7.7 Naturvern og bærekraftig friluftsliv

Hvem tar regningen for naturen?

Forestill deg favorittstien din i skogen om ti år, om alle som går der etterlater seg litt søppel, tråkker ned litt vegetasjon og bryter av litt kvist. Til slutt ville det vakre stedet vært ødelagt. Dette er kjernen i et stadig viktigere spørsmål: hvem tar vare på naturen vi alle bruker?

Med stadig flere på tur i norsk natur blir det viktigere enn noensinne å ferdes sporløst og ta vare på naturen for kommende generasjoner. Friheten allemannsretten gir oss, hviler på at hver enkelt tar sitt ansvar.

I denne fortellingen skal vi lære oss å være ansvarlige naturbrukere. Vi starter med prinsippene for sporløs ferdsel -- de berømte Leave No Trace-reglene. Deretter ser vi på Norges verneområder og reglene som gjelder der. Og til slutt møter vi et reelt problem som viser hvorfor alt dette betyr noe: slitasjen på Norges aller mest populære turmål.

Sporløs ferdsel -- å gå uten å sette spor

Grunntanken i alt naturvern kan oppsummeres i to ord: sporløs ferdsel. Det betyr å ferdes i naturen uten å etterlate synlige spor -- å ta med søppelet, bruke etablerte stier og respektere naturen, slik at den som kommer etter deg, ikke merker at du har vært der.

Dette prinsippet er satt i system gjennom det som kalles Leave No Trace, syv enkle prinsipper. Det første er å planlegge og forberede turen. Det andre er å ferdes på holdbart underlag -- gå på sti, stein eller snø, og unngå sårbar vegetasjon og våtmark. Det tredje er å kvitte deg med avfall på riktig måte; et godt engelsk uttrykk er "pack it in, pack it out" -- ta med alt hjem. Det fjerde er å la det du finner ligge -- ikke plukke blomster, ta med steiner eller bygge varder. Det femte er å minimere bålbruk og heller bruke etablerte bålplasser eller kokeapparat. Det sjette er å respektere dyrelivet ved å observere på avstand og ikke mate ville dyr. Og det sjuende er å vise hensyn til andre besøkende -- gi plass, holde støynivået nede og være vennlig.

Et praktisk eksempel på dette er toalettbesøk i naturen, der det ikke finnes fasiliteter. Da går du minst 60 meter fra vann, stier og leirplasser, graver et hull 15-20 centimeter dypt, dekker til etterpå, og tar med deg tørkepapiret hjem. I verneområder kan reglene være enda strengere, så sjekk alltid på forhånd. Slik blir sporløs ferdsel noe konkret og gjennomførbart.

Allemannsrett og verneområder

Grunnlaget for at vi i det hele tatt kan ferdes fritt, er allemannsretten -- retten alle har til å ferdes i utmark, men med ansvar. Den gir deg rett til å gå til fots, raste og overnatte minst 150 meter fra bebodde hus, og plukke bær, sopp og blomster. Men med rettighetene følger plikter: å vise hensyn til natur, grunneier og andre, rydde opp etter deg, respektere bålforbudet, lukke grinder og unngå å skade. Friheten er stor, men den er ikke grenseløs -- du kan for eksempel ikke hugge trær, kjøre ATV i utmark eller telte i noens hage.

Noen steder gjelder dessuten strengere regler enn allemannsretten, nemlig i verneområdene. Norge har flere typer. Nasjonalparkene -- 47 av dem -- har det strengeste vernet, for naturverdier av nasjonal betydning som Jotunheimen og Hardangervidda; her er ingen inngrep tillatt, men tradisjonell ferdsel er greit. Naturreservatene beskytter spesielle naturtyper eller arter, ofte med strengere ferdselsregler. Landskapsvernområdene bevarer kulturlandskap med mindre strenge regler. Og friluftslivsområdene er sikret for allmennhetens bruk, gjerne nær byer.

Det viktige er at reglene varierer fra område til område, så du bør alltid sjekke hva som gjelder for stedet du besøker, gjerne på Miljødirektoratets nettsider. Praktisk naturvern handler ellers om det samme overalt: ta med alt søppel hjem, hold deg på etablerte stier, og ikke forstyrr dyrelivet -- for eksempel ved å holde avstand til hekkende fugl og respektere båndtvangen for hund i visse perioder.

Når naturen blir slitt -- og hva du kan gjøre

La oss gjøre dette helt konkret med et eksempel som mange kjenner: Preikestolen i Rogaland. Hvert år går over 300 000 mennesker opp til denne berømte klippen, og det skaper reelle problemer. Stiene slites ned og utvides, vegetasjonen utenfor stiene ødelegges, søppel etterlates, toalettbehovet er stort uten fasiliteter, og støyen forstyrrer dyrelivet. Dette viser at selv om allemannsretten gir oss fri ferdsel, har vi et felles ansvar for at naturen tåler bruken.

Hva har blitt gjort? Det er bygget steinlagte stier som tåler trafikken, satt opp informasjonstavler, og laget toalettfasiliteter ved startpunktet, samtidig som frivillige plukker søppel. Men også du som turgåer kan bidra. Du kan velge alternative turmål i høysesongen, gå tidlig eller sent for å unngå rushet, holde deg på stien selv når det er kø, og være en god rollemodell for andre turister.

Dette knytter seg til en bredere idé om bærekraftig friluftsliv. Du kan velge kollektivtransport eller samkjøre til turstart, kjøpe utstyr av kvalitet som varer -- eller bruke brukt og reparere fremfor å kaste -- og velge lokal, sesongbasert mat uten unødvendig emballasje. En fin aktivitet som kombinerer trening og naturvern er plogging: å plukke søppel mens du jogger eller går. Tenk på skoleklassen som bestilte felles buss i stedet for at alle foreldrene kjørte hver for seg, fikk utdelt turposer for søppel, gikk i etablert sti og holdt avstand til reinsdyr. De etterlot området i bedre stand enn de fant det -- og som en elev sa: "Det var enkelt -- bare å tenke litt før vi handlet." Det er nettopp dette ansvarlig friluftsliv handler om.

Oppsummering

Vi startet med spørsmålet om hvem som tar regningen for naturen, og svaret var: vi alle, sammen. Vi lærte prinsippene for sporløs ferdsel gjennom de syv Leave No Trace-reglene -- fra å planlegge til å vise hensyn, med konkret kunnskap om alt fra avfall til toalettbesøk.

Deretter så vi at allemannsretten gir frihet med ansvar, og at verneområdene har egne, ofte strengere regler du alltid bør sjekke. Til slutt møtte vi slitasjen på populære turmål som Preikestolen, og forstod at hver enkelt av oss kan bidra til bærekraftig friluftsliv -- gjennom smarte valg, gode vaner og til og med plogging. For naturen er ikke selvfølgelig; den varer bare hvis vi alle etterlater den slik vi fant den, eller litt bedre.