1.3 Kristne bevegelser og retninger i dag

Én tro, tusen uttrykk

Hva har en stille katolsk messe i Roma, en stillferdig kvekersamling, en buldrende lovsangskveld i en nigeriansk megakirke og et bønnemøte i en norsk pinsemenighet til felles? Alle kaller seg kristne. Likevel kan opplevelsen være så forskjellig at man knapt skulle tro det var samme religion.

Kristendommen er ingen ensartet religion. Med over 2,4 milliarder tilhengere finnes et enormt mangfold av kirkesamfunn, bevegelser og tradisjoner. Noen kirker er nesten 2000 år gamle, andre er hundre. Noen er strengt hierarkiske med biskoper og paver, andre er løse, lokale menigheter.

I dette kapittelet skal vi bli kjent med noen av de viktigste kristne retningene i dag -- fra den lynraskt voksende pinsebevegelsen til evangelikale kirker, norske frikirker og de uavhengige kirkene i det globale sør.

Pinsebevegelsen -- fra et lagerlokale til 600 millioner

Pinsebevegelsens historie begynner i et nedslitt lagerlokale på Azusa Street i Los Angeles i 1906. Den afroamerikanske predikanten William J. Seymour ledet en serie møter der deltakerne rapporterte om tungetale, helbredelser og sterke åndelige opplevelser. Nyheten spredte seg lynraskt, og folk strømmet til fra hele verden. I dag har pinsebevegelsen over 600 millioner tilhengere og er en av verdens raskest voksende religiøse bevegelser. Navnet kommer fra pinsedagen i Apostlenes gjerninger, da Den hellige ånd ifølge Bibelen kom over disiplene.

Hva kjennetegner den? Pinsevenner tror på åndsdåp -- at kristne kan oppleve en særskilt fylde av Den hellige ånd, ofte med tungetale. De vektlegger åndelige gaver som profeti og helbredelse ved bønn, og gudstjenestene er livlige, med lovsang, klapping og spontan bønn. Personlig omvendelse er sentralt, og Bibelen leses som Guds ufeilbarlige ord.

Pinsebevegelsen kom til Norge tidlig på 1900-tallet og ble en av de viktigste frikirkelige bevegelsene -- den største menigheten er Filadelfia Oslo. Men bevegelsen er ikke ett kirkesamfunn. Den rommer alt fra klassiske pinsemenigheter til nyere karismatiske kirker, megakirker i Afrika og Latin-Amerika, og karismatisk fornyelse innenfor katolske og protestantiske kirker.

Evangelikale bevegelser

En annen stor kraft i dagens kristendom er evangelikalisme. Det er ikke ett kirkesamfunn, men en bred, tverrkirkelig bevegelse som finnes innenfor mange protestantiske tradisjoner -- lutherske, reformerte, baptistiske, metodistiske og pinsebevegelsen. Evangelikale kristne legger vekt på fire ting: at Bibelen er Guds ord og øverste rettesnor, at hver enkelt må ta et bevisst valg om å følge Jesus («å bli født på ny»), at Jesu død på korset er kjernen i evangeliet, og at kristne har en plikt til å dele troen med andre.

I USA er evangelikale kristne en stor og politisk innflytelsesrik gruppe -- rundt 25 % av amerikanerne identifiserer seg slik. De har vært viktige i debatter om abort, ekteskap og utenrikspolitikk, og megakirker med tusenvis av medlemmer og TV-pastorer er typiske trekk. Globalt vokser evangelikale og pinsekarismatiske kirker enormt i Latin-Amerika, Sør-Korea og Afrika.

Den mest kjente evangelikale skikkelsen i forrige århundre var den amerikanske predikanten Billy Graham (1918--2018), som gjennom store vekkelsesmøter -- «korstog» -- talte til anslagsvis 215 millioner mennesker i over 185 land. Et eksempel på moderne evangelisk praksis er Alpha-kurset, utviklet i London: et uformelt introduksjonskurs i kristen tro med måltid, presentasjon og diskusjon, som også tilbys i Norge. Bevegelsen møter kritikk for kulturimperialisme, politisk konservatisme og «velstandsteologi».

Norske frikirker og kirkene i sør

I Norge finnes en lang tradisjon med frikirker -- kristne trossamfunn som er organisert uavhengig av staten og Den norske kirke. Medlemskap er frivillig og bygger på personlig tro, i motsetning til Den norske kirke, der man tradisjonelt ble medlem ved dåp. Blant de viktigste er metodistkirken (oppsto i England på 1700-tallet under John Wesley, med vekt på sosialt engasjement), baptistkirken (praktiserer voksendåp og lar menigheten styre seg selv), Frelsesarmeen (kombinerer forkynnelse med sosialt arbeid blant fattige og rusavhengige) og adventistkirken (holder lørdag som helligdag). Mange frikirker opplever synkende medlemstall, mens enkelte nyere, karismatiske menigheter vokser.

De mest spennende utviklingene skjer likevel i det globale sør. I Afrika finnes tusenvis av uavhengige afrikanske kirker som har oppstått uten direkte bånd til vestlige misjonsorganisasjoner. De blander ofte kristen tro med elementer fra afrikanske tradisjoner -- åndeverden, forfedre og helbredelsesritualer -- som Kimbanguistkirken i Kongo og Zion Christian Church i Sør-Afrika. Andre steder har det vokst fram megakirker med titusenvis av medlemmer; Yoido Full Gospel Church i Seoul har hatt over 800 000 medlemmer.

En sentral debatt i sør handler om kontekstualisering: hvordan kan kristendommen uttrykkes gjennom lokal kultur? Skal man bruke tradisjonelle instrumenter i gudstjenesten, og hvordan forholder man seg til lokale skikker? Hvorfor finnes det egentlig så mange retninger? Svaret ligger i tre ting: teologiske uenigheter om hvordan Bibelen skal tolkes, kulturelle forskjeller, og historiske hendelser -- som det store skismaet i 1054, da kristendommen delte seg i en vestlig (katolsk) og en østlig (ortodoks) gren, lenge før reformasjonen. Likevel deler alle kristne en felles kjerne: troen på Jesus Kristus, dåpen og Bibelens betydning.

Oppsummering

Kristendommen i dag rommer et enormt mangfold. Pinsebevegelsen, som oppsto i 1906, har vokst til over 600 millioner tilhengere og er spesielt sterk i det globale sør, med vekt på Den hellige ånds gaver. Evangelikale kristne legger vekt på Bibelens autoritet, personlig omvendelse og aktiv evangelisering, og er svært innflytelsesrike, særlig i USA.

I Norge finnes en lang tradisjon med frikirker som metodister, baptister, Frelsesarmeen og pinsemenigheter, ved siden av Den norske kirke. I det globale sør gjør kirkene kristendommen til sin egen gjennom kontekstualisering -- uavhengige afrikanske kirker, latinamerikanske pinsemenigheter og koreanske megakirker er eksempler. Mangfoldet skyldes teologiske uenigheter, kulturelle forskjeller og historiske splittelser som skismaet i 1054, men alle kristne deler en felles kjerne.