6.4 Bærekraft og rettferdighet

Hvem skal arve jorden?

Klimakrise, fattigdom og ulikhet er blant de største utfordringene menneskeheten står overfor. Men de er ikke bare vitenskapelige eller politiske spørsmål -- de er dypt etiske og religiøse. For hva slags verden etterlater vi til dem som kommer etter oss? Og er det rettferdig at noen rammes hardest av problemer de selv har bidratt minst til?

Religioner og livssyn har i alle tider hatt noe å si om menneskets forhold til naturen, til hverandre og til fremtidige generasjoner. Bærekraftig utvikling ble definert av Brundtland-kommisjonen i 1987 som utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegge mulighetene for kommende generasjoner. Den har en økologisk, en sosial og en økonomisk dimensjon, og FNs 17 bærekraftsmål (2015) skal nås innen 2030. Bærekraft handler altså ikke bare om miljø, men også om rettferdighet, verdighet og solidaritet. La oss se hva ulike religioner og livssyn kan bidra med.

Forvalteransvar i religionene

Mange religioner har et konsept som ligner det norske ordet forvalteransvar -- ideen om at mennesket har fått verden i oppdrag å ta vare på den, ikke å ødelegge den. I kristendommen gir Gud i Første Mosebok mennesket ansvar for å «dyrke og vokte» skaperverket; mange kristne tolker dette som at vi er forvaltere, ikke eiere, av jorden. Pave Frans' rundskriv Laudato Si' (2015), kalt «den grønne encyklikaen», oppfordrer til radikal handling mot klimaendringer og peker på grådighet som «den menneskelige roten til den økologiske krisen». I islam er mennesket khalifa (forvalter) på jorden, med ansvar for å holde balanse (mizan) i naturen og ikke sløse; begrepet hima beskriver vernede naturområder, en tradisjon helt tilbake til profeten Muhammed. I jødedommen forbyr prinsippet bal tashchit («du skal ikke ødelegge») unødig ødeleggelse av naturen, og sabbatsåret gir jorden hvile -- et tidlig eksempel på bærekraftig landbruk. Til tross for forskjeller er budskapet felles: naturen er verdifull, mennesket har et ansvar, og grådighet og rovdrift er moralsk galt.

Buddhismen har et særlig sterkt forhold til naturen. Læren om gjensidig avhengighet (pratitya-samutpada) sier at alt henger sammen -- når vi skader naturen, skader vi oss selv, en innsikt som ligner moderne økologi. Ikke-vold (ahimsa) gir respekt for alle levende vesener, og mange buddhister er vegetarianere av denne grunn. Buddhismen lærer dessuten at grådighet og begjær er årsaken til lidelse, slik at et enkelt, nøysomt liv er veien til både lykke og mindre miljøbelastning. Den buddhistiske tilnærmingen er radikal: i stedet for bare å finne teknologiske løsninger, bør vi endre vår grunnleggende holdning -- fra grådighet til nøysomhet, fra utnyttelse til respekt.

Urfolksperspektiver og klimarettferdighet

Urfolk over hele verden har tradisjonelt hatt et nært og respektfullt forhold til naturen. I samisk tradisjon er reindriften basert på å følge naturens rytme, og naturen er ikke noe som skal eies og utnyttes, men noe man lever i og med. Urfolk i Amazonas har i generasjoner forvaltet regnskogen bærekraftig -- forskning viser at områder forvaltet av urfolk har lavere avskogingsrate. Maoriene i New Zealand ser naturen som en del av familien, og i 2017 fikk Whanganui-elven status som juridisk person med egne rettigheter. Felles for disse perspektivene er at naturen har iboende verdi (ikke bare som ressurs for mennesker), at mennesket er en del av naturen og ikke herre over den, og at bærekraft handler om å gi tilbake til naturen, ikke bare ta fra den. Slik utfordrer urfolksperspektiver den vestlige tanken om at mennesket skal «herske over» naturen.

Bærekraft handler også om rettferdighet mellom mennesker. De rikeste 10 % av verdens befolkning står for rundt 50 % av klimautslippene, mens de fattigste 50 % står for bare omkring 10 % -- men det er de fattigste landene som rammes hardest av tørke, flom og stigende havnivå. Rundt 700 millioner mennesker lever i ekstrem fattigdom. Dette reiser spørsmål om klimarettferdighet: er det rettferdig at fattige land betaler prisen for rike lands utslipp? Bør rike land betale mer, etter prinsippet om «felles, men ulikt ansvar»? Har fremtidige generasjoner rettigheter? Religiøse tradisjoner har sterke perspektiver: i kristendommen sa Jesus «det dere har gjort mot en av mine minste søsken, har dere gjort mot meg»; i islam er zakat (den obligatoriske almissen) en av de fem søylene; i hinduismen er dana (gavmildhet) en viktig dyd; og i humanismen er solidaritet med utsatte en kjerneverdi.

Etisk refleksjon bør føre til handling. På individnivå kan man redusere eget forbruk og engasjere seg; på samfunnsnivå støtte politikk for klimakutt og rettferdig fordeling; og religiøse og etiske tradisjoner kan være inspirasjon og motivasjon. Et kritisk spørsmål er om individuell handling er nok, eller om det trengs systemendring -- mange mener det viktigste er å endre de store strukturene, andre at individuell endring skaper den politiske viljen til systemendring.

Oppsummering

Bærekraft og rettferdighet er dypt etiske og religiøse spørsmål. De fleste religioner og livssyn har sterke tradisjoner for å ta vare på naturen og de svakeste. Forvalteransvar (kristendom, islam, jødedom) gir mennesket ansvar for skaperverket, buddhismens lære om gjensidig avhengighet og urfolks naturperspektiver tilbyr alternative måter å forstå forholdet mellom menneske og natur.

Klimarettferdighet krever at de som har bidratt mest til problemet, tar størst ansvar, ettersom de fattigste rammes hardest. Etisk refleksjon bør føre til handling, både individuelt og på samfunnsnivå -- og religioner og livssyn kan være viktige motivasjonskilder i arbeidet for en mer bærekraftig og rettferdig verden.