2.2 Myke materialer – tekstil og skinn

Trådene som omgir deg

Kjenn på klærne du har på deg akkurat nå. Stoffet du tar på, består av tusenvis av tynne tråder som er spunnet, vevd eller strikket sammen. Tekstil er kanskje det materialet vi har aller tettest på kroppen -- døgnet rundt, hele livet. Mennesker har brukt dyreskinn for å holde seg varme siden de tidligste tidene, og for tusenvis av år siden lærte vi å spinne fiber til tråd og veve tråd til stoff.

I kunst og håndverk er tekstile teknikker mer enn det praktiske. Gjennom farger, mønster og teksturer kan du uttrykke deg kreativt, samtidig som du lager noe du faktisk kan bruke.

I denne fortellingen skal du lære om ulike tekstile materialer og hva som skiller naturlige fra syntetiske fibre, og om de grunnleggende teknikkene søm, veving og strikking -- pluss arbeid med skinn. Du skal forstå hvorfor en ullgenser varmer og en jeansveske holder formen, og lære noen praktiske ferdigheter du kan ta med deg videre.

Fra fiber til stoff

Alt tekstil starter med fibre -- tynne tråder som spinnes, veves eller strikkes til stoff. Vi deler dem i to store grupper, og hver fiber har sin egen personlighet.

De naturlige fibrene kommer fra planter eller dyr. Blant plantefibrene er bomull den vanligste -- myk, pustende og behagelig, men den krymper lett. Lin er sterkt og kjøler i varmen, men krøller seg, og hamp er svært sterkt og miljøvennlig. Av dyrefibrene har vi ull fra sauen, som er varm, elastisk og naturlig vannavstøtende, men som ikke tåler varmt vann fordi den da krymper og toves. Og så har vi silke fra silkeormens kokong -- fin, glatt og luksuriøs, men dyr og kresen.

De syntetiske fibrene er laget av mennesker, ofte fra olje. Polyester er den vanligste -- sterk, krymper ikke og tørker raskt, men puster dårlig. Nylon er ekstra sterkt og elastisk, brukt i strømpebukser og ryggsekker, mens akryl er et mykt og billig ullalternativ.

Dette har også en miljøside. Naturlige fibre er biologisk nedbrytbare, men krever store arealer å dyrke. Syntetiske fibre er laget av en fossil ressurs og avgir mikroplast når du vasker dem. Bærekraftig tekstilbruk handler derfor om å velge kvalitet, vaske riktig og reparere i stedet for å kaste.

Si du skal sy en veske. Da trenger du et stoff som er slitesterkt og holder formen -- som denim (jeansstoff av bomull) eller canvas (tykt lerret). Tynne, myke stoffer som silke ville slites raskt og falle sammen. Materialvalget styrer alt.

Søm -- å feste stoff med nål og tråd

Søm er kunsten å feste stoffer sammen med nål og tråd, og det finnes to hovedveier: håndsøm og maskinsøm. Selv om symaskinen er rask, er det lurt å kunne sy for hånd også.

I håndsøm er forsting det enkleste -- nålen stikkes opp og ned i jevne mellomrom, som en stiplet linje. Det går raskt, men er svakt. Baksting, også kalt tilbakesting, er mye sterkere: etter hvert sting stikker du nålen tilbake til slutten av forrige sting, slik at du får en sammenhengende linje uten mellomrom -- nesten som maskinsøm. Kjedesting er dekorativt og danner en kjede på oversiden, og kastesting går over kanten av stoffet for å hindre at det rakner.

Med symaskin går arbeidet både raskere og sterkere. Du trer opp overtråd og undertråd, stiller inn stinglengden, syr rette linjer, og runder hjørner ved å stoppe med nålen nede, løfte pressfoten og dreie stoffet. Sikksakksøm hindrer at kantene raser.

Uansett metode er noen tips gull verdt: bruk riktig nål for stofftypen, klipp til med god sømmonn (vanligvis 1 cm ekstra på hver side), stryk stoffet før du klipper og syr, og fest delene med knappenåler så de ikke sklir. Skal du for eksempel sy en pute med glidelås, klipper du to firkanter med sømmonn, syr fast glidelåsen langs den ene siden, åpner den halvveis -- viktig, ellers får du ikke snudd puten -- og syr så sammen de tre andre sidene før du snur den rett. Stryk til slutt, og du har en ferdig pute.

Veving, strikking og skinn

Noen av de eldste teknikkene vi har, lager stoff fra grunnen av. Veving er å lage stoff ved å flette tråder som krysser hverandre. De vertikale trådene kalles renning og strammes opp først i veven, mens de horisontale trådene -- innslaget -- føres frem og tilbake mellom dem. På en enkel rammevev fører du innslaget over og under annenhver renningstråd, og i neste rad gjør du motsatt; dette kalles toskaft. Press radene tett sammen, og bytt farger for mønster. Veving gir tette, sterke stoffer til tepper, grytelapper og veggpynt. De eldste vevde stoffene vi kjenner, er over 5000 år gamle.

Strikking lager derimot et elastisk stoff av løkker, kalt masker, på to pinner. Du begynner med oppslag for å få de første maskene på pinnen, og bygger så videre med rettmasker (tråden hentes bakfra) og vrangmasker (tråden hentes forfra). Bare rettmasker gir glattstrikk, mens veksling mellom rett og vrang gir vrangbord -- en elastisk kant som ikke ruller seg. Bruker du i stedet én heklenål, driver du med hekling, som gir et tykkere, stivere resultat.

Til slutt har vi skinn og lær -- dyrehud som er bearbeidet gjennom garving så den blir holdbar i stedet for å råtne. Vegetabilsk garvet skinn er stivt og kan preges med mønster, kromgarvet skinn er mykt og bøyelig, og semsket skinn har en myk, fløyelsaktig overflate. Skinn kuttes med en skarp skjærekniv og stållineal -- aldri med saks, som gir ujevne kanter -- og sys med en spesialnål etter at du har laget hull med en syl. I norsk og samisk tradisjon, kalt duodji, har skinn vært brukt i tusenvis av år. Skinnarbeid krever tålmodighet, men gir vakre produkter som varer lenge.

Oppsummering

Vi startet med trådene tettest på kroppen og endte i en hel verden av myke materialer. Fibre deles i naturlige (bomull, lin, ull, silke) og syntetiske (polyester, nylon, akryl), med hver sine egenskaper og miljøkonsekvenser. Søm fester stoff med nål og tråd -- forsting er raskt, baksting sterkest, og kastesting hindrer rasing. Veving fletter innslag mellom renning, gjerne i toskaft, mens strikking bygger elastisk stoff av rett- og vrangmasker. Skinn er garvet dyrehud som kuttes med kniv og sys med syl, en eldgammel tradisjon også i samisk duodji. Og gjennom alt går bærekraftstanken: velg kvalitet, vask riktig, og reparer i stedet for å kaste. Med disse teknikkene kan du lage alt fra klær og vesker til kunst og dekorasjon.