6.4 Animasjon – stop motion og digital

Hvordan kan en leirklump få liv?

Du har sikkert sett Wallace & Gromit eller en LEGO-film der figurene beveger seg av seg selv. Men de beveger seg jo ikke – de er livløse leireklumper og plastbrikker. Hemmeligheten er et enkelt triks: å vise en serie stillbilder så raskt at øyet ditt oppfatter det som sammenhengende bevegelse. Dette kalles persistence of vision, etterbilde-effekten, og det er selve grunnlaget for all animasjon.

Animasjon er ikke bare for barn. Det er et av de mest uttrykksfulle mediene som finnes – det kan fortelle historier som er umulige å filme med ekte skuespillere, forklare vanskelige idéer og skape følelser på helt egne måter. Hvor jevn bevegelsen blir, måles i fps (frames per second, bilder per sekund): 12 fps er minimum for jevn animasjon, 24 fps er filmstandarden, 25 eller 30 fps brukes i TV, og 60 fps gir ekstra jevn bevegelse i spill.

I dette kapittelet skal du lære om to hovedtyper: stop motion, der fysiske objekter fotograferes bilde for bilde, og digital animasjon, der bevegelsen skapes med dataprogrammer.

Stop motion – tålmodighetens kunst

I stop motion fotograferer du fysiske objekter ett bilde om gangen, og flytter dem bittelitt mellom hvert bilde. Spilles bildene av i rask rekkefølge, ser det ut som om de beveger seg selv. Det finnes flere typer: claymation med figurer i leire eller plastilin (Wallace & Gromit fra Aardman), dukkeanimasjon med artikulerte dukker (Coraline fra Laika), papiranimasjon med utklippede figurer, objektanimasjon med hverdagsting som LEGO og frukt, og piksilasjon der levende mennesker brukes som «dukker».

Noen praktiske grep er avgjørende. Bruk stativ – selv den minste kamerabevegelse ødelegger illusjonen. Bruk kunstig, konsistent lys, for naturlig lys flimrer når det endrer seg. Gjør små bevegelser mellom hvert bilde; jo mindre, jo jevnere. Og forbered deg på at det tar tid: stop motion er ekstremt tidkrevende.

La oss regne. Vil du lage en film på 12 fps, trenger du 12 bilder for hvert sekund. En film på fem sekunder krever altså 12 × 5 = 60 bilder, og en på ti sekunder krever 120 bilder. Det betyr 120 ganger flytte–fotografere–flytte–fotografere. Med rundt 30 sekunder per bilde blir det omtrent en time arbeid for ti sekunder ferdig film. Derfor lønner det seg å planlegge med et lite storyboard først.

Digital animasjon – datamaskinen gjør grovarbeidet

I digital animasjon skapes bevegelsen i et dataprogram. 2D-animasjon kan tegnes bilde for bilde eller lages med rigg-baserte figurer som har et digitalt «skjelett». 3D-animasjon (CGI) bygger tredimensjonale modeller som kan beveges og belyses fra alle vinkler – tenk Pixar-filmene. Motion graphics er animert grafikk og tekst, mye brukt i reklame og sosiale medier.

Nøkkelbegrepet er keyframes (nøkkelbilder): de viktigste posisjonene i en bevegelse, for eksempel starten og slutten på et armsving. Du lager keyframene, og så regner datamaskinen ut alle bildene imellom automatisk – det kalles tweening (av «in-betweening», mellombilder). I gamle dager måtte assistenter tegne hvert eneste mellombilde for hånd; nå gjør maskinen det på et øyeblikk.

Tenk deg en ball som spretter. Du trenger bare tre keyframes: ballen i ro på bakken, ballen på toppen av spretten, og ballen tilbake på bakken. Datamaskinen fyller inn resten. Men for at det skal se ekte ut, trenger du easing – ballen bremser opp mot toppen («ease out») og akselererer på vei ned («ease in»). Uten easing ser bevegelser mekaniske ut. Du kan også legge til squash and stretch: ballen klemmes flat når den treffer bakken og strekkes når den farer oppover. Alt dette ordner du på en tidslinje, der du organiserer hendelsene i tid og justerer timingen.

Stop motion og digital animasjon utfyller hverandre. Stop motion gir en varm, taktil estetikk med ekte materialer, men er tidkrevende og vanskelig å rette. Digital animasjon er fleksibel og effektiv, men kan kreve kompleks programvare og mangle den håndlagde sjarmen. Det er nettopp derfor stop motion fortsatt brukes, selv om det digitale er raskere og billigere.

Oppsummering

Animasjon skaper illusjonen av bevegelse ved å vise mange stillbilder raskt etter hverandre, takket være etterbilde-effekten. Bilderaten (fps) avgjør hvor jevn bevegelsen blir: 12 fps er minimum, 24 fps er filmstandard. Stop motion fotograferer fysiske objekter bilde for bilde – claymation, dukke-, papir- og objektanimasjon – og krever stativ, konsistent lys, små bevegelser og mye tålmodighet. Digital animasjon bruker keyframes og tweening slik at datamaskinen lager mellombildene, og easing og squash and stretch gjør bevegelsen levende. De to teknikkene utfyller hverandre: stop motion gir en varm, håndlaget estetikk, mens digital animasjon gir fleksibilitet og effektivitet.