4.1 Antikkens kunst – Egypt, Hellas og Roma

En reise 5000 år tilbake

Neste gang du går forbi Stortinget i Oslo, en bankbygning med store søyler, eller ser de olympiske ringene på TV - stopp opp et øyeblikk. Du ser på arven fra antikken. Kunsthistorie handler nemlig om å forstå hvordan mennesker har uttrykt seg visuelt gjennom tidene: hva de malte, bygde og formet, og ikke minst hvorfor.

I dette kapittelet skal vi reise tusenvis av år tilbake, til antikken - perioden fra de første store sivilisasjonene rundt 3000 f.Kr. til Romerrikets fall i 476 e.Kr. Vi skal besøke tre av historiens mest innflytelsesrike kulturer: det gamle Egypt, det antikke Hellas og Romerriket. Hver av dem hadde sitt eget syn på hva kunst skulle være - og sammen la de grunnlaget for nesten all vestlig kunst som fulgte etter.

Egypt: kunst som ikke skulle forandre seg

Det første stoppet er Egypt, der sivilisasjonen varte i over 3000 år - og kunsten forandret seg forbausende lite hele veien. Hvorfor? Fordi kunsten ikke skulle være personlig uttrykk. Den hadde en religiøs funksjon. Egypterne trodde på et liv etter døden, og mye av kunsten var laget for å hjelpe den døde videre i etterlivet.

Du kjenner igjen egyptisk kunst på noen trekk. Frontalperspektivet er det mest slående: i malerier og relieffer vises kroppen fra flere vinkler på én gang - hodet fra siden, øyet forfra, overkroppen forfra og bena fra siden. Det var ikke fordi de ikke kunne tegne realistisk, men fordi de ville vise hver kroppsdel fra sin mest gjenkjennelige vinkel. Hierarki i størrelse er et annet trekk: faraoer og guder ble tegnet mye større enn vanlige folk, fordi størrelse viste status, ikke høyde. Og farger hadde symbolikk - gull var gudenes hud, blått var himmelen og Nilen, grønt betydde gjenfødelse.

Egyptisk arkitektur er minst like imponerende. Pyramidene i Giza ble bygd som graver for faraoene. Kheopspyramiden, ferdig rundt 2560 f.Kr., er 146 meter høy og bygd av over 2 millioner steinblokker - det eneste av antikkens syv underverker som fortsatt står. Tutankhamons berømte dødsmaske, av massivt gull med halvedelstener, viser idealene godt: ansiktet er en perfekt, tidløs skjønnhet, ikke nødvendigvis slik den unge faraoen virkelig så ut.

Hellas: jakten på det perfekte

Reiser vi videre til Hellas, møter vi en helt annen holdning. Mens egyptisk kunst var statisk, utviklet gresk kunst seg dramatisk - fra stive figurer til livaktige skulpturer. Grekerne var besatt av det ideelle, av harmoni og proporsjoner, altså størrelsesforholdet mellom delene i en figur. De ville ikke bare vise virkeligheten, men en forbedret, perfekt versjon av den. Det kalles idealisme, og skulptøren Polykleitos laget til og med en matematisk formel for den perfekte mannskroppen.

Gresk skulptur utviklet seg gjennom tre perioder. I den arkaiske perioden (ca. 800-480 f.Kr.) var figurene stive og formelle, med et typisk «arkaisk smil» - de minner litt om egyptisk kunst. I den klassiske perioden (ca. 480-323 f.Kr.) nådde skulpturen sitt høydepunkt: realistiske, dynamiske figurer med ideelle proporsjoner, som Diskoskasteren og Spydbæreren. I den hellenistiske perioden (ca. 323-30 f.Kr.) ble kunsten mer dramatisk og følelsesladet og viste smerte, aldring og bevegelse - som i Venus fra Milo.

Grekerne ga oss også tre søyleordener som brukes den dag i dag: den enkle og kraftige doriske (brukt i Parthenon), den slankere joniske med spiraler på toppen, og den rikt dekorerte korintiske med bladformer. Av gresk maling er nesten alt tapt, men vasemaleriene lever videre. I svartfigurteknikk males figurene svarte på rød bakgrunn; i den senere rødfigurteknikken males bakgrunnen svart og figurene står igjen i leirens røde farge, noe som ga mer detaljerte og naturlige figurer.

Roma: realisme, ingeniørkunst og en arv som varer

Siste stopp er Romerriket. Romerne beundret gresk kunst så mye at de kopierte mengder av greske skulpturer - faktisk vet vi mye om gresk skulptur nettopp fordi romerne lagde kopier mens originalene gikk tapt. Men romerne hadde sin egen vri.

Der grekerne idealiserte, var romerne realistiske i portrettene sine. En romersk byste viser gjerne rynker, vorter og skallet hode - de ville vise det virkelige mennesket. De kalte dette veritas, sannhet, og så det som et tegn på visdom og erfaring. Romerne laget også historiske relieffer som fortalte om militære seire - Trajansøylen har et 200 meter langt relieffbånd - og de var mestere i mosaikk, bilder satt sammen av tusenvis av små biter stein eller glass, kalt tessera.

Men det romerne virkelig revolusjonerte, var arkitekturen. De perfeksjonerte buen, som lot dem bygge høyere og bredere enn før, og de oppfant en sterk betong - noen romerske bygninger står fortsatt etter 2000 år. Colosseum kunne romme 50 000 tilskuere, og Pantheon fikk en revolusjonerende kuppel. Hele denne arven lever videre i dag: søyler og trekantgavler pryder Stortinget, Capitol i Washington og British Museum; ideen om realistisk menneskeskulptur kommer fra grekerne; og selve ordet «demokrati» er gresk. Antikken er ikke bare historie - den er fundamentet vestlig kultur står på.

Oppsummering

Vi har reist gjennom nesten 3500 år og tre store sivilisasjoner, og sett hvordan hver hadde sitt eget syn på kunst. For egypterne var kunst religion: stive figurer i frontalperspektiv, hierarki i størrelse og monumentale pyramider. For grekerne var kunst ideal skjønnhet: de utviklet skulpturen fra stive arkaiske figurer til idealiserte mesterverk, og ga oss de tre søyleordenene. For romerne var kunst dokumentasjon og makt: realistiske portretter, fortellende relieffer, mosaikk og banebrytende arkitektur med buer, betong og kuppler.

Sammen formet disse kulturene vestlig kunst i over to tusen år. Neste gang du ser en bygning med søyler og gavl, eller hører ordet demokrati, vet du hvor det kommer fra - antikken er fortsatt en levende del av kulturarven vår.