5.1 Musikkens røtter – antikken og middelalderen

Tilbake til musikkens begynnelse

Musikk har fulgt menneskene siden tidenes morgen. Allerede i steinalderen laget folk enkle fløyter av dyrebein, og rytmiske lyder har vært en del av ritualer og fellesskap i tusenvis av år. Men det var i antikkens Hellas at musikken for første gang ble studert som en vitenskap, og i middelalderens klostre at det europeiske notesystemet ble utviklet.

Å studere musikkhistorie -- hvordan musikk har utviklet seg gjennom tidene -- lar oss se hvordan ulike stiler, sjangre og tradisjoner henger sammen, og hvordan musikken alltid har speilet samfunnet den ble skapt i.

I denne fortellingen skal vi reise tilbake til musikkens røtter. Vi skal se hvordan de gamle grekerne tenkte om musikk, hvordan den kristne kirken formet musikktradisjonen i Europa, og hvordan troubadourene brakte musikk ut av kirkene og inn i hverdagslivet. Denne historien er grunnlaget for all den musikken vi hører i dag -- fra klassisk til pop og rock.

Musikk i antikken

I det gamle Hellas, cirka 800 til 300 før Kristus, hadde musikk en helt spesiell plass. Grekerne mente at musikk hadde kraft til å påvirke menneskers følelser, moral og til og med helse. Den kanskje mest revolusjonerende oppdagelsen kom fra filosofen Pythagoras, som levde rundt 570 til 495 før Kristus. Han eksperimenterte med en streng -- et såkalt monokord -- og fant at musikalske intervaller kunne beskrives med enkle matematiske forholdstall. Deler du strengen nøyaktig i to, i forholdet 2:1, får du en tone som er en oktav høyere. Forholdet 3:2 gir en kvint, og 4:3 gir en kvart. Disse enkle tallene viser at musikk følger matematiske lover, og oppdagelsen knyttet musikk og matematikk sammen for alltid.

Andre filosofer hadde også sterke meninger. Platon, som levde rundt 428 til 348 før Kristus, mente at visse typer musikk kunne gjøre mennesker modige og dydige, mens annen musikk kunne gjøre dem slappe og umoralske -- han ville til og med at staten skulle kontrollere hvilken musikk som ble spilt. Aristoteles var mer åpen, og mente musikk kunne brukes til underholdning, utdanning og renselse av følelser.

De viktigste instrumentene var lyren, et lite strengeinstrument som minner om en harpe, kitharaen, et større strengeinstrument, og auloset, et blåseinstrument med dobbelt rørblad. Gresk musikk var enstemmig, også kalt monofoni -- alle sang eller spilte den samme melodilinjen, uten harmonier eller akkorder. De brukte ulike modi, altså tonearter, med navn som dorisk, frygisk og lydisk, og hver modus ble forbundet med bestemte følelser.

Gregoriansk sang -- kirkens musikk

Da Romerriket falt på 400-tallet, ble den kristne kirken den viktigste institusjonen i Europa. Kirken trengte musikk til gudstjenestene, og over flere hundre år utviklet det seg en egen kirkelig sangtradisjon vi kaller gregoriansk sang, eller gregorianikk. Navnet kommer fra pave Gregor I, som ifølge tradisjonen samlet og organiserte kirkens sanger, men forskning har vist at sangen utviklet seg over lang tid og ikke ble skapt av én person.

Gregoriansk sang har tydelige kjennetegn. Den er enstemmig, så alle synger den samme melodien i unisont. Den synges a cappella, altså uten instrumenter, og er på latin, kirkens offisielle språk. Melodiene er rolige, bølgende og meditative, og det finnes ingen fast takt eller puls slik vi kjenner det fra moderne musikk. Munkene i klostrene sang gregoriansk sang opptil åtte ganger om dagen som en del av tidebønnene. Musikken skapte en andaktsfull stemning og var ment å løfte sinnet mot Gud.

For å kunne huske og videreføre alle sangene utviklet munkene noe som til slutt ble vårt notesystem. Munken Guido fra Arezzo, som levde rundt 991 til 1033, regnes som notesystemets far -- han innførte notelinjer og ga tonene navn som do, re, mi, fa, sol, la. Uten denne oppfinnelsen ville vi ikke kunnet skrive ned musikk slik vi gjør i dag. Gregoriansk sang regnes derfor som grunnlaget for hele den europeiske musikktradisjonen.

Middelalderens musikk utenfor kirken

Mens munkene sang gregoriansk i klostrene, fantes det også en rik musikktradisjon utenfor kirkens vegger. Fra rundt 1100-tallet oppsto troubadourene i Sør-Frankrike -- dikter-musikere, ofte av adelig herkomst, som sang kjærlighetssanger, ridderballader og politiske viser. De sang på folkespråket, ikke på latin, og akkompagnerte seg selv på strengeinstrumenter som lutt og fele. Tradisjonen spredte seg nordover, der den ble kjent som trouvèrer i Nord-Frankrike og minnesangere i Tyskland. Troubadourene var viktige fordi de skapte verdslig, altså ikke-kirkelig, kunstmusikk -- de viste at musikk kunne handle om kjærlighet, natur og hverdagsliv, ikke bare religion. Bernart de Ventadorn og minnesangeren Walther von der Vogelweide er blant de mest kjente.

Samtidig skjedde det noe revolusjonerende i selve kirkemusikken: flerstemmighet, eller polyfoni, ble utviklet. Mens enstemmig musikk har alle på samme melodi, lar flerstemmigheten flere selvstendige stemmer klinge samtidig. Det begynte med at munkene la til en ekstra stemme som fulgte den gregorianske melodien i parallelle intervaller -- dette kalles organum og oppsto rundt 800 til 900-tallet. Gradvis ble den nye stemmen mer selvstendig. Ved katedralen Notre-Dame i Paris på 1100- og 1200-tallet utviklet komponistene Léonin og Pérotin dette videre til tre- og firestemmig musikk; Pérotins «Viderunt omnes» fra rundt 1198 er et av de eldste kjente firestemmige verkene.

Denne utviklingen -- fra én melodi til flere selvstendige stemmer som klinger sammen -- la grunnlaget for hele den vestlige harmoniske tradisjonen, for akkorder og orkestermusikk. Vanlige instrumenter i middelalderen var lutten, felen, skalmeien, dreierliren og ulike trommer og fløyter.

Oppsummering

Musikkens historie strekker seg tilbake til de tidligste sivilisasjoner. I antikkens Hellas studerte filosofer som Pythagoras, Platon og Aristoteles musikk som vitenskap, og Pythagoras knyttet musikk til matematikk. Musikken var enstemmig og ble fremført med instrumenter som lyre og aulos.

I middelalderen ble den gregorianske sangen den dominerende musikkformen -- enstemmig, a cappella kirkesang på latin -- og Guido fra Arezzo utviklet notesystemet vi fortsatt bruker. Troubadourene brakte musikk ut av kirken og sang om kjærlighet på folkespråket. Den kanskje viktigste utviklingen var overgangen fra enstemmig til flerstemmig musikk, utviklet ved blant annet Notre-Dame, som la grunnlaget for hele den vestlige musikktradisjonen helt frem til i dag.