7.4 Urfolks rettigheter og religion i dag

Kampen som ikke er over

I dag kjemper urfolk over hele verden for sine rettigheter -- til land, språk, kultur og religion. Etter århundrer med undertrykkelse og kolonialisme har det internasjonale samfunnet gradvis begynt å anerkjenne disse rettighetene. Men kampen er langt fra over.

I 2021 slo Norges Høyesterett fast at vindkraftutbygging på Fosen krenket samenes rett til kulturutøvelse -- likevel sto turbinene der mer enn ett år senere, og saken utløste store demonstrasjoner i 2023. Den minner oss om at rettigheter på papiret ikke alltid blir til virkelighet. I dette kapittelet ser vi på hvilke rettigheter urfolk har, hvordan religionen er knyttet til landrettigheter, og hvordan urfolk revitaliserer sine religiøse tradisjoner.

Internasjonale rettigheter og prinsippet om samtykke

I 2007 vedtok FNs generalforsamling FNs erklæring om urfolks rettigheter (UNDRIP), og Norge stemte for. Erklæringen slår fast at urfolk har rett til selvbestemmelse, til å utøve sine religiøse tradisjoner fritt, til sine tradisjonelle landområder og ressurser, og til å bevare og utvikle sin kultur og sitt språk. Den fastslår også at stater skal gjøre opp for konfiskering av urfolks land og religiøse gjenstander. Et viktig prinsipp er fritt, forhåndsinformert samtykke (FPIC): urfolk har rett til å bli informert om og samtykke til tiltak som berører deres landområder før tiltaket settes i gang. Det innebærer at samtykket må være fritt (ingen tvang), forhåndsinformert (i god tid), informert (all relevant informasjon deles) og reelt (urfolket kan si ja eller nei).

I tillegg finnes ILO-konvensjon 169 (1989), som -- i motsetning til FN-erklæringen -- er juridisk bindende. Norge var det første landet i verden som ratifiserte den, og den gir urfolk rett til å bli konsultert i saker som berører dem. Men selv om rettighetene finnes på papiret, er gjennomføringen ofte mangelfull, og mange urfolk opplever fremdeles brudd på sine rettigheter.

Land, religion, revitalisering og forsoning

For mange urfolk er land og religion uatskillelig -- landet er ikke bare en ressurs, men hellig. Hellige steder finnes i landskapet og kan ikke flyttes, religiøse ritualer er knyttet til bestemte steder, forfedreåndene er forbundet med landskapet, og identitet og spirituell helse avhenger av forbindelsen til tradisjonelle områder. Derfor blir landkonflikter også religiøse konflikter. I Fosen-saken hevdet reindriftssamene at vindturbinene ødela viktige beiteområder og krenket retten til kulturutøvelse. Ved Standing Rock i USA (2016) protesterte Lakota-folket mot en oljerørledning gjennom hellig land, og i Amazonas kjemper urfolk mot avskoging som truer hellige skoger -- en kamp der flere aktivister er blitt drept.

Samtidig opplever mange urfolksreligioner en revitalisering -- en fornying og gjenoppliving. Samisk joik er blitt en anerkjent kunstform, nye runebommer lages, og samisk naturforståelse får ny aktualitet i klimadebatten. I New Zealand undervises maorisk språk i skolen, maori-verdier brukes i miljøpolitikk, og i 2017 fikk Whanganui-elven status som juridisk person med egne rettigheter. Nordamerikanske urfolk praktiserer igjen soldans og svettehytteseremonier etter mange års forbud, og i Afrika kombinerer mange kristendom eller islam med tradisjonelle praksiser. Mange urfolk lever i dag med flere religiøse tradisjoner samtidig -- en same kan være kristen og samtidig føle dyp tilknytning til samisk åndelighet. Dette er ikke nødvendigvis en motsetning, men minner oss om at religion er levende og i stadig utvikling.

Flere land har opprettet sannhets- og forsoningskommisjoner. Norge gransket fornorskningspolitikken (2018--2023), Canada gransket residensskolesystemet (2008--2015), der det i 2021 ble funnet umarkerte graver som sjokkerte verden, og Australia gransket «Stolen Generations» (1997), noe som førte til at statsministeren ba om unnskyldning i 2008. Slike kommisjoner kan ikke endre fortiden, men de dokumenterer uretten, lar ofrene fortelle sin historie, skaper offentlig bevissthet og foreslår tiltak for forsoning -- slik at lignende urett kan forebygges.

Oppsummering

I dag kjemper urfolk verden over for sine rettigheter. FNs erklæring om urfolks rettigheter (2007) og den juridisk bindende ILO-konvensjon 169 anerkjenner retten til selvbestemmelse, religion, land og kultur, med prinsippet om fritt, forhåndsinformert samtykke (FPIC) som sentralt -- men gjennomføringen er ofte mangelfull.

For mange urfolk er land og religion uatskillelig, noe konflikter som Fosen-saken og Standing Rock viser. Samtidig revitaliseres urfolksreligioner, og mange lever med flere religiøse tradisjoner samtidig. Sannhets- og forsoningskommisjoner i Norge, Canada og Australia dokumenterer uretten og arbeider for forsoning -- en lang prosess som ikke er over.