5.3 Interaktiv kunst og installasjon

Når du blir en del av kunstverket

Forestill deg at du går inn i et mørkt rom. Plutselig reagerer rommet på deg -- fargene skifter når du beveger deg, lyder oppstår når du løfter hånden, og bilder danser over veggene etter kroppsbevegelsene dine. Du er ikke lenger bare en som ser på. Du er en del av kunstverket.

Dette er interaktiv kunst -- en kunstform der publikum aktivt deltar. I motsetning til et maleri som henger stille på veggen, er interaktive verk laget for å reagere på, og forandres av, menneskene som opplever dem. Verket er rett og slett ikke «ferdig» før noen deltar.

Interaktiv kunst henger tett sammen med installasjonskunst, der hele rom blir til kunstverk du kan gå inn i og oppleve med alle sanser. Sammen står disse kunstformene for et radikalt skifte i hvordan vi tenker om forholdet mellom kunstverk og publikum. I denne fortellingen skal du lære hva som kjennetegner installasjonskunst, hvilken teknologi som driver interaktiv kunst, og bli kjent med noen av verkene som har gjort publikum til medskapere.

Rom som kunstverk, og teknologien bak

La oss starte med installasjonskunst -- en form der kunstneren ikke lager ett enkelt objekt, men et helt miljø. En installasjon kan fylle et rom, en bygning eller et utendørs område, og den inviterer deg til å gå inn i verket og oppleve det med hele kroppen. Det er flere kjennetegn: installasjonen er romlig og oppleves tredimensjonalt, den er tidsbasert fordi opplevelsen utvikler seg mens du beveger deg, den er ofte fleresanslig og kan involvere syn, hørsel, berøring og lukt, og mange er stedsspesifikke -- laget for ett bestemt sted -- og midlertidige. Røttene går tilbake til 1960-tallet, da kunstnere som Allan Kaprow skapte «happenings» der publikum deltok, og Yayoi Kusama begynte å lage sine speilrom.

Moderne interaktiv kunst bruker ofte avansert teknologi for å koble publikum og verk sammen. Sensorer registrerer bevegelse, berøring, lyd eller avstand -- en bevegelsessensor kan følge kroppen din og oversette den til lys eller lyd. Projeksjon lar prosjektorer kaste bilder på vegger og gulv, og med projection mapping tilpasses videoen tredimensjonale overflater, slik at en bygning kan se ut som den smelter eller forandrer form. Programmerbart lys, som tusenvis av LED-lamper, kan reagere på sensorer i sanntid. Og rimelige mikrokontrollere som Arduino og Raspberry Pi gjør at også elever kan bygge egne interaktive kunstverk -- med sensorer, motorer og lys koblet sammen og programmert til å reagere på omgivelsene.

Verkene og det store spørsmålet

La oss møte noen av kunstnerne som har formet feltet. Yayoi Kusama er verdensberømt for sine Infinity Mirror Rooms -- små rom dekket av speil med hengende lys eller prikker, som skaper en illusjon av uendelig rom. Opplevelsen er både vakker og svimlende, og handler om uendelighet og selvet. Olafur Eliasson installerte i 2003 The Weather Project i Tate Modern i London: en gigantisk kunstig sol og et speilbelagt tak, der besøkende la seg ned og betraktet sin egen refleksjon. Gruppen Random International lagde Rain Room, der det regner innendørs, men regnet stopper akkurat der du står -- sensorer følger kroppen din og skaper en tørr sone, og verket utforsker menneskets kontroll over naturen. Det japanske kollektivet teamLab lager immersive digitale verdener der projiserte blomster, dyr og galakser omgir deg helt, og reagerer på bevegelsene dine: blomster visner der du tråkker, sommerfugler samler seg rundt deg. Verket er aldri det samme to ganger.

Og her ligger et tankevekkende spørsmål. Når publikum påvirker og forandrer et interaktivt kunstverk, hvem er da egentlig kunstneren? Er det personen som designet systemet, eller publikum som skaper den unike opplevelsen? Et godt bilde er en komponist og en musiker: kunstneren skriver «notene» -- rammeverket, reglene og potensialet -- mens publikum «fremfører» og gir verket liv. Uten designet finnes det ikke noe verk, men uten publikum er det ufullstendig. I interaktiv kunst er kreativiteten på et vis distribuert -- den oppstår i møtet mellom system og menneske. Det utfordrer den gamle forestillingen om kunstneren som det ensomme geniet bak verket, og det skiller også kunst fra ren underholdning: en fornøyelsespark gir umiddelbar glede, men kunsten gir i tillegg ettertanke og nye perspektiver.

Oppsummering

Vi har sett at interaktiv kunst gjør publikum til medskapere. Interaktiv kunst reagerer på betrakternes handlinger og er ikke ferdig uten dem, og henger tett sammen med installasjonskunst -- romlige, fleresanslige opplevelser du kan gå inn i, ofte stedsspesifikke og midlertidige.

Moderne interaktiv kunst bruker sensorer, projeksjon og projection mapping, programmerbart lys og mikrokontrollere som Arduino. Kunstnere som Kusama (Infinity Mirror Rooms), Eliasson (The Weather Project), Random International (Rain Room) og teamLab har skapt verk der hvert besøk blir unikt.

Det viktigste du tar med deg, er spørsmålet om medskaping: når publikum former verket, er kreativiteten delt mellom kunstneren som lager rammeverket og publikum som gir det liv. Det utfordrer ideen om kunstneren som ensomt geni -- og minner oss om at kunst, i motsetning til ren underholdning, alltid inviterer til ettertanke.