3.4 Keyboard og piano – grunnleggende

Melodi, akkorder og bass på én gang

Keyboard og piano er blant de mest allsidige instrumentene som finnes. Med tangentene kan du spille melodi, akkorder og basslinje -- alt på én gang. Det gjør tangentinstrumenter perfekte både for å spille alene og for å spille sammen med andre.

Tangentene er de hvite og svarte tastene. De hvite representerer tonene C, D, E, F, G, A og H (B i engelsk notasjon), mens de svarte er halvtonetrinn mellom dem -- kryss og b-toner. Mønsteret med hvite og svarte tangenter gjentar seg i hver oktav, og når du først forstår mønsteret, åpner hele tastaturet seg.

I denne fortellingen skal vi lære det helt grunnleggende: hvordan tangentene er organisert, hvordan du plasserer fingrene, og hvordan du spiller enkle akkorder og kompmønstre. Du trenger ingen forkunnskaper -- vi starter fra null.

Tangentenes mønster og fingersetting

Når du ser på et keyboard, ser du et mønster av hvite og svarte tangenter som gjentar seg. De svarte tangentene er ordnet i grupper på to og tre, og dette mønsteret er nøkkelen til å finne alle tonene. C er nemlig alltid den hvite tangenten like til venstre for en gruppe med to svarte tangenter. Derfra går det C, D, E, F, G, A, H, og så starter mønsteret forfra med en ny C. De svarte tangentene har to navn hver -- den mellom C og D er både Ciss (C#, en halvtone over C) og Dess (Db, en halvtone under D).

Fra en C til neste C kalles en oktav, avstanden mellom to toner med samme navn. Oktaven inneholder 12 halvtonetrinn -- 7 hvite og 5 svarte tangenter -- og to toner en oktav fra hverandre høres «like ut», bare med ulik høyde. Et fullstørrelses piano har 88 tangenter og dekker litt over 7 oktaver, mens et vanlig keyboard ofte har 61 tangenter, altså 5 oktaver. Tonene lengst til venstre er dypest, lengst til høyre lysest. C-en omtrent midt på kalles midten-C og er et viktig referansepunkt.

Fingrene nummereres 1 til 5 på begge hender: 1 er tommel, 2 pekefinger, 3 langfinger, 4 ringfinger og 5 lillefinger. God fingersetting gjør det lettere å spille jevnt. I grunnstillingen plasserer du høyre tommel på midten-C, slik at fingrene ligger naturlig over C-D-E-F-G, med lett bøyde fingre som om du holder et lite eple. Når du spiller en skala oppover, må du føre tommelen under de andre fingrene for å komme videre. I C-durskalaen spiller du 1-2-3 på C-D-E, fører tommelen under til F (1), og fortsetter med 2-3-4-5 på G-A-H-C. Nedover krysser du i stedet langfingeren over tommelen. God fingersetting handler om å planlegge fremover -- litt som å planlegge stegene når du går opp en trapp.

Akkorder på keyboard

Akkorder på keyboard spilles ved å trykke ned flere tangenter samtidig. De enkleste er treklanger -- akkorder med tre toner. En durakkord bygges ved å ta grunntonen, gå 4 halvtonetrinn opp (stor ters), og deretter 3 halvtonetrinn opp (liten ters). De viktigste durakkordene består bare av hvite tangenter: C-dur er C-E-G, F-dur er F-A-C, og G-dur er G-H-D. Disse tre er nok til å spille mange enkle låter.

En mollakkord bygges motsatt: grunntonen, så 3 halvtonetrinn opp (liten ters), og deretter 4 halvtonetrinn opp (stor ters). Også de viktigste mollakkordene er bare hvite tangenter: Am (A-moll) er A-C-E, Dm (D-moll) er D-F-A, og Em (E-moll) er E-G-H. Durakkordene høres lyse og glade ut, mollakkordene mørkere og mer alvorlige -- forskjellen ligger i rekkefølgen av intervallene. Når du spiller treklanger, bruker du gjerne finger 1, 3 og 5, altså tommel, langfinger og lillefinger, holder fingrene bøyd og trykker ned alle tre tonene nøyaktig samtidig for en ren akkord.

En av de store fordelene med keyboard er at akkordene er visuelt logiske. På gitar er det vanskelig å se hvilke toner du spiller, men på et keyboard ser du mønsteret bokstavelig talt: en durakkord ser alltid lik ut -- en hvit tangent, hopp over én, en hvit, hopp over én, en hvit. Når du forstår mønsteret, blir det lett å huske nye akkorder. Mange nybegynnere opplever at det er lettere å komme i gang med akkordspill på keyboard enn på gitar, fordi tangentene gir en mer intuitiv oversikt.

Kompmønstre

Når du kan noen akkorder, er neste steg å spille dem i et rytmisk mønster -- et komp. Komp er kort for akkompagnement, og er det rytmiske og harmoniske underlaget som støtter melodien. På keyboard kan du kompe med venstre hånd mens høyre hånd spiller melodien.

Det finnes flere vanlige mønstre. Det enkleste er helnoter, der du spiller akkorden én gang per takt og holder den i fire slag -- fint for ballader. Med halvnoter spiller du akkorden to ganger per takt, på slag 1 og 3, som gir litt mer driv. Brutte akkorder, kalt arpeggio, spiller du ved å ta tonene etter hverandre i stedet for samtidig: først grunntonen, så tersen, så kvinten -- det gir en vakker, flytende lyd som passer godt til ballader. I bass-akkord-mønsteret spiller venstre hånd grunntonen alene på slag 1 og 3, og høyre hånd akkorden på slag 2 og 4 -- svært vanlig i pop og country. Og i poplåt-kompet spiller høyre hånd akkorden i åttendedeler mens venstre hånd legger basstonen på slag 1 og 3, som gir et energisk, drivende komp.

Det viktige er å tilpasse kompet til sjangeren og stemningen. En rolig ballade krever et mykt, sparsomt komp -- kanskje bare brutte akkorder med lang, svevende klang -- mens en energisk rockelåt trenger et rytmisk, drivende komp med tydelige anslag. Lytt til hvordan profesjonelle keyboardister tilpasser spillet sitt, fra Elton Johns pianospill i pop til synthen i a-ha. Et godt eksempel er å bruke akkordene C, F og G i bass-akkord-mønsteret: C i fire slag, F i fire, G i fire, C i fire, gjerne med metronom i sakte tempo, og så synge en enkel melodi over. Keyboardet kan dessuten lage mange ulike lyder -- piano, orgel, strykere, synth -- og hver lyd passer til sin sjanger: pianolyd til pop og ballader, synth-pads til elektronisk musikk og moderne pop.

Oppsummering

Keyboard og piano har tangenter organisert i et fast mønster av hvite og svarte taster. De svarte er ordnet i grupper på to og tre, og C ligger alltid til venstre for togruppen. Fingrene nummereres 1 til 5 fra tommel til lillefinger, og god fingersetting -- som å føre tommelen under i skalaer -- er viktig for jevnt spill.

De grunnleggende durakkordene C-dur (C-E-G), F-dur (F-A-C) og G-dur (G-H-D) er alle hvite tangenter, og mollakkordene Am, Dm og Em gir mørkere klanger. Forskjellen ligger i rekkefølgen av intervallene. Kompmønstre som helnoter, brutte akkorder (arpeggio) og bass-akkord gir ulik karakter, og bør tilpasses sjanger og stemning. Keyboardet er et allsidig instrument som kan dekke akkompagnement, melodi, basslinje og lydeffekter, og det er et godt instrument å starte på fordi tangentene gir en visuell og logisk oversikt over tonene.