5.4 Samisk musikk og joik

Å joike noe, ikke om noe

Her er en tanke som snur opp ned på alt du tror du vet om sang: I vestlig tradisjon synger vi om noe -- om kjærlighet, om et menneske, om et landskap. Men i den samiske joiketradisjonen joiker man noe. Man joiker et menneske, et dyr, et fjell eller en følelse -- man gjenskaper selve essensen av det.

Samene er Norges og Nordens urfolk, og joiken er en av Europas eldste musikktradisjoner. Den er ikke bare sang, men en helt egen uttrykksform som skiller seg fundamentalt fra vestlig musikk. I dette kapittelet skal du lære om joikens historie, hvordan den ble undertrykt og nesten forsvant, og hvordan den i dag opplever en renessanse gjennom både tradisjonelle utøvere og moderne samisk musikk.

Hva joiken er -- og hva som nesten tok den

Joik (på nordsamisk luohti) er et musikalsk «portrett» som forsøker å fange essensen av det den beskriver. Den skiller seg fra vestlig sang på flere måter. Melodisk består den av korte, gjentakende motiver, ofte i pentatonisk skala, og melodien kan variere fra gang til gang -- joiken «lever» og er aldri helt identisk. Mange joiker har ingen ord i det hele tatt, men bruker vokallyder som «lo-lo-lo» eller «na-na-na». Stemmebruken er karakteristisk, fra myk og meditativ til kraftig og rå, med mye vibrato og glissando. Og rytmen er ofte fri, uten fast taktart -- den følger gjerne joikerens åndedrett.

Joiken har ulike funksjoner. En personjoik er like personlig som et navn -- hvert menneske kan ha sin egen. En dyrejoik fanger karakteren til et dyr, en landskapsjoik beskriver et sted, og en følelsesjoik uttrykker sorg, glede eller lengsel. Tenk på forskjellen: en vanlig sang om en person sier «han har blå øyne, han bor i Tromsø». En personjoik prøver derimot å være personen i musikalsk form -- er personen rolig, kan joiken være jevn og bølgende; er hun livlig, kan den ha raske sprang. Du kan kjenne igjen hvem som joikes av melodien alene.

Men joiken ble nesten tatt fra samene. Joiken har røtter tusenvis av år tilbake og hadde også en åndelig funksjon: i den gamle samiske religionen brukte noaiden (sjamanen) joik sammen med runebommen for å komme i transe. Fra 1600-tallet motarbeidet kirken og myndighetene joiken aktivt -- misjonærer kalte den «djevelens musikk» og brente runebommer. Verst ble det under fornorskningspolitikken (ca. 1850--1960), den norske statens systematiske politikk for å assimilere samene: samisk språk ble forbudt i skolen, og samiske barn på internatskoler ble straffet for å joike. Mange samer sluttet å joike av skam og frykt, og mange joiker gikk tapt.

Renessansen og dagens samiske musikk

Fra 1970-tallet snudde det. En sterk bevegelse vokste fram for å ta tilbake og revitalisere joiketradisjonen. To navn var sentrale: Nils-Aslak Valkeapää (1943--2001), samisk kunstner og joiker som ble en bærebjelke i den samiske kulturreisningen, og Mari Boine (f. 1956 i Kautokeino), som kombinerte joik med rock, jazz og verdensmusikk og nådde et internasjonalt publikum. Hennes gjennombruddssang «Gula Gula» (1989, som betyr «Hør, hør») bygger på en tradisjonell joikemelodi med pentatonisk skala og karakteristisk stemmebruk, men med moderne produksjon, gitar og bass og runebomme-inspirert perkusjon. I dag joikes det igjen i skoler, på festivaler og i kulturlivet.

Det samiske musikkmiljøet er levende og spenner vidt. Tradisjonelle joikere som Inga Juuso har bevart tradisjonen, mens nyere artister fornyer den. Sofia Jannok blander joik med pop og folk, Ella Marie Hætta Isaksen (f. 1998) blander joik med elektronika og pop -- kjent fra bandet ISÁK og for sitt samfunnsengasjement -- og KEiiNO brakte joik til Eurovision i 2019 med «Spirit in the Sky». Joik har til og med nådd Hollywood: Disney-filmen «Frost 2» (2019) brukte samisk-inspirert musikk.

Men joiken er mer enn musikk -- den handler om identitet. Under fornorskningen ble det å joike en politisk handling, en måte å insistere på sin identitet. I dag er joik et stolt uttrykk for samisk tilhørighet og en levende forbindelse til forfedrenes kunnskap. Samtidig reiser den vanskelige spørsmål: Hvem har rett til å joike? Mange mener joik tilhører det samiske folket og ikke bør brukes av andre uten tillatelse. Da «Frost 2» brukte samisk-inspirert musikk, oppstod det debatt om urfolks rettigheter til egen kulturarv -- en debatt der Sametinget har spilt en rolle for å sikre at samisk kultur respekteres.

Oppsummering

Vi har utforsket samisk musikk og joik. Joik er den tradisjonelle samiske vokaltradisjonen og en av Europas eldste musikkformer. Man joiker noe, ikke om noe -- joiken fanger essensen av en person, et dyr eller et sted. Den kjennetegnes av gjentakende melodiske motiver, vokallyder uten fast tekst, fri rytme og en karakteristisk stemmebruk.

Under fornorskningspolitikken ble joiken undertrykt og nesten ødelagt, men fra 1970-tallet opplevde den en revitalisering gjennom artister som Nils-Aslak Valkeapää og Mari Boine. Moderne samiske artister som Ella Marie Hætta Isaksen, ISÁK og KEiiNO viser at joik kan leve videre i nye former.

Joiken handler dypest sett om identitet -- den er en stolt forbindelse til samisk kultur og forfedrenes kunnskap. Samtidig reiser den viktige spørsmål om hvem som har rett til å bruke joik, en levende debatt om kulturarv og respekt.