3.3 Gitarspill – grunnleggende akkorder

Tre grep og hundrevis av låter

Gitaren er et av de mest populære instrumentene i verden, og det er lett å forstå hvorfor. Med bare noen få akkorder kan du akkompagnere hundrevis av låter -- mange av de mest kjente pop- og rocklåtene bruker faktisk bare tre eller fire akkorder.

En akkord er tre eller flere toner som klinger samtidig. Akkorder gir musikken harmoni og er grunnlaget for akkompagnement. De vanligste typene er durakkorder, som høres lyse og glade ut, og mollakkorder, som høres mørkere og mer alvorlige ut.

I denne fortellingen skal du lære det du trenger for å komme i gang: hvordan du holder gitaren og plektrumet, hvordan du leser akkorddiagrammer, de viktigste grepene, og hvordan du slår over strengene. Vi fokuserer på rytmegitar -- altså å spille akkorder som akkompagnement til sang. Du trenger ingen forkunnskaper.

Holdning, plektrum og akkorddiagrammer

Før du spiller en eneste tone, er god holdning viktig for å spille komfortabelt og unngå smerter. Sitter du, bør du sitte på en stol uten armlener, legge gitarkroppen på høyre lår om du er høyrehendt, holde halsen lett oppover i cirka 45 graders vinkel, og ha rett rygg med avslappede skuldre. Venstre hånd er grepshånden: tommelen hviler bak på halsen, og fingrene bøyes og trykker ned strengene med fingertuppen, like bak båndene -- metallistene på halsen. Trykk hardt nok til at tonen klinger rent, men ikke så hardt at det gjør vondt. Høyre hånd er spillehånden, og her bruker du et plektrum -- et lite, flatt stykke plast som gir en klarere og sterkere lyd enn fingrene. Hold det mellom tommel og pekefinger med et avslappet grep, og la bare en liten spiss stikke ut. Et nedstrøk går fra den tykkeste strengen mot den tynneste, og et oppstrøk tilbake.

For å vite hvor fingrene skal, leser vi akkorddiagrammer. Et akkorddiagram er et bilde av gitarhalsen. De vertikale linjene er strengene, med den tykkeste til venstre og den tynneste til høyre. De horisontale linjene er båndene. Prikker viser hvor fingrene plasseres, og tall i prikkene angir hvilken finger du bruker, der 1 er pekefinger, 2 langfinger, 3 ringfinger og 4 lillefinger. En O over en streng betyr at den spilles åpen, uten å trykke ned noe, mens en X betyr at strengen ikke skal spilles. Em, altså E-moll, er en av de enkleste akkordene: strengene 6, 3, 2 og 1 spilles åpne, langfingeren settes på 2. bånd på streng 5 og ringfingeren på 2. bånd på streng 4. Slår du over alle seks strenger, hører du en mørk, melankolsk E-mollakkord.

De viktigste akkordene

Åpne akkorder bruker en kombinasjon av åpne strenger og fingre som trykker ned strenger på de første båndene -- de er kjernen i akustisk gitarspill og det de fleste lærer først. La oss møte de viktigste.

Durakkordene er de lyse og glade. G-dur er en av de vanligste, med en fyldig, åpen klang. C-dur er grunnleggende; her spilles ikke streng 6. D-dur bruker bare de fire tynneste strengene og har en lys, klar klang. E-dur bruker alle seks strenger og gir en kraftig, full klang. Og A-dur har tre fingre tett sammen på 2. bånd, mens streng 6 ikke spilles. Mollakkordene er de mørke og alvorlige. Em (E-moll) er en av de enkleste -- bare to fingre, og alle strenger spilles. Am (A-moll) ligner E-dur, men flyttet en streng opp, og streng 6 spilles ikke. Dm (D-moll) bruker de fire tynneste strengene og gir en melankolsk klang. Med disse åtte akkordene kan du spille hundrevis av låter.

Forskjellen mellom dur og moll skyldes ett eneste toneintervall: durtersen, den tredje tonen i akkorden, er en halvtone høyere enn molltersen. Den lille forskjellen gir en tydelig endring i stemning. Det finnes faktisk en akkordprogresjon som går igjen i hundrevis av poplåter: I-V-vi-IV, som i tonearten G blir G-D-Em-C. Den brukes i «Let It Be» av Beatles, «No Woman No Cry» av Bob Marley, «With or Without You» av U2 og «Someone Like You» av Adele. Når du kan disse fire akkordene, har du tilgang til et enormt repertoar -- og det å oppdage at du kan akkompagnere en sang du liker med bare tre eller fire grep, gir en fantastisk mestringsfølelse.

Strømningsmønstre og øving

Å kunne akkordene er bare halve jobben -- du må også vite hvordan du slår over strengene. Et strømningsmønster er en fast rekkefølge av nedstrøk og oppstrøk som gjentas gjennom låten. Det enkleste mønsteret er bare nedstrøk, ett per taktslag: ned, ned, ned, ned. Det er et perfekt utgangspunkt for nybegynnere, fordi det gir deg tid til å bytte akkorder. Neste steg er ned-opp, altså jevne åttendedeler: ned-opp-ned-opp, som gir en drivende rytme. Et mer avansert klassisk popmønster er ned-ned-opp, pause, opp-ned-opp, som har en liten pause som gir en synkopert følelse.

Det viktigste rådet for strømming er å holde armen i konstant bevegelse, som en pendel som svinger opp og ned -- selv når du «hopper over» et strøk i et synkopert mønster, fortsetter armen bevegelsen, og det gir en jevn, naturlig rytme. Start sakte og øk tempoet gradvis, gjerne med en metronom for å holde jevn puls. Strømningsmønsteret er det som gir låten karakter og energi: med nøyaktig de samme akkordene kan ulike mønstre gjøre at musikken høres helt forskjellig ut. Et sakte mønster med bare nedstrøk gir en tung, høytidelig følelse, mens et raskt ned-opp gir en dansbar, lett følelse. Reggae bruker til og med et helt eget mønster der man demper strengene på de vanlige slagene og spiller på oppslaget.

Gitarspill krever tålmodighet. Fingrene vil gjøre vondt de første dagene, fordi huden ikke er vant til metallstrenger, men etter noen uker utvikler du hard hud, kalt hornhud. Øv effektivt ved å trene på akkordbytte frem og tilbake, sjekke at hver streng klinger rent, bruke metronom fra cirka 60 BPM, ta korte økter -- 15 minutter hver dag er bedre enn to timer én gang i uken -- og lære en låt du liker, som er mye mer motiverende enn å øve grep i det tomme. Husk at selv de mest berømte gitaristene, fra Jimi Hendrix til Ed Sheeran, startet med de samme enkle akkordene som du. Forskjellen er bare timer med tålmodig øving.

Oppsummering

For å komme i gang med gitar trenger du god holdning, et plektrum og noen grunnleggende akkorder. De viktigste åpne akkordene er durakkordene G, C, D, E og A, og mollakkordene Em, Am og Dm -- med disse kan du spille hundrevis av låter, og forskjellen mellom dur og moll ligger i tersen.

Akkorddiagrammer viser hvor fingrene skal: prikker angir fingerposisjon, O betyr åpen streng, og X betyr at strengen ikke spilles. Strømningsmønstre bestemmer rytmen i akkompagnementet -- start med bare nedstrøk og bygg opp til mer avanserte mønstre, mens du holder armen i konstant bevegelse som en pendel. Det viktigste øvingstipset er å øve litt hver dag i stedet for mye på en gang, og å velge en låt du liker som motivasjon, mens fingrene gradvis blir sterke og utvikler hornhud.