1.1 Musikkhistorie: Barokk og klassisisme

Hvorfor høres musikk ut som den gjør?

Tenk på den siste låta du hørte. Kanskje var det pop, kanskje en filmsoundtrack, kanskje noe helt annet. Uansett bærer den i seg spor av valg som ble tatt for flere hundre år siden -- av komponister du aldri har hørt om, som levde i en helt annen verden enn din.

For å skjønne hvorfor musikk høres ut som den gjør, må vi reise tilbake i tid. I dette kapittelet skal vi besøke to av de viktigste epokene i vestlig musikkhistorie: barokken (ca. 1600--1750) og klassisismen (ca. 1750--1820). Det var her sjangrene og formene vi fortsatt bruker ble oppfunnet -- sonaten, symfonien, konserten. Og det var her noen av de største komponistene som noensinne har levd, satte sitt preg på musikken: Bach, Vivaldi, Mozart, Haydn.

Vi skal høre hva som kjennetegner musikken fra disse periodene, møte menneskene bak, og se hvordan musikken endret seg i takt med at samfunnet rundt forandret seg.

Barokken: flettverk av stemmer

Se for deg en fyrste på 1600-tallet. Han bor i et praktfullt slott, og når gjestene kommer, skal alt vise makt og rikdom -- også musikken. Barokken var nettopp en slik tid: store kongehus, mektige kirker og komponister som var ansatt enten av en konge, en adelsmann eller av kirken. Selve ordet barokk kommer fra portugisisk barroco, som betyr «uregelmessig perle» -- noe vakkert, men overdådig og påkostet.

Hvis du lytter til barokkmusikk, vil du legge merke til noen ting. Under det hele ligger en generalbass, også kalt basso continuo: en gjennomgående basslinje spilt av for eksempel cello, mens et cembalo eller orgel fyller ut akkordene over. Tenk på det som bassisten og gitaristen i et moderne band -- de holder fundamentet sammen. Melodiene er rikt utsmykket med ornamentikk, altså triller og forsiringer, og utøverne ble forventet å improvisere disse selv.

Dynamikken fungerer annerledes enn i dag. I stedet for å gli jevnt fra svakt til sterkt, skifter barokkmusikken plutselig mellom forte og piano -- vi kaller det terrassedynamikk, som trinn på en trapp. Og det aller mest karakteristiske: kontrapunktet. Flere selvstendige melodier flettes sammen til en helhet. Den mest avanserte formen er fugen, der et tema introduseres i én stemme og så hermes etter av de andre, gang på gang. Til slutt finnes affektlæren -- ideen om at hver sats skulle uttrykke én bestemt følelse, en affekt: glede, sorg, sinne eller kjærlighet.

De store navnene? Johann Sebastian Bach (1685--1750), av mange regnet som tidenes største komponist, skrev verk som Brandenburger-konsertene og Matteuspasjonen. Antonio Vivaldi (1678--1741), en italiensk prest med rødt hår, skrev «De fire årstider», fire fiolinkonserter som maler årstidene. Georg Friedrich Händel (1685--1759) skapte oratoriet «Messias» med det berømte Halleluja-koret. Og Claudio Monteverdi (1567--1643) skrev «L'Orfeo», som regnes som den første store operaen og selve starten på barokken.

Klassisismen: klarhet og balanse

Rundt midten av 1700-tallet begynte folk å bli lei av barokkens overdådighet. Tenk deg en ungdom på den tiden som synes Bachs flettverk av stemmer var altfor komplisert -- som ville ha noe enklere, klarere, lettere å nynne med på. Det var stemningen som skapte klassisismen (ca. 1750--1820).

Dette var opplysningstidens tidsalder. Filosofer som Voltaire og Rousseau drømte om et samfunn bygd på fornuft og orden, og komponistene ville ha en musikk som var like klar og forståelig. Resultatet hørte du med en gang: i stedet for barokkens polyfoni med mange likeverdige stemmer, fikk du nå én tydelig melodi med akkorder under -- vi kaller det homofoni. Melodiene ble renere, fraseringene mer symmetriske, ofte fire eller åtte takter lange med en tydelig spørsmål-svar-struktur.

Dynamikken endret seg også. Nå ble det vanlig med gradvise overganger -- crescendo (stadig sterkere) og diminuendo (stadig svakere) -- i stedet for barokkens trappetrinn. Cembaloet, som bare kunne spille én styrke, ble byttet ut med det nye pianofortet, som kunne spille både svakt (piano) og sterkt (forte) -- derav navnet.

Den aller viktigste nyvinningen var sonatesatsformen. Den har tre deler: en eksposisjon der to kontrasterende temaer presenteres, en gjennomføring der temaene bearbeides og moduleres, og en reprise der temaene kommer tilbake, nå begge i hovedtonearten. Denne formen ble brukt i symfonier, sonater og kammermusikk -- og brukes fortsatt.

Møt de tre store: Wolfgang Amadeus Mozart (1756--1791), vidunderbarnet fra Salzburg som begynte å komponere som femåring og rakk over 600 verk før han døde bare 35 år gammel -- blant dem operaen «Tryllefløyten» og Symfoni nr. 40 i g-moll. Joseph Haydn (1732--1809), kalt «symfoniens far», skrev 104 symfonier og perfeksjonerte strykekvartetten. Og Ludwig van Beethoven (1770--1827), som begynte i klassisk stil, men gradvis sprengte rammene. Han ble nesten helt døv, men fortsatte å komponere -- og pekte med verk som Symfoni nr. 9 «Korsymfonien» fram mot den neste store epoken: romantikken.

Oppsummering

Vi har reist gjennom to epoker som formet musikken. Barokken (ca. 1600--1750) handlet om flettverk av stemmer: generalbass som fundament, ornamenterte melodier, polyfon tekstur, terrassedynamikk og affektlære. Her møtte vi Bach, Vivaldi, Händel og Monteverdi, og former som fugen, konserten og operaen.

Klassisismen (ca. 1750--1820) snudde dette på hodet med klarhet og balanse: én tydelig melodi med akkorder (homofoni), sonatesatsform, gradvise dynamiske overganger og symmetriske fraser. Pianofortet erstattet cembaloet, og symfonien ble den viktigste orkesterformen. Mozart, Haydn og Beethoven var de store navnene.

Overgangen fra barokk til klassisisme var en bevegelse fra kompleksitet til klarhet, fra polyfoni til homofoni. Og Beethoven stod som en bro videre -- mot romantikken, neste epoke i vår musikalske reise.