1.1 Reformasjonen og dens konsekvenser

En oppslagstavle som forandret verden

Tenk deg at du går forbi en kirkedør og ser et ark spikret opp. Ingen aviser, ingen telefoner, ingen sosiale medier -- bare et stykke papir med 95 påstander skrevet på latin. Du aner ikke at det du går forbi, om noen tiår vil ha kastet hele Europa ut i krig og delt kristendommen i to for alltid.

Det var omtrent det som skjedde i Wittenberg den 31. oktober 1517. En tysk munk ved navn Martin Luther offentliggjorde sine 95 teser mot kirkens salg av tilgivelse. Han ville egentlig bare ha en faglig debatt. Men protesten ble starten på reformasjonen -- en religiøs, politisk og kulturell omveltning som splittet den vestlige kristenheten i katolikker og protestanter.

Ordet kommer fra det latinske reformare, å forme på nytt. Det begynte som et forsøk på å reformere den katolske kirken innenfra. Det endte med helt nye kirkesamfunn. La oss finne ut hvordan.

Hvorfor reagerte Luther?

For å skjønne hva Luther reagerte på, må vi tilbake til Europa rundt år 1500. Da fantes det bare én kirke i Vest-Europa -- den katolske -- og den hadde enorm makt. Paven i Roma var en av de mektigste menneskene som fantes. Kirken eide store landområder, krevde inn tiende (en skatt) fra folk, og hadde innflytelse over både konger og fyrster.

Mange mente kirken hadde blitt for opptatt av rikdom og makt, og for lite opptatt av Jesu lære. Det mest betente var avlatshandelen. Ifølge katolsk lære kunne synder tilgis gjennom skriftemål, men straffen for synden gjensto -- enten i livet eller i skjærsilden etter døden. Så begynte kirken å selge avlatsbrev som skulle korte ned tiden i skjærsilden. I praksis virket det som om man kunne kjøpe seg tilgivelse for penger. Munken Johann Tetzel solgte avlat med slagordet: «Når pengene i kisten klinger, sjelen ut av skjærsilden springer.» Pengene gikk til å bygge den nye Peterskirken i Roma.

Luther var ikke den første som protesterte. Allerede på 1300-tallet hadde John Wycliffe i England og Jan Hus i Böhmen kritisert kirken -- Hus ble brent på bålet som kjetter i 1415. Men noe var nytt: rundt 1440 hadde Gutenberg funnet opp boktrykkerkunsten. Nå kunne nye ideer spres raskere enn noen gang.

Mannen og de fire prinsippene

Martin Luther (1483--1546) var munk, prest og professor i teologi i Wittenberg. Han var dypt religiøs og plaget av ett spørsmål: hvordan kan et syndig menneske stå rett for Gud? Da han studerte Bibelen, særlig Paulus' brev til romerne, gjorde han det han kalte sin «reformatoriske oppdagelse»: mennesket frelses ved tro alene, som en gave fra Gud -- ikke gjennom gode gjerninger eller kjøpt avlat.

Luthers lære kan oppsummeres i fire korte prinsipper. Sola scriptura -- Skriften alene: Bibelen er den eneste autoriteten i trosspørsmål, ikke paven eller tradisjonen. Sola fide -- troen alene: mennesket frelses ved tro, ikke ved gode gjerninger. Sola gratia -- nåden alene: frelsen er en gave fra Gud. Solus Christus -- Kristus alene: Jesus er den eneste mellommannen mellom Gud og mennesker, ikke helgener eller paven.

I 1521 ble Luther innkalt til riksdagen i Worms og bedt om å trekke tilbake alt han hadde skrevet. Han nektet, og skal ha sagt: «Her står jeg. Jeg kan ikke annet. Gud hjelpe meg.» Han ble erklært fredløs, men en mektig venn -- fyrst Fredrik den vise av Sachsen -- skjulte ham og reddet livet hans.

Reformasjonen sprer seg -- i mange former

Luthers ideer spredte seg som ild i tørt gress, men de fikk ulik form i ulike land. Den lutherske reformasjonen ble dominerende i Nord-Tyskland og Skandinavia, inkludert Danmark-Norge. Luther mente Bibelen skulle oversettes til folkespråkene, og at gudstjenesten skulle holdes på et språk folk forsto -- ikke latin.

