1.4 Narrativ analyse

Vi er fortellervesener

Tenk på hvordan du forteller en venn om dagen din. Du sier ikke bare opp hendelsene i tilfeldig rekkefølge – du bygger opp til poenget, du dveler ved det dramatiske, du gir det en slutt. Mennesker forstår seg selv og verden gjennom fortellinger. Fra eventyr og myter til nyhetsreportasjer og reklamefilmer er fortelling en av de mest grunnleggende måtene vi organiserer erfaring og skaper mening på.

Derfor er narrativ analyse så viktig i medieanalyse. Den lar oss undersøke hvordan fortellinger bygges opp i medietekster. Hvordan er handlingen strukturert? Hvem er helt og hvem er skurk? Hvilken fortellerstemme styrer hvordan vi opplever det hele? Og hvorfor velger mediene akkurat disse grepene framfor andre?

Teorien strekker seg fra Aristoteles' gamle dramaturgi til moderne narratologi. Vi skal særlig møte tre tenkere: Vladimir Propp, som fant mønstrene i folkeeventyr, Tzvetan Todorov, som laget en modell for fortellingens faser, og indirekte Greimas, som forenklet rollefordelingen i en fortelling til et oversiktlig kart.

Historie og diskurs – og fortellingens fem faser

La oss starte med et grunnleggende skille i narratologien, læren om fortellinger. Et narrativ er en strukturert framstilling av hendelser i tid, med minst én aktør og en form for forandring. Men her er finessen: vi må skille mellom historien og diskursen. Historien, på fagspråket fabula, er hendelsene slik de faktisk skjedde, i kronologisk rekkefølge. Diskursen, eller sjuzjet, er måten historien fortelles på – rekkefølgen, tempoet, vinkelen. Den samme historien kan fortelles på utallige måter, og valget av form forandrer hvordan vi opplever den. En film kan begynne med slutten, hoppe i tid, vise oss alt gjennom én persons øyne. Det kaller vi fokalisering – hvem vi ser historien gjennom.

En av de mest brukte modellene er Todorovs likevektsmodell, som beskriver den klassiske fortellingen i fem faser. Først er det likevekt, en tilstand av ro og orden. Så kommer en forstyrrelse som bryter denne roen. Deretter en erkjennelse, der forstyrrelsen oppdages og forstås. Så følger et forsøk på gjenoppretting, der noen handler for å skape orden igjen. Til slutt etableres en ny likevekt, en ny normaltilstand som gjerne er annerledes enn den opprinnelige.

Dette er ikke bare for romaner. Tenk på en NRK-reportasje om en flomkatastrofe. Den åpner med idylliske arkivbilder av et fredelig bygdesamfunn ved elven – likevekt. Så kommer ekstremværet og vannmassene – forstyrrelse. En ordfører intervjues om omfanget – erkjennelse. Vi får se redningsarbeid og evakuering – gjenoppretting. Og til slutt: gjenoppbygging og innbyggere som ser framover – ny likevekt. Nyhetsmediene bruker altså den klassiske fortellerstrukturen for å gjøre kompliserte hendelser forståelige, dramatiske og engasjerende.

Helter, skurker og aktanter

Vladimir Propp gjorde noe oppsiktsvekkende: han analyserte hundrevis av russiske folkeeventyr og oppdaget at de alle fulgte den samme grunnstrukturen, med de samme karakterfunksjonene. Det er en helt som søker noe og utvikler seg. Det er en skurk, eller antagonist, som motarbeider helten. Det er en hjelper som bistår – en mentor eller venn. Det er en belønning helten streber mot, et avsender som sender helten ut på oppdraget, og en giver som utstyrer ham med det han trenger.

Senere forenklet Greimas dette til en oversiktlig aktantmodell med tre akser: subjektet søker et objekt, en avsender setter noe i gang og en mottaker høster resultatet, og en hjelper og en motstander virker for og imot. Det fine er at disse rollene dukker opp overalt i mediene – også i nyhetene.

Ta en nyhetssak om regjeringens helsereform. Helseministeren som lanserer reformen blir subjektet, helten. Bedre helsetjenester for alle er objektet, målet. Regjeringen er avsenderen, pasientene er mottakeren. Fageksperter, tall og forskning blir hjelpere, mens opposisjonen og kostnadsbekymringer blir motstandere. Men her er det viktige: dette er ikke en nøytral gjengivelse. En avis med en annen vinkling kunne snudd hele modellen – gjort helseministeren til motstander og de protesterende legene til helter. Hvem som plasseres som «helt» og «skurk» former hva publikum tenker. Narrativ analyse avslører dermed at nyhetsdekning aldri er en nøytral gjenfortelling av fakta, men alltid innebærer narrative valg.

Oppsummering

Vi har sett at et narrativ er en strukturert framstilling av hendelser med aktører og forandring, og at det er avgjørende å skille mellom historien (hva som skjer) og diskursen (hvordan det fortelles), der fokaliseringen bestemmer hvem vi opplever det gjennom. Todorovs likevektsmodell beskriver fortellingens fem faser fra likevekt, via forstyrrelse, erkjennelse og gjenoppretting, til ny likevekt – et mønster mediene bruker for å gjøre hendelser forståelige og engasjerende.

Propps karakterfunksjoner og Greimas' aktantmodell gir oss faste roller som helt, skurk, hjelper, motstander, avsender og mottaker. Disse rollene finner vi igjen i alt fra TV-serier til nyheter. Den viktigste innsikten er at nyhetsdekning aldri er en nøytral gjenfortelling: hvem som blir helt og hvem som blir skurk er narrative valg som former vår forståelse. Mediene forteller ikke virkeligheten – de forteller fortellinger om virkeligheten.