelementer. Han brukte modale tonearter fra folkemusikken, som skiller seg fra dur og moll, karakteristiske rytmer fra norske folkedanser som springar og halling, og melodier inspirert av norsk natur og folkeliv. Blant hans mest kjente verk er Peer Gynt-suitene med satser som «Morgenstemning» og «I Dovregubbens hall», Pianokonsert i a-moll med sin dramatiske åpning, Holberg-suiten, og de 66 lyriske stykkene for piano. «Morgenstemning» skildrer en soloppgang med en stigende fløytemelodi som gjentas av flere instrumenter og bygger seg opp i styrke -- selv om stykket faktisk ble skrevet for en scene der Peer Gynt er i Sahara. Grieg bodde store deler av livet på Troldhaugen utenfor Bergen, ble berømt i hele Europa og var venn med komponister som Tsjajkovskij og Brahms.

Romantikkens arv og betydning

Romantikken forandret musikken for alltid. Mange av de tingene vi i dag tar for gitt -- at musikk uttrykker følelser, at komponister er kreative kunstnere, at et orkester kan male bilder med lyd -- stammer fra romantikken.

For Norge var nasjonalromantikken spesielt viktig. I en tid da Norge var i union med Sverige og kjempet for selvstendighet, ble kunst og musikk en måte å vise norsk identitet på. Grieg beviste at et lite land i utkanten av Europa kunne bidra med noe unikt og verdifullt til verdens musikkarv. Kunsten ble nærmest et kulturelt argument for politisk selvstendighet, fordi den viste at Norge var mer enn bare en provins av Sverige. Musikk kan skape fellesskap og stolthet, og gi et folk bevissthet om sin egen identitet -- og Griegs musikk inspirerte generasjoner av norske musikere og er fortsatt en kilde til stolthet.

I dag kan vi høre romantikkens innflytelse i filmmusikk, i musikalstiler og i populærmusikk. De store, følelsesladde orkestersoundtrekkene i filmer av komponister som John Williams og Hans Zimmer bygger direkte på romantikkens tradisjoner. Og Griegs «I Dovregubbens hall» dukker stadig opp i filmer, reklamer og popkultur -- et bevis på at romantikkens musikk lever videre den dag i dag.

Oppsummering

Romantikken (cirka 1820-1900) var en epoke preget av sterke følelsesuttrykk, rikere harmoni, større orkestre og programmusikk. Store romantiske komponister inkluderer Schubert, Chopin, Liszt, Brahms og Tsjajkovskij.

Nasjonalromantikken var en retning der komponister brukte sitt lands folkemusikk som inspirasjon. I Norge var Edvard Grieg den store nasjonalromantikeren, inspirert av Rikard Nordraak. Han blandet norsk folkemusikk med europeisk kunstmusikktradisjon og skapte verk som Peer Gynt-suitene, Pianokonsert i a-moll og Lyriske stykker, og satte dermed Norge på det musikalske verdenskartet. Romantikkens arv lever videre i dagens filmmusikk, musikaler og populærmusikk -- ideen om at musikk skal uttrykke følelser og fortelle historier stammer i stor grad fra denne epoken.