4.4 Eksistensialisme og frihet

Dømt til å være fri

Hva om det ikke finnes noen forhåndsbestemt mening med livet ditt? Hva om du er helt fri til å velge hvem du vil være -- men også helt ansvarlig for hvert valg? Det høres kanskje skummelt ut, og det er nettopp poenget. Eksistensialismen er en filosofisk retning som stiller disse spørsmålene på spissen og utfordrer oss til å ta livet i egne hender.

Eksistensialistene var ikke enige om alt -- noen var dypt religiøse, andre ateister -- men de delte en grunntanke: friheten og ansvaret er menneskets grunnvilkår. I dette kapittelet møter vi tre av dem: dansken Kierkegaard, som regnes som eksistensialismens far, franskmannen Sartre, som gjorde den verdensberømt, og Simone de Beauvoir, som viste at frihet også handler om kjønn og makt.

Kierkegaard -- angst som svimmelhet av frihet

Den danske filosofen Søren Kierkegaard (1813--1855) regnes som eksistensialismens far. Han var en original tenker som gikk imot tidens strømninger. En av hans viktigste ideer var at subjektivitet er sannhet: de viktigste sannhetene er personlige, og det nytter ikke bare å vite hva som er riktig -- du må leve det. Filosofi som bare er abstrakt teori, er meningsløs.

Kierkegaard mente at mennesker lever på tre nivåer. På det estetiske stadiet lever man for nytelse og øyeblikket, uten forpliktelser -- noe som til slutt fører til kjedsomhet og tomhet. På det etiske stadiet forplikter man seg til verdier, regler og relasjoner, som i ekteskapet; det gir mening, men kan bli rutinepreget. På det religiøse stadiet tar man et «troens sprang» og forplikter seg til noe større enn seg selv, noe som krever mot og personlig risiko.

Sentralt står begrepet angst. Angst er en grunnfølelse som oppstår nettopp fordi vi er frie -- den er ikke bare negativ, men en påminnelse om at vi har valgmuligheter og ansvar. Kierkegaard kalte angst for «svimmelhet av frihet». Han var også skeptisk til å bare følge mengden; han mente at hvert individ må ta ansvar for sine egne valg i stedet for å gjemme seg bak det «alle andre» gjør.

Sartre -- eksistens kommer før essens

Den franske filosofen Jean-Paul Sartre (1905--1980) er den mest kjente eksistensialisten -- filosof, forfatter og politisk aktivist. Hans mest berømte prinsipp er at eksistens kommer før essens. Tenk på en kniv: den er laget med et formål (essens) -- den er designet for å kutte -- så formålet kommer før kniven finnes. Med mennesker er det omvendt: vi eksisterer først, og skaper deretter oss selv gjennom våre valg. Vi har ingen forhåndsbestemt natur. Du er ikke «født lat» eller «skapt til» noe bestemt -- du er summen av dine handlinger og valg, og du kan alltid velge annerledes.

Med dette følger en radikal frihet og et radikalt ansvar. Vi er «dømt til å være frie» -- vi kan ikke unnslippe friheten -- og med friheten følger totalt ansvar for egne valg. Vi kan ikke skylde på naturen, oppdragelsen eller samfunnet for hvem vi er, for vi velger alltid selv. Selv det å «ikke velge» er et valg.

Sartre hadde et eget begrep for å flykte fra dette ansvaret: ond tro (mauvaise foi). Det er ond tro når mennesker later som de ikke er frie. «Jeg måtte gjøre det» -- nei, du valgte å gjøre det. «Slik er jeg bare» -- nei, du velger å være slik. «Alle andre gjør det» -- du velger å følge de andre. Ond tro er å lyve for seg selv om sin egen frihet.

De Beauvoir -- frihet er sosialt betinget

Simone de Beauvoir (1908--1986) var fransk filosof, forfatter og feminist. Hun var Sartres partner, men utviklet sin egen filosofi som på viktige punkter gikk lenger enn hans. Hennes mest berømte sitat, fra boken Det annet kjønn (1949), lyder: «Man fødes ikke som kvinne, man blir det.» Med det mente hun at kvinner ikke er «naturlig» passive eller svake -- samfunnet former jenter til å bli «kvinner» gjennom oppdragelse, forventninger og kultur. Biologi er ikke skjebne; kjønnsroller er sosialt konstruert, og for å bli virkelig fri må kvinner avvise de rollene samfunnet påtvinger dem.

Der Sartre fokuserte på individuell frihet, var de Beauvoir opptatt av at frihet er sosialt betinget. Det nytter ikke å si at alle er frie hvis noen er undertrykt; kvinners frihet begrenses av patriarkalske strukturer, og ekte frihet krever at vi kjemper for andres frihet også. «Min frihet kan ikke være fullstendig så lenge andre er ufrie.» Hun analyserte også hvordan kvinner gjennom historien er blitt gjort til «den andre» -- det avvikende, det underlegne -- der mannen er normen og kvinnen unntaket.

Eksistensialismens ideer er ikke bare abstrakt filosofi -- de handler om ditt liv, her og nå. Du velger hvem du vil være venner med, hva du bruker tiden på, hvem du vil bli. Og du er ansvarlig: «alle andre gjør det» er ingen unnskyldning. Å leve autentisk betyr å leve i tråd med egne verdier, ikke bare gjøre det som forventes. Det viser seg i hverdagen: å drikke fordi «alle gjør det» er ond tro; å legge ut bilder bare for likes er å la andre definere deg; å se bort når noen mobbes fordi du er redd, er å velge frykten framfor motet. Eksistensialismen utfordrer oss til å ta ansvar og leve ekte -- selv når det er vanskelig.

Oppsummering

Eksistensialismen setter menneskets frihet, valg og ansvar i sentrum. Kierkegaard så angst som «svimmelhet av frihet» og mente vi må ta personlige valg fremfor å gjemme oss bak mengden. Sartre formulerte at «eksistens kommer før essens» -- vi skaper oss selv gjennom valg, er «dømt til å være frie» og bærer totalt ansvar, mens ond tro er å nekte sin egen frihet. De Beauvoir viste at frihet er sosialt betinget: «man fødes ikke som kvinne, man blir det», og vi må kjempe for alles frihet.

Felles for dem er at frihet og ansvar hører sammen, at det ikke finnes noen forhåndsbestemt mening -- vi skaper mening selv -- og at autentisitet betyr å leve ekte i tråd med egne valg. Filosofi handler om livet, ikke bare om abstrakte ideer.