3.5 Religion, kjønn og likestilling i østlige religioner

Gudinner og glasstak

Her er et tilsynelatende paradoks: hinduismen dyrker noen av verdens mektigste gudinner -- krigergudinner, visdomsgudinner, selve urkraften i universet tenkes feminin -- og likevel har hinduistiske samfunn også hatt sterke patriarkalske tradisjoner. Hvordan henger det sammen?

Slike spenninger finner vi i alle de østlige religionene. Har hinduismen, buddhismen og sikhismen fremmet likestilling, eller bidratt til undertrykkelse? Svaret er sjelden enten-eller. Som i alle religioner finnes et spenningsfelt mellom idealer og praksis, mellom gamle tekster og moderne tolkning. I dette kapittelet ser vi nærmere på kjønn og likestilling i de tre religionene -- og på reformbevegelsene som kjemper for endring innenfra.

Hinduisme og buddhisme -- mektige idealer, sammensatt praksis

Hinduismen har et paradoksalt forhold til kjønn. På den ene siden de mektige gudinnene: Durga og Kali som bekjemper ondskap, Lakshmi for velstand, Saraswati for kunnskap, og Shakti -- den feminine urkraften som driver hele universet. I shaktisme dyrkes det guddommelige primært i feminin form. Tekstene viser samme spenning: Vedaene rommer kvinnelige filosofer som Gargi og Maitreyi, og Bhagavadgita sier at alle, uansett kaste og kjønn, kan nå Gud. Men Manus lovbok (ca. 200 f.Kr.) inneholder strenge regler som underordner kvinner mannen livet gjennom. Problematiske tradisjoner har inkludert sati (enkeofring, nå forbudt), medgiftsystemet, og en dobbel diskriminering for kvinner i lavere kaster. Reformatorer som Ram Mohan Roy kjempet mot sati og for kvinners utdanning, og moderne hinduistiske feminister tolker gudinnene som modeller for kvinnelig styrke.

Også buddhismen viser et sammensatt bilde. Buddha var på mange måter revolusjonerende: han sa at kvinner kan oppnå oppvåkning på lik linje med menn, grunnla en nonneorden, og flere av hans fremste elever var kvinner. Men i praksis fikk nonner strengere regler enn munker (åtte ekstra regler), nonneordenen ble avbrutt i flere theravada-land, og menn har dominert som lærere, særlig i tibetansk buddhisme. Det skjer endringer: theravada-nonnevigslingen ble gjenopptatt i 1998, Dalai Lama har uttalt at neste Dalai Lama kan bli en kvinne, og nonner som Jetsunma Tenzin Palmo kjemper for nonners rettigheter. Buddhistisk filosofi sier dessuten at «selvet» -- inkludert kjønnsidentitet -- ikke er fast, noe enkelte moderne buddhister bruker til å tenke åpent om kjønn.

Sikhisme -- og gapet mellom ideal og virkelighet

Av de østlige religionene har sikhismen kanskje det sterkeste grunnlaget for likestilling. Guru Nanak spurte direkte: «Hvordan kan man kalle kvinner lavere, de som føder konger?» Han fordømte skikker som sati og slørbruk, og kvinner fikk rett til å lede gudstjenester og resitere fra Guru Granth Sahib. Den hellige skriften inneholder hymner skrevet av kvinner, bruker feminine bilder for det guddommelige, og fordømmer kjønnsdiskriminering. I Khalsa får kvinner det selvstendige etternavnet Kaur, kan gjennomgå innvielsen og bære alle de fem K-ene på lik linje med menn.

Likevel henger praksis ikke alltid etter idealene. Punjab-regionen har hatt problemer med jentediskriminering og kjønnsselektiv abort, tradisjonelle kjønnsroller lever videre i mange familier, og kvinner er underrepresentert i ledelsen av gurdwaraer. Mange sikh-organisasjoner arbeider aktivt for likestilling, og unge sikher i diasporaen -- også i Norge -- jobber for å realisere religionens idealer i praksis.

Dette peker mot en viktig lærdom: det er ofte et gap mellom hva tekstene sier og hvordan religionene faktisk praktiseres. Flere faktorer forklarer dette. Patriarkalske kulturer former tolkningen, fordi religioner alltid praktiseres i en kulturell kontekst. Den som har makt til å tolke tekstene, påvirker hva de «betyr» -- og det har ofte vært menn. Man kan lese selektivt og fremheve de delene som støtter ens eget syn. Og religioner er ikke statiske; synet på kjønn endrer seg over tid. Når vi diskuterer kjønn og religion, er det viktig å ikke generalisere, å skille mellom religion og kultur, å anerkjenne endring, å se innenfra -- mange av de sterkeste stemmene for likestilling kommer fra religionene selv -- og å unngå vestlig overlegenhet, for også vestlige samfunn har utfordringer med likestilling.

Oppsummering

Kjønn og likestilling i østlige religioner viser et sammensatt bilde. Hinduismen har mektige gudinner, men også patriarkalske tradisjoner, og reformbevegelser kjemper for endring. Buddhismen ga kvinner tilgang til oppvåkning, men nonner har historisk fått strengere regler enn munker -- noe moderne bevegelser arbeider mot. Sikhismen har likestilling som kjerneverdi, men praksis henger ikke alltid med idealene.

I alle tre religioner finnes et gap mellom idealer og virkelighet, formet av kultur, makt og selektiv tolkning. Reformbevegelser innenfra religionene kjemper for likestilling og finner støtte i sine egne grunntekster. Det er viktig å skille mellom religion og kultur, unngå generalisering, og huske at også vestlige samfunn har utfordringer med likestilling.