5.2 Humanisme i dybden

En idé som formet en sivilisasjon

Hver eneste vår tar rundt 10 000 norske ungdommer humanistisk konfirmasjon. De fleste tenker kanskje ikke over at de er en del av en idétradisjon som strekker seg over 700 år tilbake -- til renessansens kunstnere, opplysningstidens filosofer og kampen for menneskerettigheter.

Humanisme er mer enn bare et livssyn; det er en lang intellektuell tradisjon som har formet den vestlige sivilisasjonen. Livssynshumanisme er et ikke-religiøst livssyn som setter mennesket i sentrum, og bygger på menneskeverd, fornuft og vitenskap, etikk uten religion, selvbestemmelse og solidaritet. Et viktig skille: livssynshumanisme er noe annet enn «humanisme» i bred forstand -- mange religiøse er også humanister fordi de setter mennesket høyt, men livssynshumanisme er spesifikt et ikke-religiøst alternativ. La oss følge tradisjonen fra røttene til dagens Norge.

Renessanse og opplysning

Humanismen som intellektuell bevegelse begynte i Italia på 1300-tallet, i renessansen («gjenfødelsen»). Renessansehumanistene gjenoppdaget den antikke greske og romerske kulturen og satte mennesket i sentrum på en ny måte. Der middelalderen hadde handlet om Gud og det hinsidige, ble humanistene opptatt av menneskets evner, kreativitet og verdighet i dette livet. De studerte studia humanitatis -- de «menneskelige» fagene som retorikk, historie og moralfilosofi -- vektla individualisme, og stilte spørsmål ved kirkens monopol på kunnskap. Francesco Petrarca regnes som humanismens far, Leonardo da Vinci malte «Den vitruvianske mann» som symbol på menneskets fullkommenhet, og Erasmus av Rotterdam forsvarte toleranse. Renessansehumanismen var ikke ateistisk -- de fleste var kristne -- men de åpnet døren for en ny tenkemåte der mennesket, ikke bare Gud, var viktig.

Under opplysningstiden (ca. 1600--1800) ble humanismen en tydeligere motkraft mot religiøs autoritet. Sentrale ideer var fornuft over tro, vitenskapelig metode, naturlige rettigheter (alle har rettigheter fra fødselen), toleranse og troen på fremskritt gjennom kunnskap. John Locke argumenterte for religiøs toleranse og naturlige rettigheter, Voltaire kjempet for ytringsfrihet («jeg er uenig i det du sier, men vil forsvare din rett til å si det»), og Kant formulerte en etikk basert på fornuft alene. Opplysningsideene fikk enorme konsekvenser: den amerikanske uavhengighetserklæringen (1776) og den franske revolusjonen (1789) bygde direkte på dem.

Fra opplysning til menneskerettigheter

Humanistiske ideer ble grunnlaget for det moderne menneskerettighetsarbeidet. Etter andre verdenskrig og Holocaust vedtok FN i 1948 Verdenserklæringen om menneskerettigheter, som slo fast at alle mennesker er født frie og med like rettigheter. Erklæringen bygger direkte på humanistiske prinsipper: artikkel 1 sier at «alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter», artikkel 18 sikrer religionsfrihet, og artikkel 19 ytringsfrihet.

Utviklingen kan oppsummeres slik: renessansen ga oss ideen om menneskeverdet, opplysningstiden ga oss ideen om naturlige rettigheter, og 1900-tallet ga oss formelle menneskerettigheter beskyttet av internasjonal lov. Slik har humanistiske ideer gradvis blitt omgjort til konkrete rettigheter som beskytter mennesker over hele verden.

Human-Etisk Forbund -- humanisme i praksis

I Norge er Human-Etisk Forbund (HEF) den viktigste organisasjonen for livssynshumanisme. Det ble stiftet i 1956 av Kristian Horn og har over 100 000 medlemmer. HEF vil fremme livssynshumanisme som et alternativ til religiøse livssyn, arbeide for livssynslikestilling -- at alle religioner og livssyn behandles likt av staten -- og tilby seremonier som alternativer til religiøse ritualer. Verdiene er menneskeverd og menneskerettigheter, demokrati og ytringsfrihet, fornuft og kritisk tenkning, solidaritet og livssynsfrihet.

En av HEFs viktigste funksjoner er nettopp seremoniene. Humanistisk navnefest markerer at et barn er født og ønskes velkommen, uten religiøst innhold, men likevel høytidelig. Humanistisk konfirmasjon er det mest kjente tilbudet -- rundt 10 000 ungdommer tar den hvert år etter et forberedelseskurs om etikk, menneskerettigheter og filosofi. Det betyr at omtrent én av fire 15-åringer i Norge velger humanistisk konfirmasjon. I tillegg finnes humanistisk vigsel (juridisk gyldig bryllup uten religiøst innhold) og humanistisk gravferd (en verdig avskjed med minneord, musikk og dikt).

Humanismen møter også kritikk. Fra religiøst hold hevdes det at den mangler et overskridende grunnlag for moral, at den er for optimistisk om menneskets natur, og at den ikke gir trøst ved døden på samme måte som religion. Fra postmoderne hold kritiseres den for å være for opptatt av vestlige verdier. Humanister svarer at menneskerettigheter er utviklet i samarbeid med mange kulturer, at humanismen ikke er naiv, men anerkjenner menneskets svakheter, og at den hele tiden utvikler seg i møte med ny kritikk.

Oppsummering

Humanismen har en lang historie: fra renessansens gjenoppdagelse av antikken, via opplysningstidens vekt på fornuft og rettigheter, til dagens livssynshumanisme. Humanistiske ideer ligger til grunn for menneskerettighetene og det moderne demokratiet.

I Norge er Human-Etisk Forbund den viktigste organisasjonen for livssynshumanisme, med over 100 000 medlemmer, og tilbyr seremonier som navnefest, konfirmasjon, vigsel og gravferd. Humanistisk konfirmasjon er svært populær. Humanismen er et dynamisk livssyn som fortsetter å utvikle seg i møte med ny kritikk, og representerer en viktig stemme i det norske livssynsmangfoldet.