7.3 Urfolksreligioner i verden

Like rike som verdensreligionene

Over hele verden har urfolk sine egne religiøse tradisjoner, utviklet gjennom tusenvis av år. Disse tradisjonene er like rike og komplekse som de store verdensreligionene -- selv om de altfor ofte har blitt misforstått og nedvurdert. En viktig regel før vi begynner: ordet «primitiv» skal aldri brukes om urfolksreligioner. Dette er sofistikerte trossystemer utviklet over årtusener.

Urfolksreligioner kjennetegnes ofte av muntlig overlevering gjennom fortellinger og sanger, en hellig naturtilknytning, forfedrekult der de avdøde har en viktig rolle, lokal forankring i et bestemt landskap, og et helhetlig syn som ikke skiller skarpt mellom religion, kultur og dagligliv. I dette kapittelet skal vi reise til Australia, New Zealand, Nord-Amerika og Afrika, og se hva tradisjonene har felles, hva som skiller dem, og hvorfor de fortjener like stor respekt som alle andre religioner.

Drømmetiden og maorienes verdensbilde

Australia ble befolket for minst 65 000 år siden, og de australske aboriginerne har verdens eldste sammenhengende kulturelle tradisjon. Kjernen er Drømmetiden (the Dreaming): i begynnelsen skapte forfedreånder verden ved å vandre over landskapet og forme fjell, elver, dyr og planter. Disse skapelsesvandringene kalles songlines -- sanger som beskriver vandringene og samtidig fungerer som kart. Drømmetiden er ikke bare fortid; den eksisterer hele tiden, parallelt med nåtiden. Hvert sted i landskapet har en fortelling knyttet til skapelsen, og seremonier med dans, sang og kroppsmaling holder forbindelsen levende. Det mest kjente hellige stedet er Uluru, som for Anangu-folket er knyttet til skapelsesfortellinger -- i 2019 ble det forbudt for turister å klatre på fjellet, av respekt for dets religiøse betydning.

Maoriene er urfolket på New Zealand (Aotearoa) og kom dit for rundt 700--800 år siden fra Polynesia. I skapelsesmyten lå himmelfaderen Ranginui og jordmoren Papatuanuku tett omslynget i mørket, helt til skogenes gud Tane Mahuta presset dem fra hverandre og skapte lyset. Sentrale begreper er mana (åndelig kraft og autoritet, som alt levende har), tapu (det hellige og beskyttede), whakapapa (genealogi som forbinder mennesker med forfedre, guder og natur) og kaitiakitanga (forvaltning -- plikten til å ta vare på landet for fremtidige generasjoner). Maorienes hellige møtesteder kalles marae, der seremonier, begravelser og samlinger holdes etter strenge ritualer.

Nordamerikanske og afrikanske tradisjoner -- og et felles mønster

Nord-Amerika har hundrevis av urfolk, hver med sine tradisjoner, men med noen fellestrekk. Mange tror på en høyeste åndelig kraft -- Lakota kaller den Wakan Tanka (Den store hellige) -- som gjennomsyrer alt. Naturen er hellig, alle deler er forbundet, og medisinhjulet symboliserer balansen mellom alle ting. Viktige ritualer er soldansen (der deltakere faster og danser for å søke visjoner), svettehytta (et renselsesritual med varme steiner) og visjonssøkingen (der en ung person drar alene ut i villmarken for å faste og søke veiledning). I USA og Canada ble disse religionene forbudt i lange perioder, og tusenvis av barn ble tvunget inn i residensskoler der de mistet språk og kultur -- en parallell til fornorskningen i Norge.

Afrika har et enormt mangfold av tradisjonelle religioner. Et gjennomgående trekk er forfedrekult: de avdøde lever videre som ånder som kan beskytte, veilede og straffe, og eldre behandles med stor respekt fordi de er nærmest forfedrene. Mange har en høyeste gud som skapte verden -- Yoruba kaller ham Olodumare, Zulu Unkulunkulu -- men denne guden er ofte fjern og kontaktes gjennom mellomvesener. Åndelige ledere som healere og orakler formidler mellom menneskene og åndeverdenen. Fellesskapet er viktigere enn individet, uttrykt i ubuntu-filosofien: «Jeg er fordi vi er.»

Til tross for forskjellene har urfolksreligioner ofte mye felles: naturen er hellig, de avdøde lever videre, kunnskap overleveres muntlig, religion er ikke atskilt fra dagliglivet, og troen er kollektiv og lokalt forankret. Men disse likhetene betyr ikke at alle urfolksreligioner er «det samme» -- hver er unik. Et trist fellestrekk er likevel undertrykkelsen: kolonimakter fordømte religionene som «avgudsdyrking», ødela gjenstander og hellige steder, og tvang barn inn i misjonsskoler. I Australia ble aboriginske barn tatt fra familiene («Stolen Generations»), i Canada gikk over 150 000 urfolksbarn gjennom residensskoler der tusenvis døde. Fornorskningen mot samene var altså ikke et isolert norsk fenomen, men del av et globalt mønster.

Oppsummering

Urfolksreligioner verden over er like rike og komplekse som de store verdensreligionene. Aboriginernes Drømmetid forteller om forfedreånder som skapte verden, maorienes verdensbilde bygger på begreper som mana, tapu og kaitiakitanga, nordamerikanske tradisjoner har ritualer som soldansen og svettehytta, og afrikanske religioner vektlegger forfedrekult og ubuntu-filosofien.

Tradisjonene har ofte mye felles -- hellig natur, forfedrekontakt, muntlig overlevering, helhetlig livssyn, fellesskap og lokal forankring -- men hver er unik og må forstås på egne premisser. Et trist fellestrekk er kolonial undertrykkelse, som viser at fornorskningen mot samene var del av et globalt mønster.