4.1 Kunsthistorie - moderne
Kunst fra 1900-tallet.
Da kunstnerne brøt alle reglene
I hundrevis av år hadde det vært klare regler for hva god kunst var: den skulle gjengi virkeligheten så nøyaktig og vakkert som mulig. Men på 1900-tallet skjedde det noe revolusjonerende. Kunstnere over hele verden begynte å bryte med tradisjonene og utforske helt nye måter å uttrykke seg på. Resultatet kaller vi moderne kunst.
Moderne kunst betyr vanligvis kunst fra rundt 1860 til rundt 1970. Det er altså ikke bare kunst fra «moderne tid», men en samling kunstretninger som brøt med den tradisjonelle, akademiske kunsten og utforsket nye former, teknikker og ideer. Mange av disse retningene påvirker fortsatt kunsten i dag.
I dette kapittelet skal du bli kjent med fem av de viktigste retningene: ekspresjonisme, kubisme, surrealisme, abstrakt kunst og pop-art. Du skal lære hva som kjennetegner hver av dem, og hvilke berømte kunstnere som sto bak.
Følelser og geometri -- ekspresjonisme og kubisme
Vi begynner med ekspresjonismen, som blomstret rundt 1905 til 1920. Ekspresjonistene ville ikke gjengi virkeligheten -- de ville uttrykke følelser. Derfor brukte de sterke, ofte helt unaturlige farger, forvrengte former og kraftige penselstrøk. For dem var følelsen viktigere enn om bildet så realistisk ut. Edvard Munch fra Norge er kanskje den mest kjente, med Skrik, sammen med tyske Ernst Ludwig Kirchner og østerrikske Egon Schiele. Ekspresjonismen sto spesielt sterkt nettopp i Norge og Tyskland.
La oss se nærmere på Skrik som eksempel. Hva ser vi? En figur på en bro som holder hendene mot hodet og skriker, mens himmelen og landskapet bølger seg, og to figurer står i bakgrunnen. Teknikken er typisk ekspresjonistisk: sterke, unaturlige farger med en rød-oransje himmel, bølgende linjer som gjentar figurens angst, og en forenklet, fordreid figur. Munch sa selv at han følte «et uendelig skrik gjennom naturen». Maleriet uttrykker angst og fremmedgjøring, og det ble malt i 1893 da Munch slet psykisk -- i dag er det blitt et selve symbolet på moderne angst.
Deretter kom kubismen, fra rundt 1907 til 1920. Kubistene gjorde noe helt nytt: de brøt opp objekter i geometriske former -- kuber, sylindre og kjegler -- og viste dem fra flere vinkler samtidig. Et ansikt kunne vises både forfra og fra siden i samme bilde. Formene er fragmenterte, og fargene ofte dempede. De mest kjente kubistene var Pablo Picasso, Georges Braque og Juan Gris. Kubismen forandret for alltid hvordan vi tenker på perspektiv i kunsten.
Drømmer og ren form -- surrealisme og abstrakt kunst
Neste retning er surrealismen, fra rundt 1924 og inn på 1960-tallet. Surrealistene utforsket drømmer og det ubevisste sinn. De malte drømmeaktige, umulige scener med overraskende kombinasjoner -- ting som aldri kunne skjedd i virkeligheten -- men ofte med en svært detaljert og realistisk teknikk, slik at det umulige så ekte ut. De brukte symboler fra drømmer, og lot seg inspirere av Sigmund Freuds teorier om drømmer og psykologi. De mest kjente var Salvador Dalí, med smeltende klokker i «De myke urene», belgiske René Magritte, og Frida Kahlo fra Mexico.
Så kom abstrakt kunst, fra rundt 1910. Dette var kanskje det mest radikale bruddet av alle: abstrakt kunst viser ikke gjenkjennelige objekter i det hele tatt. I stedet fokuserer den på form, farge og linje for deres egen skyld. Det finnes flere typer -- geometrisk abstraksjon med rene former, lyrisk abstraksjon med mer organiske og flytende former, og minimalisme som er ekstremt forenklet. Wassily Kandinsky var en av de aller første abstrakte kunstnerne, Piet Mondrian ble kjent for rutenett i primærfarger, og Mark Rothko malte store felt av ren farge. Abstrakt kunst stiller et dristig spørsmål: må kunst egentlig forestille noe for å være kunst?
Når du selv ser på et kunstverk, kan du bruke noen spørsmål for å forstå det bedre. Hva ser jeg -- beskrevet helt objektivt? Hvordan føler jeg meg når jeg ser på det? Hva tror jeg kunstneren ville uttrykke? Hvilke teknikker er brukt? Og i hvilken sammenheng ble det laget? Du trenger ikke å «forstå» eller «like» all kunst -- det viktigste er å være nysgjerrig.
Når suppebokser ble kunst -- pop-art
Den siste retningen vi skal møte er pop-art, fra rundt 1950 til 1970. Mens de tidligere retningene ofte handlet om dype følelser eller drømmer, gjorde pop-art noe overraskende: den hentet inspirasjon fra populærkultur og reklame -- altså fra hverdagen og forbrukersamfunnet rundt seg.
Pop-art bruker bilder fra reklame, tegneserier og produkter, med sterke, knalle farger. Kunstnerne brukte ofte gjentakelse, der samme motiv kommer igjen og igjen, gjerne laget med en trykketeknikk kalt serigrafi. Bak alt lå det ofte ironi og en kommentar til forbrukersamfunnet. De mest kjente var Andy Warhol, med sine Campbell's suppebokser og bilder av Marilyn Monroe, Roy Lichtenstein, som malte i tegneseriestil, og Jasper Johns, som malte amerikanske flagg.
Det revolusjonerende med pop-art var at den visket ut grensen mellom «høy» og «lav» kultur. Før mente mange at ekte kunst måtte handle om opphøyde, vakre ting, mens reklame og suppebokser var lavkultur. Pop-art sa: nei -- også hverdagens bilder kan være kunst. Dette var et opprør på linje med de andre retningene, men på en helt annen måte. Vil du øve selv, kan du lage et kunstverk inspirert av en av de fem retningene: vis en følelse med sterke farger som en ekspresjonist, vis et objekt fra flere vinkler som en kubist, kombiner uventede elementer som en surrealist, eller bruk bilder fra populærkulturen som en pop-art-kunstner.
Oppsummering
Nå kjenner du kunstopprøret på 1900-tallet. Moderne kunst, fra rundt 1860 til 1970, brøt med den tradisjonelle akademiske kunsten.
Du har lært fem retninger. Ekspresjonisme uttrykker følelser med sterke farger og forvrengte former (Munch). Kubisme bryter opp objekter i geometriske former fra flere vinkler (Picasso). Surrealisme utforsker drømmer og det ubevisste (Dalí). Abstrakt kunst viser ikke gjenkjennelige objekter, men fokuserer på form, farge og linje (Kandinsky). Og pop-art henter fra populærkultur og reklame (Warhol).
Husk det store spørsmålet abstrakt kunst stilte -- må kunst forestille noe for å være kunst? -- og at pop-art visket ut grensen mellom «høy» og «lav» kultur. Når du ser på kunst, er det viktigste å være nysgjerrig: beskriv først hva du ser, og tolk etterpå.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.