5.5 Visuell historiefortelling

Historier fortalt med bilder

Mennesker har fortalt historier med bilder i tusenvis av år. Hulemaleriene i Lascaux i Frankrike er over 17 000 år gamle og viser jaktscener og dyr. De egyptiske hieroglyfene kombinerte bilder og tekst for å fortelle om faraoer og guder. Og det 70 meter lange bayeux-teppet fra middelalderen forteller historien om den normanniske erobringen av England gjennom en brodert bildefrise.

I dag lever tradisjonen videre i tegneserier, grafiske noveller, fotoessay, storyboards og bildebøker. Visuell historiefortelling handler om å bruke bilder -- alene eller sammen med tekst -- til å formidle en fortelling, en stemning eller en opplevelse. Det viktige er at bildene ikke bare illustrerer historien; de er historien. Rekkefølgen, komposisjonen, fargene og detaljene formidler handling, følelser og tid.

I dette kapittelet skal du lære teknikkene som gjør at bilder kan fortelle like sterke historier som ord -- og du skal oppdage at du selv, som leser, er en aktiv medskaper av fortellingen.

Sekvens -- og hjernen som fyller inn

Det mest grunnleggende prinsippet i visuell historiefortelling er sekvens: bilder satt i en bestemt rekkefølge for å skape en fortelling. Rekkefølgen er avgjørende -- de samme bildene i en annen rekkefølge forteller en helt annen historie.

Men hvorfor fungerer en sekvens i det hele tatt? Fordi hjernen din automatisk fyller inn det som skjer mellom bildene. Ser du et bilde av en person som kaster en ball, og deretter et bilde av en knust rute, forstår du umiddelbart hva som skjedde -- uten å se selve treffet. Denne evnen kalles closure (lukking), og den er grunnlaget for all sekvensiell kunst. Leseren er rett og slett en aktiv medskaper av fortellingen.

Det finnes flere typer sekvenser. Handling til handling viser trinnene i en bevegelse, som en person som hopper over et gjerde. Scene til scene hopper mellom steder eller tidspunkter, fra klasserommet til hjemme. Emne til emne skifter mellom ulike personer i samme scene. Aspekt til aspekt viser ulike detaljer av samme øyeblikk -- en hånd, et ansikt, regndråper på et vindu. Og tidssprang hopper over lange perioder, fra et barn til en voksen. Tenk på hvor lite du egentlig trenger å vise: med bare tre ruter -- en trist gutt med en fotball, en jente som peker på ballen, og de to som spiller sammen og smiler -- har du fortalt en hel historie om ensomhet, kontakt og fellesskap. Closure fyller inn resten.

Tegneseriens verktøykasse

Tegneserien er en av de mest kjente formene for visuell historiefortelling. Den kombinerer tegninger med tekst i en sekvens av ruter, og har en rik verktøykasse. Rutene (panelene) avgrenser hvert bilde, og størrelsen betyr noe: store ruter signaliserer viktige øyeblikk, små ruter skaper tempo, og ruter uten ramme kan gi en følelse av frihet eller drøm. Snakkeboblene viser hva personene sier eller tenker, og formen kommuniserer: en rund boble er vanlig tale, en takkete boble er roping, en skyet boble er tanker, og en boble med prikket linje er hvisking.

Videre har vi lydord (onomatopoetikon) -- ord som etterligner lyder, som «BANG!» og «SPLASH!», ofte integrert som grafiske elementer i selve bildet. Bevegelseslinjer viser retning og fart; flere og lengre linjer betyr raskere bevegelse. Panelovergangen -- måten du går fra én rute til neste, altså sekvenstypene vi nettopp så på -- styrer tempo og spenning. Og ansiktsuttrykk og kroppsspråk er ofte overdrevne for å formidle følelser tydelig: store øyne betyr overraskelse, sammentrukne øyenbryn betyr sinne.

En klassisk måte å bygge en kort tegneserie på er strukturen begynnelse -- midtdel -- slutt. Med fire til seks ruter, et par bevisste virkemidler og litt closure kan du fortelle en komplett historie der bildene gjør mesteparten av jobben og teksten bare hjelper til. Nøkkelen er å planlegge fortellingen først, og å huske at du ikke trenger å vise alt -- leseren fyller selv inn mellomrommene.

Fotoessay og andre former

Et fotoessay er en serie fotografier som sammen forteller en historie eller utforsker et tema. I motsetning til et enkeltstående nyhetsbilde bruker fotoessayet sekvens og variasjon til å bygge en dypere fortelling. Et godt fotoessay har et sterkt åpningsbilde som introduserer temaet, variasjon i utsnitt der man veksler mellom totale oversiktsbilder, halvtotale personbilder og nære detaljbilder, en tydelig rød tråd som binder bildene sammen, en bevisst stemning, og et avslutningsbilde som gir ettertanke. Tenk deg et fotoessay om «en vanlig dag på skolen»: et oversiktsbilde av skolegården om morgenen, så nærbilder av hender som skriver, en livlig kantine, en tom korridor i timen, og til slutt skolegården tom om ettermiddagen. Variasjonen og kontrasten mellom aktivitet og ro gir essayet dybde og rytme. Kjente fotoessayister er Dorothea Lange, som dokumenterte den amerikanske depresjonen på 1930-tallet, og i Norge Morten Krogvold med sine sterke portretter.

Det finnes mange andre former for visuell historiefortelling. En grafisk novelle er en lang tegneserie i bokformat, like dyp som en roman -- som Maus om Holocaust og Persepolis om en oppvekst i Iran. I en bildebok forteller tekst og bilde sammen, men bidrar med ulike ting: teksten sier én ting, bildet viser noe annet. Dette samspillet kalles ikonotekst -- tekst og bilde er avhengige av hverandre for å skape den fulle historien. Et storyboard er en serie skisser som planlegger en film eller animasjon, der hver skisse viser et bilde med notater om kamera, dialog og lyd -- filmens egen «tegneserie», laget før innspillingen. Selv en Instagram-karusell er visuell historiefortelling. Og noen av de sterkeste fortellingene er helt ordløse: bildeboken Ankomsten av Shaun Tan forteller en hel innvandringshistorie uten et eneste ord. Når teksten fjernes, blir bildenes fortellerkraft enda tydeligere -- for bilder kan formidle følelser og stemning umiddelbart og på tvers av språk, mens tekst er best på abstrakte begreper og indre tanker. Derfor er kombinasjonen ofte sterkest av alt.

Oppsummering

Visuell historiefortelling er kunsten å bruke bilder til å formidle fortellinger -- fra hulemaleriene til Instagram-karuseller. Det mest grunnleggende prinsippet er sekvens, bilder i en bestemt rekkefølge, og closure -- hjernens evne til å fylle inn det som skjer mellom bildene -- gjør leseren til en aktiv medskaper.

Tegneserien bruker ruter, snakkebobler, lydord, bevegelseslinjer og ansiktsuttrykk til å fortelle visuelt. Fotoessayet bruker fotografier i sekvens med variasjon i utsnitt for å fortelle dypere historier enn enkeltbilder. Grafiske noveller, bildebøker med ikonotekst, storyboards og ordløse fortellinger er andre former.

Å forstå visuell historiefortelling gjør deg til en bedre bildeforteller -- og til en mer bevisst leser av bildene som omgir deg, fra reklame og sosiale medier til kunst og journalistikk.