1.3 Kunsthistorie: Modernisme

Da kunsten sprengte sine egne regler

Tenk deg at du er kunstkritiker i Paris i 1874. Du går inn på en utstilling og ser et maleri som ser uferdig ut -- løse penselstrøk, ingen skarpe detaljer, bare et flimrende inntrykk av en soloppgang over havnen. Du blir provosert og skriver en hånlig anmeldelse: dette er jo bare et «inntrykk», ikke et ordentlig maleri! Lite vet du at navnet du bruker som skjellsord, impresjonisme, snart skal bli starten på en hel revolusjon.

Fra slutten av 1800-tallet sluttet kunstnerne å spørre «hvordan gjengir jeg virkeligheten best mulig?» De begynte i stedet å spørre «hva mer kan kunst være?» Denne perioden kaller vi modernismen, og den rommer en utrolig mengde retninger -- fra impresjonismens lysspill, via kubismens oppbrutte former, til surrealismens drømmer og helt abstrakte malerier.

Modernismen handler om det nye, det eksperimentelle og viljen til å bryte med tradisjonen. La oss følge denne reisen, steg for steg, og se hvordan hver retning sprenger en ny grense.

Impresjonisme og post-impresjonisme: lyset og følelsene

Navnet kom altså fra Claude Monets maleri Impression, soloppgang fra 1872. Impresjonistene ville fange lys og atmosfære akkurat slik de opplevde det i øyeblikket, og derfor malte de ofte utendørs, det vi kaller plein air. De brukte raske penselstrøk og lyse farger. Monet malte det samme motivet om og om igjen for å vise hvordan lyset endret seg -- hele serier av nøkkeroser og av Rouens katedral i ulikt lys. Renoir malte lysfylte folkescener, og Degas ballerinaer fra uvanlige vinkler.

Etter impresjonistene kom kunstnere som tok ideene videre i hver sin retning -- post-impresjonistene. Cézanne forenklet alt han så til geometriske grunnformer: kuler, kjegler og sylindre. Det førte direkte mot kubismen, og derfor kalles han «modernismens far». Vincent van Gogh brukte sterke farger og virvlende penselstrøk for å uttrykke følelser -- i Stjernenatt lever og pulserer himmelen over den stille landsbyen. Fargene er ikke realistiske; de er følelser. Gauguin hentet inspirasjon fra kulturer utenfor Europa og malte med flate fargefelter og forenklede former. Til sammen pekte de fremover mot noe nytt: kunst som handlet om kunstnerens indre, ikke bare den ytre verden.

Ekspresjonisme, kubisme og abstrakt kunst

Nå går det fort. Ekspresjonistene (ca. 1905-1930) brukte sterke farger, forenkling og forvrengning for å uttrykke følelser direkte. I Tyskland dannet de gruppen Die Brücke. Her hjemme regnes Edvard Munch som en viktig forløper -- i Skrik står en fortvilet, nesten skjelettaktig figur mot en blodrød himmel, mens bølgende linjer skaper uro. Munch utforsket angst, kjærlighet, sykdom og død.

Så kommer et virkelig brudd: kubismen (ca. 1907-1925), grunnlagt av Picasso og Braque. I stedet for å vise et objekt fra én vinkel, viste de det fra flere vinkler samtidig og brøt formene opp i geometriske flater. Picassos Les Demoiselles d'Avignon fra 1907 regnes som startpunktet, med kantede former og ansikter inspirert av afrikanske masker. Senere utviklet de analytisk kubisme, der motivet ble splittet i små fragmenter, og syntetisk kubisme, der de limte inn papir og avispapir -- en tidlig form for collage.

Noen kunstnere gikk enda lenger og fjernet alle gjenkjennelige motiver. Slik oppsto abstrakt kunst fra rundt 1910. Kandinskij mente at farger og former kunne uttrykke følelser helt uten å forestille noe konkret. Mondrian lagde streng geometri med bare vannrette og loddrette linjer, primærfarger, svart og hvitt. Og Malevitsj malte i 1915 Svart kvadrat -- bare et svart kvadrat på hvit bakgrunn, en radikal utfordring av hva kunst i det hele tatt kunne være.

Surrealisme og abstrakt ekspresjonisme

Vi nærmer oss vår egen tid. På 1920-tallet oppsto surrealismen, inspirert av Sigmund Freuds teorier om underbevisstheten og drømmer. Surrealistene ville frigjøre kreativiteten fra fornuftens kontroll og dykke ned i det ubevisste sinnet. Salvador Dalí ble retningens kjente ansikt -- i Minnets utholdenhet henger myke, smeltende klokker i et drømmelandskap, malt med knivskarp realisme. René Magritte lekte med virkelighet og illusjon: han malte en pipe og skrev under «Dette er ikke en pipe» -- for det er jo et maleri av en pipe, ikke en ekte. Frida Kahlo fra Mexico malte intense selvportretter om smerte og identitet, som De to Fridaene med sine synlige hjerter.

Etter andre verdenskrig flyttet kunstens sentrum fra Paris til New York. Her oppsto abstrakt ekspresjonisme (ca. 1943-1965) -- den første amerikanske retningen som fikk stor internasjonal innflytelse. Jackson Pollock la lerretet på gulvet og dryppet, kastet og slengte maling utover det. Teknikken kalles drip painting eller action painting, fordi selve maleprosessen var en fysisk handling. Verkene hans er store, energiske og helt abstrakte. Mark Rothko representerte en roligere side med store, svevende fargeflater ment å vekke dype følelser hos den som ser. Slik endte modernismens lange reise -- langt unna der den startet, med løse penselstrøk over en havn i Paris.

Oppsummering

Vi har fulgt modernismens revolusjon fra ende til annen. Impresjonismen fanget lys og øyeblikk med Monet, Renoir og Degas. Post-impresjonistene Cézanne, van Gogh og Gauguin tok ideene videre mot geometri og følelser. Ekspresjonismen brukte forvrengning og sterke farger -- her er Munchs Skrik sentralt.

Så brøt kubismen med sentralperspektivet hos Picasso og Braque, og abstrakt kunst fjernet motivet helt hos Kandinskij, Mondrian og Malevitsj. Surrealismen dykket ned i drømmene med Dalí, Magritte og Kahlo, og til slutt brakte abstrakt ekspresjonisme den frie gesten til New York med Pollock og Rothko.

Hver retning sprengte en ny grense. Til sammen viser de modernismens grunntanke: kunst trenger ikke å gjengi virkeligheten -- den kan være hva som helst kunstneren tør å gjøre den til.