8.3 Døden i ulike religioner og livssyn

Døden i ulike religioner og livssyn

Døden er noe som angår alle mennesker. Det er kanskje det mest universelle vi deler -- at vi alle en dag skal dø. Gjennom hele historien har mennesker stilt spørsmål om hva som skjer etter døden: Er det noe mer? Fortsetter vi å eksistere? Møter vi de vi har mistet?

Dette er et tema som kan vekke mange følelser. Det er helt normalt å synes det er vanskelig å tenke på døden, og det er normalt å ha mange spørsmål uten svar. Alle religioner og livssyn har forsøkt å gi svar på hva døden betyr og hva som eventuelt kommer etterpå.

I dette kapittelet skal vi utforske hva ulike religioner og livssyn sier om døden. Vi skal se på begravelsesritualer, forestillinger om etterlivet, og hvordan ulike tradisjoner hjelper mennesker å møte døden og sorgen.

Døden i kristendommen

I kristendommen er troen på oppstandelsen sentral. Kristne tror at Jesus sto opp fra de døde påskemorgen, og at dette gir alle troende håp om evig liv.

De fleste kristne tror at mennesket har en udødelig sjel som lever videre etter kroppens død. De som har levd i tro og etterfølgelse av Jesus, vil komme til himmelen -- et sted av evig glede og fellesskap med Gud. Tradisjonelt har kristendommen også lært om helvete -- en tilstand av evig adskillelse fra Gud. Mange moderne teologer tolker helvete mer billedlig enn bokstavelig.

Den katolske kirken lærer også om skjærsilden (purgatoriet) -- en mellomtilstand der sjelen renses før den kommer til himmelen.

Kristne begravelser inneholder trøst og håp. Presten leser fra Bibelen om oppstandelsen, det synges salmer, og de etterlatte trøstes med at den døde er hos Gud. I Norge er det vanlig med kistebegravelse eller kremasjon, etterfulgt av minnesamvær.

På dommedag (den ytterste dag) tror kristne at Jesus vil komme tilbake og at de døde vil stå opp. Alle mennesker vil bli dømt, og Gud vil skape en ny himmel og en ny jord.

Døden i islam

I islam ses livet som en forberedelse til det som kommer etter døden. Koranen beskriver detaljert hva som skjer:

Når et menneske dør, kommer to engler for å stille sjelen tre spørsmål: Hvem er din Herre? Hva er din religion? Hvem er din profet? Svarene avgjør sjelens tilstand i graven.

På dommens dag (yawm al-qiyama) vil alle mennesker stå opp fra de døde og stilles til regnskap for sine gjerninger. Handlingene veies på en vekt. De som har levd rettferdig og i tro på Allah, vil komme til paradiset (jannah) -- beskrevet som en hage med rennende vann, frukttrær og evig glede. De som har levd i synd og fornektet Gud, vil komme til helvete (jahannam).

Muslimske begravelser skal skje raskt, helst innen 24 timer. Kroppen vaskes rituelt, svøpes i hvitt stoff og legges i graven med ansiktet vendt mot Mekka. Kremasjon er ikke tillatt i islam. Sorgeperioden varer vanligvis tre dager, og familien mottar besøk og kondolanser.

Troen på dommens dag motiverer muslimer til å leve rettferdig og gjøre gode gjerninger i dette livet.

Døden i jødedommen

Jødedommen har tradisjonelt fokusert mer på livet her og nå enn på detaljerte beskrivelser av etterlivet. Det finnes likevel forestillinger om olam ha-ba (den kommende verden), der de rettferdige vil ha del.

Begrepene om etterlivet varierer innen jødedommen. Noen tror på en fysisk oppstandelse av de døde i den messianske tiden. Andre forstår olam ha-ba mer åndelig -- som sjelens fortsatte eksistens hos Gud. En vanlig jødisk tanke er at det viktigste er å leve et godt og rettferdig liv nå, og at «det som skjer etterpå» er i Guds hender.

Jødiske begravelsesritualer er viktige og detaljerte. Kroppen vaskes og kles i enkle, hvite klær (tachrichim) for å vise at alle er like i døden -- rik som fattig. Begravelsen skal skje raskt. Sørgeperioden (shiva) varer syv dager, der familien sitter hjemme og mottar besøk. I et helt år etter et foreldres død sier de sørgende kaddish-bønnen daglig.

Døden i hinduismen

Hinduismen ser døden ikke som en slutt, men som en overgang. Hinduer tror på reinkarnasjon (samsara) -- sjelen (atman) gjenfødes i en ny kropp etter døden. Hva slags liv man gjenfødes til, avhenger av karma -- summen av gode og dårlige handlinger i dette og tidligere liv.

