8.2 Samisk kunst og urfolksdesign

En kunsttradisjon på tusenvis av år

Samene er Norges og Nordens urfolk, med en kunstnerisk og håndverksmessig tradisjon som strekker seg tusenvis av år tilbake. Samisk kunst og håndverk – duodji – er en levende kulturarv, dypt forankret i samisk identitet, levesett og naturforståelse.

Ordet duodji betyr håndverk og kunst, men det rommer mer enn det norske ordet «håndverk» dekker. Duodji er en helhetlig tradisjon der funksjon, estetikk, materialkunnskap og kulturell identitet er uløselig knyttet sammen. Å utøve duodji er å videreføre kunnskap som er overlevert gjennom generasjoner, og gjenstandene bærer i seg både praktisk nytte, kulturell symbolikk og personlig uttrykk.

I dette kapittelet skal vi utforske den tradisjonelle duodjien, den samiske samtidskunsten, og hvordan samiske kunstnere forener tradisjon og fornyelse. Det er viktig å nærme seg samisk kunst med respekt – dette er levende kultur som tilhører et folk med sin egen historie og sitt eget perspektiv.

Duodji – håndverk i pakt med naturen

Duodji er tradisjonelt knyttet til samisk levemåte i nær kontakt med naturen, og materialene hentes derfra: reinskinn, horn, bein, tre, ull, tinn og sølv. Gjenstandene har både praktisk funksjon og estetisk verdi. Det mest kjente plagget er gákti (samisk kofte), som varierer i farge, snitt og dekorasjon mellom ulike samiske områder – nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk har sine egne koftetradisjoner. Gáktien forteller hvor du kommer fra, og bæres både til fest og i hverdagen.

Andre tradisjonelle duodji-gjenstander er kniver med skaft av reinhorn eller bjørk, ofte rikt dekorert; sølvarbeid med runde søljer og brystsmykker; trearbeid som kopper og boller i bjørk; og tekstil- og skinnarbeid med veving, fletting og søm. Kniven er for eksempel både et bruksredskap og et kunstobjekt, og gis ofte som gave ved viktige anledninger som konfirmasjon.

En sentral del av duodji er den dype materialkunnskapen: å vite når bjørkevirket skal høstes for best kvalitet, hvordan reinskinn skal garves, eller hvilke egenskaper ulike tresorter har. Denne kunnskapen, overlevert gjennom generasjoner, er i seg selv en verdifull kulturarv. Slik er gáktien mye mer enn et klesplagg – den er et helt kulturelt uttrykkssystem som forbinder bæreren med sin familie, sitt sted og sitt folk.

Fra fornorskning til blomstrende samtidskunst

For å forstå samisk kunst i dag må vi kjenne historien. Fra midten av 1800-tallet og langt ut på 1900-tallet førte den norske staten en fornorskningspolitikk: samiske barn ble sendt på internatskoler der de ikke fikk snakke samisk, og samisk kultur ble aktivt motarbeidet. Mange sluttet å bruke gákti og å utøve duodji fordi det ble forbundet med skam, og kunnskap sto i fare for å gå tapt.

Fra 1970-tallet begynte en kulturell revitalisering – en gjenoppliving av samisk kultur. Alta-konflikten (1979–1981), kampen mot utbygging av Alta-Kautokeino-vassdraget, ble et vendepunkt som samlet samene politisk og kulturelt, og førte blant annet til opprettelsen av Sametinget i 1989.

Parallelt vokste det fram en ny samisk samtidskunst som forholder seg til samtiden, men er forankret i tradisjon. Iver Jåks regnes som en pioner som kombinerte tradisjonelle materialer med moderne uttrykk. Britta Marakatt-Labba er kjent for tekstilkunsten «Historjá», et 24 meter langt broderi som skildrer samenes historie. Máret Ánne Sara bruker kunst til å belyse samiske rettigheter – verket «Pile o' Sápmi», en gardin av 400 reinhodeskaller, ble vist utenfor Stortinget som protest mot tvangsslakting av rein. Joar Nango utforsker samisk arkitektur gjennom et mobilt bibliotek bygget som en moderne lavvo.

Samisk kunst er del av en global urfolkskunsttradisjon, og her er det viktig å skille mellom inspirasjon og kulturell appropriering. Appropriering er når elementer fra en kultur tas i bruk av utenforstående uten forståelse eller respekt for den opprinnelige betydningen – spesielt problematisk når det gjelder urfolk som historisk har vært undertrykt. God praksis er å lære om bakgrunnen, respektere hellige symboler og gi kreditering.

Oppsummering

Samisk kunst og duodji er en levende kulturarv forankret i samisk identitet, naturforståelse og levemåte. Duodji bruker naturmaterialer som reinskinn, horn, tre og sølv til gjenstander som er både bruksredskaper og kunstobjekter, og gáktien er et viktig identitetssymbol. Samisk samtidskunst har utviklet seg fra 1970-tallet, etter en lang periode med fornorskning, og kunstnere som Iver Jåks, Britta Marakatt-Labba, Máret Ánne Sara og Joar Nango kombinerer tradisjon med moderne uttrykk og er internasjonalt anerkjent. Alta-konflikten var et vendepunkt for samisk mobilisering. Samisk kunst er del av en global urfolkskunsttradisjon, og det er viktig å møte den med respekt og forstå forskjellen mellom inspirasjon og kulturell appropriering.