1.3 Musikkhistorie: 1900-tallet

Da reglene ble revet ned

Forestill deg at du sitter i en konsertsal i Paris i 1913. Plutselig braker det løs en musikk så vill, så annerledes, at folk begynner å bue, rope og til og med slåss. Dette skjedde faktisk -- og det forteller noe om hvor radikalt musikken endret seg på 1900-tallet.

Dette var den mest revolusjonerende perioden i hele musikkhistorien. Aldri før hadde musikken forandret seg så dramatisk og i så mange retninger samtidig. Komponistene brøt med hundreårige tradisjoner og eksperimenterte med nye klanger, nye former og helt nye måter å tenke om musikk på.

Vi skal følge de viktigste strømningene: fra impresjonismens drømmende klangbilder, via ekspresjonismens dissonante uttrykk og serialismens nesten matematiske strukturer, til minimalismens hypnotiske mønstre. Alt dette samles under begrepet modernisme -- en samlebetegnelse for retningene som brøt med romantikken fra tidlig på 1900-tallet. Klar for en reise gjennom kaos og kreativitet?

Drømmebilder og dissonans

Vi starter mykt. Impresjonismen (ca. 1890--1920) hentet navnet sitt fra malerkunsten -- tenk på Monets uskarpe, lysfylte malerier. På samme måte skapte impresjonistiske komponister musikk som maler klangbilder med bløte overganger, uklare konturer og en drømmende atmosfære.

Den viktigste her er Claude Debussy (1862--1918). Han brøt med den tradisjonelle dur-moll-tonaliteten og brukte i stedet heltoneskalaen (en skala med bare heltonetrinn, som gir en svevende, retningsløs klang), parallelle akkorder som glir samlet i samme retning, og pentatoniske skalaer inspirert av asiatisk gamelanmusikk. For Debussy var selve klangfargen det viktigste -- lyden i seg selv. Hør «Clair de lune» eller «La mer», så skjønner du. Hans samtidige Maurice Ravel (1875--1937) delte mange idealer, men var mer presis og strukturert -- hans «Boléro» er en eneste lang crescendo over et gjentatt tema.

Så snur stemningen. Ekspresjonismen (ca. 1908--1925) gikk i motsatt retning av impresjonismen. I stedet for skjønnhet uttrykte den intense, ofte mørke følelser: angst, fremmedgjøring, desperasjon. Harmonikken ble dissonant, melodiene kantete, og tonaliteten oppløstes helt. Her møter vi atonalitet -- fravær av et tonalt sentrum, ingen «hjemtoneart». I tonal musikk er det én grunntone alt dreier seg rundt, men i atonal musikk er alle tolv toner likeverdige, og du føler aldri at du kommer «hjem».

Mannen bak dette var Arnold Schönberg (1874--1951). Han begynte som senromantiker, men utviklet gradvis en atonal stil, og i 1921 introduserte han tolvtoneteknikken (dodekafoni): et system der alle tolv kromatiske toner ordnes i en bestemt rekkefølge -- en tonerad -- som danner grunnlaget for hele verket. Hans elever Alban Berg og Anton Webern dannet sammen med ham «den andre wienskolen».

Og så har vi mannen som ikke passer i noen bås: Igor Stravinskij (1882--1971). Hans ballett «Vårofferet» fra 1913 -- det var dette verket som skapte opptøyer i Paris. Hvorfor? Fordi musikken brøt radikalt med alt: uregelmessige, stampende rytmer med plutselige taktartskifter (veksling mellom 2/4, 3/4, 5/8 og 7/8), bitonalitet (to tonearter samtidig), stablede dissonanser og et enormt orkester brukt på aggressive, nye måter. I dag regnes «Vårofferet» som et vendepunkt i musikkhistorien.

Stillhet, tilfeldighet og repetisjon

Etter andre verdenskrig fortsatte eksperimenteringen, men nå med enda dristigere ideer. Komponister som Olivier Messiaen, Pierre Boulez og Karlheinz Stockhausen tok Schönbergs tolvtoneteknikk videre til total serialisme -- her organiseres ikke bare tonehøydene, men også rytme, dynamikk og klangfarge etter forhåndsbestemte rekker. Boulez' «Structures I» for to pianoer er et kjent eksempel.

Så har vi den amerikanske komponisten John Cage (1912--1992), som stilte selve grunnspørsmålet: Hva er egentlig musikk? Hans mest berømte verk, «4'33"» fra 1952, består av fire minutter og 33 sekunder stillhet. Poenget er at alle lydene i rommet -- hosting, stoleknirk, vind utenfor -- er musikken. Cage brukte også tilfeldighetsoperasjoner (aleatorikk), for eksempel å kaste mynter for å bestemme noter.

Samtidig gjorde ny teknologi det mulig å lage elektronisk musikk. Stockhausens «Gesang der Jünglinge» fra 1956 kombinerte opptak av en guttesopran med elektronisk genererte lyder, og regnes som et pionerverk. Studioer for elektronisk musikk dukket opp i Köln, Paris og andre steder.

Men mange ble etter hvert lei av serialismens kompleksitet. Som en reaksjon oppstod minimalismen i USA på 1960-tallet. Her bygges musikken på enkle elementer som gjentas og endres gradvis over tid. Kjennetegnene er repetisjon (korte mønstre gjentas mange ganger), gradvis endring (mønstrene forskyver seg sakte), tonal harmoni (i motsetning til serialismens atonalitet) og en jevn, hypnotisk puls.

De viktigste minimalistene? Steve Reich (f. 1936) er kjent for «faseskifteteknikk», der to identiske mønstre gradvis forskyver seg i forhold til hverandre. Hans «Clapping Music» fra 1972 er klar nok til å prøve i klasserommet: to personer klapper samme rytme, men den ene forskyver seg gradvis med én åttendedel, helt til de etter 12 forskyvninger er tilbake i takt. Philip Glass (f. 1937) er kjent for repetitive arpeggioer og har laget både filmmusikk og operaer. Og Terry Riley (f. 1935) skrev «In C» (1964), som regnes som minimalismens grunnverk. Minimalismen har siden hatt enorm innflytelse på pop, filmmusikk og elektronisk musikk.

Oppsummering

1900-tallets kunstmusikk var preget av enorm eksperimentering og mangfold. Vi startet med impresjonismen (Debussy, Ravel) og dens drømmende klangbilder med heltoneskala og parallelle akkorder. Så kom ekspresjonismen (Schönberg) med atonalitet, intense følelser og tolvtoneteknikken. Stravinskij sprengte rammene med rytmisk nyskapning i «Vårofferet» (1913).

Etter krigen fortsatte revolusjonen: total serialisme (Boulez, Stockhausen) organiserte alt etter rekker, John Cage utfordret selve musikkbegrepet med stillhet og tilfeldighet, og elektronisk musikk åpnet en helt ny lydverden. Til slutt kom minimalismen (Reich, Glass, Riley) med repetisjon, gradvis endring og tonal harmoni.

Gjennom alle disse retningene stilte 1900-tallets komponister grunnleggende spørsmål: Hva er musikk? Hvordan kan den lages? Hva kan den uttrykke? Mange av svarene lever videre i dagens musikk -- også den du hører på i dag.