I Sveits tok reformasjonen en annen retning. Den reformerte retningen, ledet av Huldrych Zwingli i Zürich og Jean Calvin i Genève, ble strengere, med vekt på Guds suverenitet og predestinasjon -- tanken om at Gud på forhånd har bestemt menneskers skjebne. Den spredte seg til Frankrike (hugenottene), Nederland og Skottland. I England brøt kong Henrik VIII med paven i 1534, delvis fordi paven nektet ham skilsmisse. Den anglikanske kirken beholdt mye av den katolske formen, men gjorde kongen til kirkens overhode. Og helt ute på kanten fantes den radikale reformasjonen -- grupper som anabaptistene, som avviste barnedåp og krevde fullt skille mellom kirke og stat. De ble forfulgt av alle.

Den katolske kirken satt ikke stille. Gjennom motreformasjonen -- særlig konsilet i Trient (1545--1563) -- reformerte den seg selv: den slo ned på misbruk, tydeliggjorde læren, forbedret presteutdanningen og opprettet nye ordener som jesuitene. Motreformasjonen vant tilbake deler av Europa, blant annet Sør-Tyskland og Polen.

Konsekvenser -- og reformasjonen i Norge

Reformasjonen forandret Europa fullstendig. Religiøst ble verdensdelen delt i katolske og protestantiske områder, og middelalderens religiøse enhet var brutt for godt. Politisk ble pavens makt svekket og nasjonalstatene styrket -- fyrster som ble protestantiske, kunne ta kirkens eiendommer og øke sin egen makt. Splittelsen førte også til blodige religionskriger: de franske religionskrigene med Bartolomeusnattens massakre i 1572, og den grufulle trettiårskrigen (1618--1648), som herjet Sentral-Europa. Freden i Westfalen i 1648 slo fast at hver fyrste bestemte religionen i sitt eget område. På den lysere siden økte lesekyndigheten: Luther mente alle skulle kunne lese Bibelen selv, og protestantiske land bygde skoler.

I Norge kom reformasjonen ikke som et folkelig opprør, men ovenfra. I 1536--1537 innførte den dansk-norske kongen Christian III lutherdommen som et politisk vedtak. Den katolske erkebiskopen Olav Engelbrektsson måtte flykte, klostrene ble lagt ned og eiendommene deres ble overført til kongen. Den lutherske kirken ble statskirke, helgendyrking og pilegrimsreiser ble avskaffet, og leseopplæring ble viktigere. Men det tok lang tid før reformasjonen slo rot blant folk -- i mange bygder levde katolske skikker videre i generasjoner.

Splittelsen mellom katolsk og protestantisk kristendom ble varig. Katolikker holdt fast ved Bibelen og tradisjonen og paven, syv sakramenter, sølibat for prester og ærefrykt for helgener. Lutheranerne holdt seg til Bibelen alene, to sakramenter (dåp og nattverd), gifte prester av begge kjønn og avviste helgener som mellommenn. I dag er forskjellene mindre skarpe: etter Det andre vatikankonsil (1962--1965) holder katolikker gudstjeneste på folkespråket, og katolikker og protestanter samarbeider stadig mer gjennom det vi kaller økumenikk.

Oppsummering

Reformasjonen startet med Martin Luthers 95 teser mot avlatshandelen i Wittenberg i 1517 og endte med å splitte den vestlige kristenheten i katolikker og protestanter. Luther bygde læren sin på fire prinsipper -- Skriften alene, troen alene, nåden alene og Kristus alene -- som brøt med katolsk lære om pavens autoritet, helgener og gode gjerningers rolle i frelsen.

Bevegelsen spredte seg i ulike former: luthersk i Norden, reformert i Sveits og Nederland, anglikansk i England. Den katolske kirken svarte med motreformasjonen. Konsekvensene var enorme -- religionskriger, svekket pavemakt, sterkere nasjonalstater og økt lesekyndighet. I Norge ble lutherdommen innført ovenfra i 1536--1537 og har preget kultur og samfunn siden. I dag nærmer katolikker og protestanter seg hverandre gjennom økumenisk dialog, selv om viktige teologiske forskjeller består.