3.2 Orientering

Når mobilen svikter

Du tenker kanskje at GPS og mobilapper har gjort kart og kompass overflødige. Men tenk litt på det: batterier går tomme, og mobildekning finnes ikke overalt -- aller minst dypt inne i fjellet. Da kan det å mestre orientering med kart og kompass være helt avgjørende. Det gir deg trygghet og frihet til å utforske nye steder.

Orientering er kunsten å finne veien fra ett sted til et annet ved hjelp av kart, kompass og terrengforståelse. Det er også en spennende idrett, der man skal finne poster i terrenget på kortest mulig tid.

Du har kanskje lært litt om kart og kompass før. Nå skal vi gå et skritt dypere: du skal forstå målestokk og høydekurver skikkelig, bli kjent med kompassets deler, og lære den viktige teknikken som heter å ta ut en peiling. Med dette kan du finne veien selv i helt ukjent terreng.

Kartlesing -- målestokk og høydekurver

La oss starte med målestokken, som forteller hvor mye kartet er forminsket. Et kart i 1:50 000 betyr at 1 cm på kartet er 500 meter i virkeligheten. I 1:25 000 er 1 cm lik 250 meter, og i 1:10 000 -- som er vanlig for orienteringskart -- er 1 cm lik 100 meter. Jo mindre det andre tallet er, jo mer detaljert er kartet.

Fargene forteller deg om terrenget: blått er vann, grønt er tett vegetasjon du ikke lett kommer gjennom, hvitt er løpbar skog som er lett å gå i, gult er åpen mark, brunt er høydekurver, og svart er stier, veier, bygninger og steiner.

De brune høydekurvene er kanskje det viktigste verktøyet. En høydekurve er en linje som forbinder punkter med samme høyde over havet, ofte med 5 eller 20 meter mellom hver kurve. Når kurvene ligger tett, er terrenget bratt -- da endrer høyden seg mye på kort avstand. Når kurvene ligger spredt, er terrenget slakt. Du kan til og med lese terrengformer: kurver som peker innover viser en dal eller et bekkedrag, mens kurver som peker utover viser en rygg eller en høyde. Slik kan du nesten «se» landskapet bare ved å lese kartet.

Kompasset og å ta ut en peiling

Nå skal vi se nærmere på kompasset og delene det består av. Kompasshuset er den runde delen med graderinger fra 0 til 360 grader. Kompassnålen har en rød ende som alltid peker mot magnetisk nord. I bunnen finner du rettningslinjer, og på platen sitter en peilepil som viser retningen du skal gå. En liten detalj å huske: nålen peker mot magnetisk nord, som er litt forskjellig fra geografisk nord ved Nordpolen. Denne forskjellen kalles misvisning.

Det aller første du gjør, er å orientere kartet. Du legger kartet flatt, legger kompasset på det med rettningslinjene langs nord-sør-linjene, og dreier kartet til nålen peker samme vei som nord på kartet. Nå viser kartet samme retning som virkeligheten.

Så kommer den viktige teknikken: å ta ut en peiling. Først legger du kompasset på kartet med langsiden fra der du er til dit du skal. Så dreier du kompasshuset til rettningslinjene er parallelle med nord-sør-linjene. Deretter løfter du kompasset og holder det vannrett foran deg, og dreier deg selv til nålen ligger i nordmerket -- ofte kalt «hytta». Til slutt går du i retningen peilepilen viser. Et godt triks når du går på peiling, er å sikte på et fast punkt i terrenget, gå dit, og så sikte på et nytt punkt. Øv også på «sted-kart-sted»: se noe i terrenget, finn det på kartet, og se tilbake.

Oppsummering

Nå behersker du orientering på et mer avansert nivå. Orientering er kunsten å finne veien med kart, kompass og terrengforståelse -- og også en idrett. Du forstår målestokk: 1:50 000 betyr at 1 cm er 500 meter, 1:25 000 at 1 cm er 250 meter. Høydekurvene viser høyden: tette kurver betyr bratt, spredte betyr slakt, og kurvenes form røper daler og rygger.

Du ble kjent med kompassets deler, og at nålen peker mot magnetisk nord (forskjellen til geografisk nord kalles misvisning). Det første du gjør, er å orientere kartet. Deretter kan du ta ut en peiling: legg kompasset på kartet, drei kompasshuset, hold kompasset foran deg, drei deg til nålen er i nordmerket, og gå i retningen peilepilen viser. Øv på sted-kart-sted, så finner du fram selv i ukjent terreng.