Det ultimate målet er moksha -- frigjøring fra syklusen av fødsel, død og gjenfødsel, og forening med det guddommelige (Brahman). Moksha oppnås gjennom riktig kunnskap, hengivenhet eller handlinger.

Hinduistiske begravelsesritualer inkluderer kremasjon, som er den vanligste praksisen. Den eldste sønnen tenner vanligvis bålet. Asken spres ofte i en hellig elv, helst Ganges. Sørgeperioden varer vanligvis 13 dager.

Døden i buddhismen

Buddhismen deler hinduismens tro på gjenfødsel, men med en viktig forskjell: buddhismen lærer at det ikke finnes en permanent sjel (anatta). Det som gjenfødes er ikke en sjel, men en strøm av bevissthet formet av karma.

Målet er nirvana -- frigjøring fra gjenfødelsens syklus. Nirvana er ikke et sted, men en tilstand der begjær, hat og uvitenhet er utslukt. Buddha beskrev nirvana som en tilstand av dyp fred.

Buddhistiske begravelsesritualer varierer med regionen. I Theravada-buddhisme er kremasjon vanlig, mens i tibetansk buddhisme finnes det flere praksiser, inkludert «himmelgravlegging» der kroppen legges ut i naturen. Munker resiterer sutras (hellige tekster), og det legges vekt på meditasjon og mindfulness i møte med døden.

Sekulære syn på døden

Ikke alle tror på et etterliv. Mange mennesker med et sekulært eller humanistisk livssyn mener at døden er slutten -- at bevisstheten opphører når hjernen slutter å fungere.

Dette betyr ikke at sekulære mennesker ser døden som meningsløs. Tvert imot kan vissheten om at livet er begrenset gi det en spesiell verdi. Humanister peker på at:

- Livet er verdifullt nettopp fordi det er begrenset. Hvis vi levde evig, ville ingenting haste og ingenting være spesielt.
- Vi lever videre gjennom dem vi har påvirket -- barna våre, vennene våre, det vi har skapt og bidratt med.
- Sorg er naturlig og viktig. Å sørge er å ære det vi har hatt, ikke et uttrykk for svakhet.

Humanistiske begravelser (gravferder i regi av Human-Etisk Forbund) fokuserer på den avdødes liv og personlighet, med musikk, taler og minner. Det vises respekt for den døde uten religiøse ritualer.

Den greske filosofen Epikur sa: «Døden angår oss ikke. Så lenge vi er til, er ikke døden kommet. Og når døden er kommet, er vi ikke lenger til.» Denne tanken gir trøst for noen, men ikke for alle.

Sorg og trøst

Alle kulturer og religioner har ritualer for å hjelpe mennesker gjennom sorgen etter å ha mistet noen. Disse ritualene er viktige fordi de gir struktur og fellesskap i en vanskelig tid.

I kristendommen samles man til begravelse i kirken, der det synges salmer og leses trøstende ord fra Bibelen. Presten minner om oppstandelsens håp. I tiden etterpå kan familie og venner finne trøst i bønn og i menighetens fellesskap.

I islam er det viktig at fellesskapet stiller opp for de sørgende. Naboer og venner bringer mat, og det er vanlig å besøke den sørgende familien. Bønn og resitasjon av Koranen gir trøst.

I jødedommen sitter familien shiva i syv dager, der de mottar besøk og trøst. Det stilles ikke krav om at de sørgende skal være sterke -- det er lov å vise sorg fullt ut.

I hinduismen markeres sørgeperioden med ritualer over 13 dager, og det holdes en spesiell seremoni ett år etter dødsfallet.

Uavhengig av religion eller livssyn trenger mennesker fellesskap, tid og rom for å sørge. Det er normalt å føle sorg på mange ulike måter -- gjennom gråt, sinne, tomhet eller til og med lettelse. Det finnes ingen «riktig» måte å sørge på.

Oppsummering

Døden er et universelt tema som alle religioner og livssyn forholder seg til. Kristendommen tror på oppstandelse, himmel og dommedag. Islam tror på dommens dag, paradis og helvete. Jødedommen fokuserer mest på livet her og nå, men har forestillinger om olam ha-ba. Hinduismen tror på reinkarnasjon og arbeider mot moksha. Buddhismen tror på gjenfødsel uten en permanent sjel, med nirvana som mål. Sekulære humanister mener at døden er slutten, men at livet likevel har dyp verdi. Alle kulturer har begravelsesritualer som gir sørgende fellesskap, struktur og trøst. Det er normalt å ha mange tanker og følelser om døden, og det er viktig å vite at det finnes hjelp og fellesskap for den som sørger.