1.2 Kristendommen i den moderne verden

Tom kirke i Europa, full kirke i Lagos

Det er søndag formiddag i en norsk bygdekirke. Klokkene ringer, men benkene er nesten tomme -- noen eldre, presten og en kirketjener. Samtidig, i Lagos i Nigeria, sitter titusenvis av mennesker tett i tett i en kirkehall som er større enn en fotballstadion, mens lovsangen runger.

Begge bildene er sanne, og samtidig. Kristendommen er verdens største religion med over 2,4 milliarder tilhengere, men den ser helt annerledes ut i dag enn for hundre år siden. I Vest-Europa, som en gang var kristendommens hjerte, går stadig færre i kirken. I Afrika, Asia og Latin-Amerika vokser den eksplosivt.

Hvorfor? Svaret handler om store samfunnsendringer -- sekularisering, vitenskap, globalisering og migrasjon. La oss se hvordan den moderne verden har forandret kristendommen, og hvordan kristendommen møter den moderne verden.

Sekularisering -- når religionen trekker seg tilbake

De siste 100--150 årene har Vest-Europa gjennomgått en omfattende sekularisering. Det betyr at religionens innflytelse på samfunn og enkeltmennesker gradvis blir mindre. I et sekularisert samfunn er staten skilt fra religionen, og beslutninger tas på grunnlag av vitenskap, demokrati og menneskerettigheter -- ikke religiøs lære. Det betyr ikke nødvendigvis at folk slutter å tro, men at religionen i større grad blir en privatsak.

Bakgrunnen ligger i opplysningstiden på 1700-tallet, som fremmet fornuft og kritisk tenkning som alternativer til religiøs autoritet. Den franske revolusjonen i 1789 innførte skille mellom kirke og stat, og utover 1800- og 1900-tallet ble dette skillet vanlig i stadig flere land. I dag er det et mindretall i Vest-Europa som går jevnlig i kirken. I Norge er rundt 64 % av befolkningen medlemmer i Den norske kirke, men bare omkring 3 % deltar regelmessig i gudstjenester.

Hvorfor skjer dette? Vitenskapen har gitt naturlige forklaringer på mye som før ble tilskrevet Gud. Økt velstand gjør at folk føler seg mindre avhengige av religiøs trøst. Individualisme erstatter tradisjonelle fellesskap, og møtet med mange ulike trosretninger kan gjøre folk mer kritiske til sin egen. Men sekularisering er ikke hele bildet. Mange beskriver seg som «spirituelle, men ikke religiøse» og søker mening gjennom pilegrimsvandring, meditasjon eller yoga utenfor de tradisjonelle kirkene.

Fra fiendskap til vennskap: økumenikk

I nesten 500 år var forholdet mellom katolikker og protestanter preget av fiendskap, fordommer og til tider vold. Men på 1900-tallet skjedde noe overraskende: kristne fra ulike tradisjoner begynte å søke dialog og samarbeid. Dette kalles økumenikk, fra det greske oikoumene, «den bebodde verden». Målet er ikke at alle kirker skal smelte sammen, men at de skal forstå hverandre bedre, samarbeide og respektere hverandres tradisjoner.

Et viktig steg var Kirkenes verdensråd, grunnlagt i 1948, som samler over 350 kirkesamfunn. Et annet vendepunkt var Det andre vatikankonsil (1962--1965), der pave Johannes XXIII ville «åpne vinduene» mot verden. Konsilet vedtok at gudstjenesten skulle holdes på folkespråket, anerkjente andre kristne som «adskilte brødre og søstre», og oppmuntret til dialog med andre religioner.

Det mest oppsiktsvekkende kom i 1999, da lutheranere og katolikker undertegnet Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen. Der erkjente de at de i det vesentlige var enige om frelsesspørsmålet -- selve hovedkonflikten i reformasjonen. Det var et enormt fremskritt etter 482 år med splittelse. I Norge samarbeider kirkesamfunn i dag gjennom Norges Kristne Råd om gudstjenester, hjelp til fattige og flyktninger, og etiske spørsmål.

Karismatiske bevegelser og tyngdepunktet som flyttet sør

Mens tradisjonelle kirker i Vest-Europa krymper, vokser karismatiske bevegelser over hele verden. De legger vekt på personlig opplevelse av Den hellige ånd, følelsesladet tilbedelse og troen på at Guds kraft virker i dag gjennom helbredelse, tungetale og profeti. Gudstjenestene er livlige, med lovsang og oppløftede hender, og personlig omvendelse står sentralt. Pinsebevegelsen, som oppsto i USA rundt 1906, har blitt en av verdens raskest voksende religiøse bevegelser med over 600 millioner tilhengere. I Norge har pinsemenigheter vært viktige siden begynnelsen av 1900-tallet. Karismatisk praksis har også smittet over på katolske, lutherske og anglikanske menigheter. Men bevegelsene møter kritikk, blant annet for «velstandsteologi» -- troen på at Gud belønner tro med materiell rikdom.

Den kanskje mest dramatiske endringen er at kristendommens tyngdepunkt har flyttet seg fra nord til sør. I 1900 bodde rundt 80 % av verdens kristne i Europa og Nord-Amerika. I dag bor over 60 % i Afrika, Asia og Latin-Amerika -- «det globale sør». I Afrika sør for Sahara vokste tallet fra ca. 9 millioner kristne i 1900 til over 600 millioner i dag. I Brasil er nå rundt 30 % protestanter, og i Sør-Korea er om lag 30 % kristne.

Kristendommen i sør er ofte mer konservativ i teologi og etikk, legger mer vekt på overnaturlige opplevelser, og utvikles i dialog med lokale kulturer. I Latin-Amerika oppsto befrielsesteologi på 1960-tallet -- en retning som tolker kristendommen ut fra de fattiges perspektiv og mener at kirken må kjempe mot fattigdom og urettferdighet. Den fremhever at Jesus selv var fattig og tok parti for de marginaliserte.

Oppsummering

Kristendommen i den moderne verden er preget av store kontraster. I Vest-Europa har sekulariseringen redusert religionens innflytelse kraftig -- færre går i kirken, og religion er blitt mer av en privatsak. Samtidig blomstrer kristendommen i det globale sør, der over 60 % av verdens kristne nå bor.

Økumeniske bevegelser har ført katolikker og protestanter nærmere hverandre etter 500 år med splittelse, med Det andre vatikankonsil og Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen som milepæler. Karismatiske bevegelser, særlig pinsebevegelsen, har vokst til over 600 millioner tilhengere. I Norge ser vi alle disse tendensene på én gang: et sekularisert samfunn der kirken likevel spiller en kulturell rolle, økende mangfold gjennom innvandring, og spenninger mellom tradisjon og fornyelse.