2.1 Islamsk tro og praksis i dybden

Mer enn fem søyler

De fleste har hørt om islams fem søyler -- trosbekjennelsen, bønnen, almissen, fasten og pilegrimsreisen. Men tenk deg at du bare kjente fasaden på et hus og trodde du visste alt om bygningen. De fem søylene er fasaden. Bak dem ligger et helt byggverk av teologi, rettslære, mystikk og filosofi som har vokst fram gjennom mer enn 1400 år.

Islam er verdens nest største religion med rundt 1,8 milliarder tilhengere. I dette kapittelet skal vi gå dypere: hvordan forstår islam Gud? Hvordan fungerer rettslæren fiqh? Hva er sufisme? Og hvorfor ser islam så ulik ut fra land til land? La oss begynne med selve grunnsteinen -- tanken om at Gud er én.

Tawhid -- alt bygger på Guds enhet

Det mest grunnleggende i islamsk teologi er tawhid: Guds absolutte enhet. Gud (Allah) er én, unik og uten sidestykke. Det finnes ingen andre guder, Gud har ingen partnere eller barn, og ingenting kan sammenlignes med Gud. Den motsatte synden -- å tilskrive Gud partnere eller likestille noe med ham -- kalles shirk og regnes som den verste synden i islam.

Islamsk teologi balanserer to sider ved Gud. På den ene siden transcendensen: Gud er totalt annerledes enn skapningen, ingen kan se ham, og som sura 112 sier: «Han har ikke avlet, og er ikke blitt avlet. Og ingen er Hans like.» På den andre siden nærheten: Koranen sier at Gud er nærmere mennesket enn dets egen halspulsåre (50,16), at han hører bønner og er barmhjertig. I tradisjonen har Gud 99 vakre navn -- Den barmhjertige, Den nådige, Den allvitende -- som brukes i bønn.

Muslimsk tro hviler også på de seks trosartiklene: troen på Allah, på englene (Jibril er den viktigste), på de åpenbarte skriftene (Koranen, men også Toraen og Evangeliet), på profetene (fra Adam til Muhammad, som er «profetenes segl»), på dommedag, og på Guds forutbestemmelse (qadr) -- at Gud vet alt, men at mennesker likevel har ansvar for sine valg.

Sharia og fiqh -- ideal og menneskelig tolkning

For å forstå islam i praksis må man skille mellom to begreper som ofte blandes sammen. Sharia betyr bokstavelig «veien til vannkilden» og er Guds vilje for menneskene slik den uttrykkes i Koranen og profetens eksempel. Sharia er idealet -- den guddommelige veien. Fiqh er derimot menneskers forsøk på å forstå og anvende sharia. Skillet er viktig: sharia regnes som guddommelig og ufeilbarlig, mens fiqh er menneskelig, og derfor feilbarlig og foranderlig. Fiqh dekker alt fra bønn og faste til ekteskap, arv og forretningsliv.

Fiqh bygger på fire kilder: Koranen (den høyeste autoriteten), sunna/hadith (profetens ord og handlinger), ijma (konsensus blant lærde) og qiyas (analogisk resonnering, der man løser nye spørsmål ved å sammenligne dem med lignende, allerede besvarte). Innenfor sunni-islam finnes fire rettsskoler (madhhab): hanafi (mest utbredt, fleksibel, dominerer i Tyrkia og Sentral-Asia), maliki (Nord- og Vest-Afrika), shafii (Sørøst-Asia, Egypt) og hanbali (mest konservativ, Saudi-Arabia). De anerkjenner hverandre som gyldige, selv om de noen ganger kommer til ulike svar.

En viktig drivkraft for fornyelse er ijtihad -- «selvstendig resonnering», der lærde bruker fornuft og kunnskap til å tolke kildene og finne svar på nye spørsmål. Noen mener at «ijtihads port» ble lukket rundt 1200-tallet, mens andre mener at ijtihad er en vedvarende nødvendighet -- særlig i møte med moderne spørsmål som bioetikk og digital finans.

Sufismen -- islams indre vei

Mens fiqh handler om de ytre reglene for et riktig liv, handler sufisme (tasawwuf) om det indre: å rense hjertet, nærme seg Gud og oppleve guddommelig kjærlighet. Sufisme er ikke en egen sekt, men en åndelig tradisjon som finnes innenfor både sunni- og shia-islam. Sufier søker en direkte, personlig forbindelse med Gud som går utover det regelbaserte.

Noen sentrale begreper hjelper oss å forstå sufismen. Dhikr er repetisjon av Guds navn og bønn, ofte i fellesskap. Tariqa er den åndelige veien en sufi følger, ledet av en mester (sheikh). Fana er «utslettelse» av egoet, der sufien mister seg selv i Guds nærvær. Og mahabba -- guddommelig kjærlighet -- er det viktigste motivet i sufisk fromhet. Blant de mest kjente sufiene er poeten Rumi (1207--1273), grunnlegger av de dansende dervisjenes orden, hvis dikt om guddommelig kjærlighet leses over hele verden, og Rabia al-Adawiyya (ca. 717--801), en kvinnelig mystiker som lærte at man skal elske Gud uten håp om paradis eller frykt for helvete.

Sufisme har millioner av tilhengere, særlig i Nord-Afrika, Tyrkia, Sør-Asia og Indonesia. Sufiske praksiser som dhikr, musikk og dans har inspirert mennesker langt utenfor islam. Men sufismen møter også kritikk: noen konservative og salafistiske muslimer mener at praksiser som helgendyrking ved sufi-helligdommer er innovasjoner (bida) uten grunnlag i Koranen og sunna.

Oppsummering

Islamsk tro bygger på tawhid -- Guds absolutte enhet. De seks trosartiklene og de fem søylene er kjernen, men bak dem ligger et rikt system av teologi, rettslære og mystikk. Rettslæren fiqh er menneskers forsøk på å forstå Guds vilje (sharia) i praksis, og de fire sunni-rettsskolene representerer ulike tolkninger som anerkjenner hverandre. Ijtihad -- selvstendig resonnering -- har drevet fornyelse gjennom historien.

Sufismen er islams mystiske dimensjon, med vekt på indre gudsopplevelse og kjærlighet; sufier som Rumi og Rabia har inspirert mennesker over hele verden. Til slutt rommer islam et enormt mangfold: lokale kulturer og tolkningsskoler gjør at islam i Indonesia ser annerledes ut enn i Saudi-Arabia eller i Norge -- og dette mangfoldet er en del av religionens rikdom.