1.2 Musikkhistorie: Romantikk og nasjonalromantikk

Når musikken slipper følelsene løs

Har du noen gang hørt en låt som ga deg gåsehud? Som traff noe dypt inni deg? Da har du opplevd akkurat det romantikkens komponister jaktet på.

Etter klassisismens orden, balanse og fornuft kom en helt ny tid. Romantikken (ca. 1820--1900) var epoken da følelsene fikk fritt spillerom. Musikken ble mer dramatisk, mer fargerik og mer emosjonelt intens enn noensinne før. Komponistene så ikke lenger på seg selv som håndverkere i en fyrstes tjeneste, men som kunstnere med et personlig budskap til verden.

Samtidig skjedde noe annet: nasjonalfølelsen våknet over hele Europa. I land som Norge, Finland, Tsjekkia og Russland begynte komponistene å bruke folkemusikk og nasjonale temaer i musikken sin. Denne retningen kalles nasjonalromantikk, og den ga disse landene sin egen stemme på den internasjonale scenen. For oss i Norge er dette spesielt viktig -- her finner vi Edvard Grieg.

Store følelser, store orkestre

Hva var det som gjorde romantikkens musikk så annerledes? Tenk deg at du sitter i et konserthus og lytter. Det første du merker er følelsene: lengsel, sorg, kjærlighet, fortvilelse, naturbegeistring. Musikken skulle uttrykke det dypeste i mennesket.

For å klare det, utvidet komponistene verktøykassen sin. Akkordspråket ble rikere -- de tok i bruk kromatikk, altså halvtonetrinn utenfor tonearten, og overraskende modulasjoner (toneartsskifter) som skapte spenning. Dissonanser, altså «ulydige» klanger, ble brukt friere enn før. Orkesteret vokste fra klassisismens 30--40 musikere til over 100, med nye instrumenter som pikkolofløyte, engelskhorn, basstuba og harpe.

Mange romantiske verk forteller en historie eller maler et bilde. Dette kalles programmusikk -- i motsetning til absolutt musikk, som er «ren» musikk uten noe innhold utenfor seg selv. Smetanas «Moldau» skildrer en elv, og Griegs «Morgenstemning» maler en soloppgang. En helt ny sjanger, det symfoniske diktet, vokste fram nettopp for å fortelle slike historier med orkester.

To andre trekk er verdt å merke seg. Virtuositeten ble dyrket: utøvere som pianisten Franz Liszt og fiolinisten Niccolò Paganini ble musikkhistoriens første superstjerner, beundret for sin tekniske briljans. Og ved siden av de store verkene blomstret de små -- den tyske lieden (kunstsang for stemme og piano) og korte pianostykker som nocturner og mazurkaer.

De store komponistene? Franz Schubert (1797--1828) skrev over 600 lieder før han døde bare 31 år gammel -- hans «Erlkönig» lar én sanger spille fire ulike personer mens pianoet skildrer en gallopperende hest gjennom natten. Fryderyk Chopin (1810--1849) komponerte nesten bare for piano og utforsket instrumentets klangmuligheter som ingen før. Franz Liszt (1811--1886) oppfant det symfoniske diktet. Johannes Brahms (1833--1897) holdt fast ved de klassiske formene, men fylte dem med romantisk varme. Og Pjotr Tsjajkovskij (1840--1893) skrev ballettene «Svanesjøen», «Tornerose» og «Nøtteknekkeren» -- melodiøs og intenst emosjonell musikk.

Nasjonalromantikken: musikk med hjemstavn

Tenk deg at du bor i et lite land som lenge har stått i skyggen av store nasjoner som Tyskland, Frankrike og Italia. Hvordan får du din egen stemme i musikkverdenen? Svaret som mange land fant på 1800-tallet, var å hente fram sitt eget: folkemusikken, historien og naturen.

Dette er kjernen i nasjonalromantikken. Fra midten av 1800-tallet brukte komponister bevisst elementer fra hjemlandets folkemusikk -- melodier, rytmer og skalaer -- for å skape en gjenkjennelig nasjonal musikalsk identitet. Dette var særlig viktig i land uten lang tradisjon for kunstmusikk, som Norge, Finland, Tsjekkia, Ungarn og Russland.

Den viktigste for oss er Edvard Grieg (1843--1907), Norges mest kjente komponist. Han brukte norske folkeviser og folkedansmelodier og skapte en distinkt norsk stil. Hans «Peer Gynt»-suiter, Klaverkonserten i a-moll og «Lyriske stykker» for piano er blant de mest kjente verkene. Ta «Morgenstemning» fra Peer Gynt: melodien har en pentatonisk (femtone) karakter som minner om norsk folkemusikk, og fløyte og obo gir en pastoral klang som maler en soloppgang i fjellet -- selv om handlingen i stykket faktisk foregår i Marokko! Grieg kopierte ikke folkemelodier direkte, men brukte tonespråket og atmosfæren deres.

Andre store nasjonalromantikere finner vi rundt om i Europa. Jean Sibelius (1865--1957) skapte en finsk nasjonalmusikk inspirert av nasjonaleposet Kalevala -- hans «Finlandia» ble et symbol på finsk identitet. Bedřich Smetana (1824--1884) komponerte «Má vlast» (Mitt fedreland), der satsen «Moldau» musikalsk skildrer elven som renner gjennom Praha. Og Modest Musorgskij (1839--1881) i Russland var del av gruppen «De fem» som ville skape en ekte russisk kunstmusikk, med verk som «Bilder fra en utstilling».

Oppsummering

Romantikken (ca. 1820--1900) var en epoke der følelsene styrte. Vi har sett kjennetegnene: sterke følelser, utvidet harmonikk med kromatikk og modulasjoner, større orkestre, og programmusikk som forteller historier i toner. Virtuoser som Liszt og Paganini ble superstjerner. Blant de store komponistene møtte vi Schubert, Chopin, Liszt, Brahms og Tsjajkovskij.

Nasjonalromantikken var en retning innenfor romantikken der komponister brukte folkemusikk og nasjonale temaer for å gi hjemlandet sin egen musikalske stemme. Edvard Grieg er Norges viktigste, med Peer Gynt-suitene og Klaverkonserten i a-moll. Andre store navn er Sibelius i Finland, Smetana i Tsjekkia og Musorgskij i Russland.

Romantikken utvidet musikkens uttrykksmuligheter enormt -- og la grunnlaget for 1900-tallets mange nye retninger, som vi snart skal utforske.