1.4 Norsk musikkhistorie

Lyden av Norge

Hva er typisk norsk musikk? Hardingfela på en fjellgård? Grieg i et konserthus? Eller kanskje a-ha på radioen, eller Aurora på Spotify? Svaret er: alt sammen -- og mye mer.

Norge har en overraskende rik musikalsk historie. Den spenner fra middelalderens kveding og hardingfelas slåtter, via Edvard Griegs nasjonalromantikk, til dagens internasjonalt anerkjente musikere innen jazz, elektronika og pop. For å forstå denne historien må vi se på to tradisjoner som hele tiden har påvirket hverandre: folkemusikken, med røtter hundrevis av år tilbake, og kunstmusikken, som først kom til Norge for fullt på 1700- og 1800-tallet.

I dette kapittelet reiser vi gjennom norsk musikkhistorie fra de eldste tidene til i dag -- og oppdager at den røde tråden er samspillet mellom det hjemlige og impulser utenfra.

Fra kveding til Grieg

Vi begynner i middelalderen. De eldste sporene av musikk i Norge finner vi i sagalitteraturen og i kirkemusikken -- gregoriansk sang ble sunget i norske kirker fra kristningen rundt år 1000. Den eldste bevarte norske melodien er trolig «Draumkvedet», en visjonsdiktning som ble overlevert muntlig i Telemark.

Folkemusikk er musikk som tradisjonelt har blitt overført muntlig fra generasjon til generasjon. Den norske vokale folkemusikken har mange former: stev (korte firelinjers vers), kveding (solistisk sang med en spesiell ornamentert syngeteknikk), lokking (rop som gjetere brukte for å kalle på dyr i fjellet) og bånsuller (vuggesanger).

Men det mest særegne norske instrumentet er hardingfela -- Norges nasjonalinstrument, i bruk siden minst 1600-tallet. Den ligner en vanlig fele, men har fire eller fem understrenger (resonansstrenger) som klinger med når de vanlige strengene spilles. Det gir hardingfela en rik, etterklangsfull lyd, nesten som om instrumentet synger med seg selv. Den brukes til slåtter -- instrumentalstykker knyttet til dans. De viktigste typene er springar (en tredelt dans i ujevn takt), gangar (en todelt dans i jevn takt) og halling (en akrobatisk solo herredans).

På 1800-tallet kom kunstmusikken for fullt. Nasjonsbyggingen etter 1814 skapte behov for en egen kultur. Ole Bull (1810--1880) ble Norges første internasjonale musikkstjerne -- en fiolinvirtuos som turnerte Europa og Amerika. Halfdan Kjerulf (1815--1868) regnes som den første betydelige norske komponisten. Og så kommer han alle kjenner: Edvard Grieg (1843--1907), nasjonalromantikkens fremste i Norge. Han studerte i Leipzig, men vendte hjem for å skape en nasjonal musikkstil. Hans viktigste verk er Klaverkonsert i a-moll (Norges mest kjente klassiske verk), Peer Gynt-suitene, «Lyriske stykker» og «Norske folkeviser og danser». Grieg brukte folkemusikk på flere måter: han arrangerte folkemelodier direkte, han brukte modale skalaer og drone-bass (en liggetone, som hardingfelas understrenger), og melodiene hans har ofte en folkemusikalsk karakter -- selv når melodien er hans egen. Johan Svendsen (1840--1911) var en mer kosmopolitisk komponist som skrev symfonier og orkesterverk.

Fra modernisme til Aurora

Etter Grieg-generasjonen fortsatte norske komponister å utvikle en nasjonal stil, men de tok også opp impulser fra europeisk modernisme. Fartein Valen (1887--1952) ble Norges første modernist -- han utviklet uavhengig av Schönberg en egen form for atonal polyfoni. Harald Sæverud (1897--1992) skrev dramatiske orkesterverk, blant annet «Kjempeviseslåtten» under andre verdenskrig, som ble et symbol på norsk motstand mot okkupasjonen. Arne Nordheim (1931--2010) ble Norges mest kjente etterkrigsmodernist og arbeidet med elektronisk musikk og orkestermusikk. I dag har Norge et rikt samtidsmusikkmiljø med komponister som Maja Solveig Kjelstrup Ratkje, Lasse Thoresen og Rolf Wallin, og festivaler som Ultima i Oslo.

Men norsk musikk handler om mer enn kunstmusikk. Jazzen har siden 1960-tallet utviklet en egen norsk stil preget av åpne klangrom, improvisasjon og folkemusikkinnflytelse. Den mest kjente er saksofonisten Jan Garbarek (f. 1947), som har fusjonert jazz med folkemusikk og verdensmusikk. Han er et perfekt eksempel på hvordan norsk musikk krysser grenser: med jazz som fundament har han samarbeidet med folkemusikere (albumet «Rosensfole» med hardingfeletradisjon), kombinert gregoriansk sang med saksofon (albumet «Officium», som solgte over 1,5 millioner eksemplarer), og hentet inspirasjon fra musikk over hele verden. Andre viktige jazznavn er bassisten Arild Andersen og trompetisten Nils Petter Molvær, som blander jazz med elektronika.

Og så er det populærmusikken, der Norge virkelig har gjort seg gjeldende internasjonalt. a-ha ble med «Take On Me» (1985) et av verdens største popband. Röyksopp fra Tromsø ble internasjonalt kjent med elektronisk musikk, Kygo fra Bergen populariserte «tropical house»-sjangeren globalt, og Aurora fra Bergen er kjent for sin unike stemme og alternative pop. Norge har til og med satt verdensrekord i en helt annen genre: black metal, der band som Mayhem og Darkthrone fra tidlig 1990-tall definerte sjangeren internasjonalt. Fra hardingfele til black metal -- norsk musikk rommer alt.

Oppsummering

Norsk musikkhistorie spenner fra middelalderens kveding og hardingfelas slåtter til dagens internasjonalt anerkjente musikere. Folkemusikken med hardingfele, stev, kveding og lokking utgjør grunnlaget for norsk musikalsk identitet. 1800-tallets nasjonalromantikk med Ole Bull, Halfdan Kjerulf og særlig Edvard Grieg skapte en norsk kunstmusikk som kombinerte folkemusikkens tonespråk med europeisk tradisjon.

1900-tallets modernisme med Fartein Valen, Harald Sæverud og Arne Nordheim brakte norsk musikk inn i den internasjonale samtidsmusikken. Samtidig utviklet norsk jazz en egen identitet, med Jan Garbarek som bro mellom jazz, folkemusikk og verdensmusikk. Og norsk populærmusikk har hatt stor internasjonal suksess -- fra a-ha og Röyksopp til Kygo og Aurora, og med black metal som en helt egen norsk eksportartikkel.

Gjennom alle periodene er den røde tråden den samme: samspillet mellom det hjemlige -- folkemusikken og naturen -- og nye impulser utenfra.