8.2 Samisk kunst og duodji

Et urfolk, et eget kunstspråk

Samene er et urfolk med en rik og levende kunsttradisjon som strekker seg tusenvis av år tilbake. De har alltid levd i tett kontakt med naturen, og dette forholdet gjennomsyrer kunsten - fra materialene som hentes fra naturen, til motivene som gjenspeiler landskap, dyreliv og åndelig tilknytning. Samene bebor Sápmi, et område over det nordlige Norge, Sverige, Finland og Russland, og samisk kultur er en grunnleggende del av Norges kulturarv. Samenes nasjonaldag feires 6. februar.

Samisk kunst tilhører ikke bare fortiden. Det er en levende tradisjon der gamle teknikker møter nye uttrykk. Samtidssamiske kunstnere arbeider i mange sjangre - fra tradisjonelt håndverk og joik til installasjon og film.

I dette kapittelet skal vi utforske samisk visuell kultur, med vekt på duodji (tradisjonshåndverk) og samtidskunst. Vi nærmer oss temaet med respekt, og med forståelse for at samisk kunst best forstås i sin egen kulturelle sammenheng.

Duodji - mer enn håndverk

Duodji er det samiske ordet for håndverk, men det rommer langt mer enn vårt vanlige ord «håndverk». Duodji er en kunstform, en kunnskapstradisjon og en identitetsmarkør på én gang - gjennom det uttrykkes samisk kultur, estetikk og livssyn. Tradisjonen har utviklet seg over tusenvis av år, formet av livet i nordlige landskap. Materialene hentes fra naturen: reinskinn, bein, horn, bjørkevirke, ull, tinn og sølv. Hvert materiale har sine egenskaper, og utøveren (duojár) må ha dyp kunnskap for å jobbe med dem.

Tradisjonelt ble duodji delt i to. Myk duodji er arbeid med myke materialer som skinn, tekstiler og ull - koftemaking, veving og broderi - og var ofte kvinnenes domene. Hard duodji er arbeid med harde materialer som tre, bein, horn og metall - knivmaking, treskjæring og sølvsmie - og var ofte mennenes. Men denne kjønnsdelingen var ikke absolutt, og i dag arbeider mange på tvers av kategoriene. Det avgjørende ved duodji er at funksjon og estetikk er uatskillelige: en samisk kniv skal ikke bare fungere, men være vakker, og en kofte skal ikke bare holde varmen, men fortelle om tilhørighet.

Nettopp kofta - gákti på nordsamisk - er det mest synlige uttrykket for samisk identitet. Den bæres ved festlige anledninger og i hverdagen, og utformingen varierer mellom områder: farger, mønstre og snitt forteller hvor bæreren hører hjemme geografisk, og noen steder også om man er gift eller ugift. Kofta sys tradisjonelt for hånd med stor presisjon, og kunnskapen overleveres fra generasjon til generasjon. Den er ikke et kostyme eller en uniform, men et levende kulturuttrykk som bæres med stolthet - og unge samer setter i dag sitt eget personlige preg på tradisjonen.

Visuell kultur, samtidskunst og respekt

Samisk visuell kultur strekker seg langt utover duodji. Runebommen (goavddis) var samiske noaiders viktigste rituelle gjenstand - en flat tromme med skinn dekorert med symboler for guder, dyr, mennesker og naturfenomener, som gir innsikt i samisk verdensbilde. Dessverre ble de fleste brent under kristningen, men noen er bevart i museer. Samisk ornamentikk kjennetegnes av geometriske mønstre i sterke farger, unikt tinntråd-broderi der tynn tinn- eller sølvtråd sys i mønstre på skinn, og dekor i bein og horn. Det samiske flaggets farger - rødt (ild), blått (vann og himmel), grønt (natur) og gult (sol) - går igjen i kofter og kunst.

Fra midten av 1900-tallet vokste det fram en samisk samtidskunstscene der tradisjon møter moderne uttrykk, tett knyttet til den samiske rettighetsbevegelsen. Iver Jåks var en pioner som brukte naturmaterialer i skulptur og installasjon. John Savio skapte ikoniske tresnitt av reinsdyr og nordlys. Britta Marakatt-Labba broderer enorme verk - hennes «Historjá» er 24 meter langt og forteller samisk historie. Og Máret Ánne Sara laget «Pile o' Sápmi» (2017), en skulptur av 400 reinsdyrhoder som protest mot statens tvangsslakting av rein. Disse kunstnerne viser at tradisjon og fornyelse ikke er motsetninger: tradisjonelle teknikker og materialer gir autentisitet, mens samtidskunstens formspråk gir nye muligheter. I 2022 representerte samiske kunstnere det samiske paviljonget på Venezia-biennalen, verdens viktigste samtidskunstutstilling.

Når vi utforsker samisk kunst, er det viktig å gjøre det med respekt. Samisk kultur var lenge utsatt for fornorskningspolitikk - en systematisk undertrykkelse av samisk språk og levemåte fra 1800-tallet til langt ut på 1900-tallet - som har etterlatt dype sår. I dag er det en viktig del av forsoningsarbeidet å anerkjenne og verdsette samisk kultur. Noen retningslinjer: lær fra samiske stemmer selv, unngå stereotyper (samisk kultur er mangfoldig og moderne, ikke bare «gammel» eller «eksotisk»), respekter at samiske mønstre og symboler tilhører den samiske kulturen, og vær nysgjerrig og åpen.

Oppsummering

Samisk kunst og duodji er en rik og levende tradisjon som er en grunnleggende del av Norges kulturarv. Duodji er samisk tradisjonshåndverk som forener funksjon og estetikk - materialer fra naturen som reinskinn, bein, horn og sølv formes til bruksgjenstander som også er kunstverk, og kofta (gákti) forteller om tilhørighet og identitet.

Samisk visuell kultur omfatter geometrisk ornamentikk, tinntråd-broderi og runebommens symbolverden. Den samiske samtidskunsten kombinerer tradisjonelle materialer med moderne uttrykk, og kunstnere som John Savio, Iver Jåks, Britta Marakatt-Labba og Máret Ánne Sara har gjort samisk kunst synlig nasjonalt og internasjonalt. Når vi utforsker andres kulturtradisjoner, er kulturell respekt viktig - vi bør lære fra samiske stemmer, unngå stereotyper og møte kunsten med åpenhet. Samisk kunst lærer oss om forholdet mellom menneske og natur, om tradisjon og fornyelse, og om verdien av kulturelt mangfold.