4.1 Sokrates, Platon og Aristoteles

Tre menn på et torg i Athen

For over 2400 år siden levde tre filosofer i Hellas som forandret måten mennesker tenker på. De stilte spørsmål vi fremdeles diskuterer i dag: Hva er rettferdighet? Hva er et godt liv? Hvordan bør vi leve?

Den første gikk barfot på torget i Athen og hevdet at han var den viseste nettopp fordi han visste at han ingenting visste. Den andre var hans elev, og bygde et helt verdensbilde av usynlige, fullkomne idéer. Den tredje var igjen hans elev, men gikk sin egen vei og lette etter sannheten i den konkrete verden. Sokrates, Platon og Aristoteles -- tre generasjoner av lærer og elev som la grunnlaget for vestlig filosofi. La oss møte dem.

Sokrates -- mannen som bare stilte spørsmål

Sokrates (ca. 470--399 f.Kr.) er en av historiens mest berømte filosofer, men han skrev aldri ned noe selv -- alt vi vet, kommer fra elevene hans, særlig Platon. Han var steinhoggersønn, gikk barfot i enkle klær, og tilbrakte dagene på torget (agora) der han snakket med folk. Han kalte seg «den viseste», men på en ydmyk måte: «Det eneste jeg vet, er at jeg ingenting vet.»

Sokrates underviste ikke ved å fortelle folk hva de skulle mene. I stedet stilte han spørsmål som fikk dem til å tenke selv. Denne metoden kalles den sokratiske metoden eller maieutikk -- «jordmorkunst», fordi den hjelper sannheten til å bli født. Slik fungerer den: noen fremsetter en påstand, Sokrates stiller kritiske spørsmål, påstanden viser seg å ha svakheter, man prøver en ny definisjon, og slik gjentas det til man kommer nærmere sannheten. Målet er ikke å vinne en debatt, men å komme nærmere sannheten sammen. Metoden brukes fortsatt i rettssaler, filosofiundervisning og terapi.

Sokrates' viktigste ideer var «Kjenn deg selv», at sann visdom begynner med å erkjenne sin egen uvitenhet, og at dyd er kunnskap -- den som virkelig forstår hva som er godt, vil handle godt, og ingen gjør ondt med vilje, bare av uvitenhet. I 399 f.Kr. ble han dømt til døden for å «ødelegge ungdommen». Han kunne ha flyktet, men valgte å akseptere dommen og drikke giften, fordi han mente at å bryte loven ville være verre enn å dø.

Platon -- skyggene på huleveggen

Platon (ca. 428--348 f.Kr.) var Sokrates' elev og grunnla Akademiet i Athen -- på mange måter verdens første universitet. Hans mest kjente teori er ideelæren. Platon mente at den fysiske verden vi ser med øynene, bare er en ufullkommen kopi av en høyere virkelighet -- ideenes verden. En sirkel tegnet på papir er aldri helt perfekt, men vi vet likevel hva en perfekt sirkel er; den perfekte sirkelen er en idé som eksisterer uavhengig av tegningen. På samme måte finnes det en idé om det gode, det rettferdige og det vakre.

Den mest berømte fortellingen er hulelignelsen. Tenk deg mennesker lenket fast i en hule, som bare kan se skygger kastet på veggen av et bål bak dem. De tror skyggene er virkeligheten. Hva skjer om én slipper fri og går ut? Først blender sollyset, men gradvis venner øynene seg til lyset, og han ser den virkelige verden -- trær, himmel, sol. Han forstår at skyggene bare var skygger. Men når han går tilbake for å fortelle de andre, tror de ham ikke.

Hva betyr lignelsen? Hulen er den fysiske verden vi lever i, skyggene er vår ufullstendige forståelse, og solen er ideen om det gode -- den høyeste sannheten. Den befridde fangen er filosofen som søker sannhet, og de andres vantro viser hvor vanskelig det er å endre folks oppfatninger.

Aristoteles -- den gylne middelvei

Aristoteles (384--322 f.Kr.) var Platons elev, men gikk sin egen vei og grunnla skolen Lykeion. Der Platon mente at den virkelige verden var den abstrakte idéverdenen, mente Aristoteles at virkeligheten finnes i den konkrete, fysiske verden -- og han var langt mer opptatt av observasjon og erfaring. Som han selv sa: «Platon er min venn, men sannheten er en større venn.»

Aristoteles' viktigste bidrag til etikken er dydsetikken. Han spurte: «Hva er et godt liv?» Svaret var eudaimonia -- lykke eller menneskelig blomstring, ikke bare en god følelse, men å leve godt i tråd med dydene. En dyd er en god egenskap vi utvikler gjennom praksis, og Aristoteles mente at dyden er den gylne middelvei mellom to ytterpunkter. Mot er for eksempel middelveien mellom feighet (for lite) og dumdristighet (for mye). Gavmildhet ligger mellom gjerrighet og sløseri. Den modige finner balansen: hun handler modig når det trengs, men ikke unødvendig risikabelt.

Hvordan utvikler man dyder? Gjennom praksis -- man blir modig ved å handle modig. Gjennom forbilder -- ved å se andres gode egenskaper. Og gjennom fornuft (phronesis, praktisk klokskap) -- evnen til å vurdere hva som er riktig i hver situasjon. Dydsetikken har fått ny oppmerksomhet i moderne filosofi: i stedet for å spørre «Hva er den rette regelen?» spør man «Hva slags menneske vil jeg være?» Alle tre filosofene har formet vestlig tenkning i over to tusen år.

Oppsummering

Sokrates, Platon og Aristoteles la grunnlaget for vestlig filosofi og etikk. Sokrates stilte spørsmål i stedet for å gi svar (den sokratiske metoden), mente at dyd er kunnskap, og at den som forstår det gode, gjør det gode. Platon mente at den virkelige verden er ideenes verden, og brukte hulelignelsen til å vise at vi bare ser skygger av en dypere virkelighet der det gode er den høyeste ideen.

Aristoteles utviklet dydsetikken: et godt liv (eudaimonia) handler om å utvikle gode egenskaper gjennom praksis, og dyden er den gylne middelvei mellom to ytterpunkter. Deres ideer er minst like relevante i dag som for 2400 år siden.