1.2 Kunsthistorie: Barokk til romantikk

Kunsten som en pendel

Forestill deg en pendel som svinger frem og tilbake. Det er kanskje den beste måten å forstå kunsthistorien etter renessansen. Hver epoke er en reaksjon på den forrige -- kunsten svinger mellom fornuft og følelser, mellom orden og kaos, mellom det opphøyde og det intime.

Da renessansens rolige harmoni hadde fått råde en stund, kom barokken brakende inn med drama og bevegelse. Den ble fulgt av rokokkoens lette lek, før nyklassisismen dro pendelen tilbake til antikkens strenge orden. Og til slutt kom romantikken, som kastet fornuften til side og satte følelsene først.

I denne fortellingen følger vi pendelen gjennom rundt 270 år, fra omkring 1600 til 1870. Underveis møter vi kunstnere som Caravaggio, Rembrandt, David og Friedrich -- og du vil oppdage at hver eneste vending forteller noe om tiden den vokste ut av.

Barokken: drama i lys og skygge

Vi starter i Italia rundt år 1600. Renessansen hadde vært rolig og balansert -- nå ville kunstnerne ha drama. Ordet barokk kommer trolig fra det portugisiske barroco, som betyr «uregelmessig perle». Barokkunsten er full av kraftig bevegelse, sterke følelser og voldsomme kontraster mellom lys og mørke.

Bak dette lå motreformasjonen -- den katolske kirkens svar på protestantismen. Kirken brukte kunst nesten som propaganda, for å vise sin makt og herlighet. Barokke kirker bugner av gull, marmor og takmalerier som ser ut til å åpne seg mot himmelen.

Den som virkelig revolusjonerte malerkunsten, var Caravaggio. Han dyrket chiaroscuro -- italiensk for «lys-mørke» -- der et skarpt lys faller på figurene mot en nesten helt svart bakgrunn. Effekten er teatralsk og dramatisk. Caravaggio brukte til og med vanlige folk fra gata som modeller for hellige figurer, noe som sjokkerte samtiden.

Flere mestre fulgte. Rubens fra Flandern fylte enorme lerreter med bevegelse og energi. Rembrandt fra Nederland ble kanskje tidenes største portrettmaler -- Nattevakten sprenger rammene for hvordan et gruppeportrett kunne se ut, med dramatisk lys og figurer i full bevegelse. Den spanske hoffmaleren Velázquez lagde det gåtefulle Las Meninas, der han til og med malte seg selv inn i bildet. I arkitekturen reiste Bernini den storslåtte søylegangen foran Peterskirken, og Versailles utenfor Paris ble bygget som et glitrende monument over kong Ludvig 14.

Rokokko og nyklassisisme: fra lek til orden

Nå svinger pendelen. På 1720-tallet, i Frankrike, ble folk lei av barokkens tunge prakt. Inn kom rokokkoen -- lettere, lekenere og mer dekorativ. Tenk pastellfarger, buktende linjer, skjellformede ornamenter og asymmetri. Watteau malte drømmende scener av aristokrater i parker, Boucher skapte frodige bilder, og Fragonard malte det lekne Husken, der en ung kvinne svinger gjennom en frodig hage. Rokokkoen vises aller best i interiører -- speil, forgylling og stukk i overflod, som i Amalienburg ved München.

Men pendelen svingte tilbake igjen. Mange syntes rokokkoen var altfor overflødig og pyntelig. Opplysningstiden, med sine idealer om fornuft og orden, inspirerte kunstnerne til å vende tilbake til antikken. Da man gravde ut Pompeii og Herculaneum fra 1748, fikk man dessuten ny kunnskap om hvordan antikkens kunst faktisk hadde sett ut. Slik oppsto nyklassisismen.

Nyklassisismen dyrket klare linjer, streng komposisjon, rolige farger og motiver om plikt, mot og borgerdyd. Jacques-Louis David ble den fremste maleren. I Horaternes ed sverger romerske krigere troskap til staten -- et bilde av offervilje, malt med skarpe konturer og rolig orden. David ble senere Napoleons hoffmaler. Skulptøren Canova hugg elegante marmorfigurer inspirert av gresk kunst, som Amor og Psyke. Og i arkitekturen ser vi nyklassisismen i bygninger med greske søyler -- som British Museum i London og Slottet i Oslo.

Romantikken: følelsene tar over

Nå tar pendelen sitt kraftigste sving. Romantikken, fra rundt 1800, var et opprør mot opplysningstidens fornuft. Romantikerne satte følelser, fantasi og individuell opplevelse høyest av alt. Naturen ble ikke lenger noe man bare avbildet -- den ble en mektig, nesten guddommelig kraft.

Et nøkkelbegrep er det sublime: opplevelsen av noe så voldsomt, vakkert eller skremmende at det overvelder oss helt. Et fjell i storm, et opprørt hav, en mørk og uendelig skog. Den følelsen jaktet romantikerne på.

Caspar David Friedrich er den mest kjente. I Vandreren over tåkehavet står en mann på en fjelltopp og ser ut over et hav av tåke. Han har ryggen til oss -- en såkalt Rückenfigur -- slik at vi ser det han ser og føler det han føler: ærefrykt og ensomhet overfor naturens storhet. Delacroix viste den dramatiske siden i Friheten leder folket, der en kvinnefigur leder folket fremover med det franske flagget. Engelske Turner malte lys og storm så voldsomt at formene nesten oppløses, som i Regn, damp og fart, der et tog raser gjennom regnet. Og spanske Goya malte krigens grusomhet rått og direkte i Den tredje mai 1808 -- et bilde som peker fremover mot moderne kunst.

Romantikken var ikke bare et malerifenomen. Den preget også musikk, litteratur og filosofi. Tanken var den samme overalt: kunsten skulle uttrykke det indre livet, ikke bare etterligne den ytre virkeligheten.

Oppsummering

Vi har fulgt kunsten som en pendel gjennom fire epoker. Barokken (ca. 1600-1750) brakte drama, bevegelse og chiaroscuro -- med Caravaggio, Rembrandt, Rubens og Velázquez, og påvirket av motreformasjonen. Rokokkoen (ca. 1720-1780) svingte mot lett, leken eleganse i pastell, med Watteau, Boucher og Fragonard.

Så dro nyklassisismen (ca. 1750-1850) pendelen tilbake til antikkens strenge orden, klare linjer og motiver om plikt og borgerdyd, med David og Canova i spissen. Til slutt kastet romantikken (ca. 1800-1870) fornuften til side og dyrket følelser, natur og det sublime, hos Friedrich, Delacroix, Turner og Goya.

Begreper som chiaroscuro, det sublime og Rückenfigur tar du med deg videre. For pendelen stopper ikke her -- snart bryter modernismen for fullt med alt som har vært.