4.4 Buddhas lære

En lege for sjelen

Når du går til legen med en plage, følger legen en bestemt framgangsmåte: først finner hun ut hva som er galt, så hva som forårsaker det, deretter om det kan kureres, og til slutt hvilken behandling som trengs. Det interessante er at Buddha bygde opp hele sin lære på akkurat samme måte -- men i stedet for en kroppslig sykdom handler det om noe alle mennesker bærer på: lidelsen.

Etter oppvåkningen under Bodhi-treet underviste Buddha i rundt 45 år. Læren hans kalles dharma, og kjernen kan oppsummeres i de fire edle sannheter og den åttefoldige veien. Det spesielle med buddhismen er at den ikke handler om en gud eller guder, men om menneskets egen mulighet til å frigjøre seg fra lidelse gjennom innsikt og praksis. Buddha presenterte seg ikke som en gud eller profet, men som en veileder som hadde funnet veien og ville dele den.

I denne fortellingen skal vi gå inn i selve hjertet av Buddhas lære: de fire sannhetene som diagnostiserer lidelsen, veien som kurerer den, målet som heter nirvana, og de tre dyptgripende innsiktene om hvordan virkeligheten egentlig henger sammen.

De tre juvelene og de fire edle sannheter

Grunnlaget for å være buddhist er å «ta tilflukt» i de tre juvelene: Buddha (den oppvåknede veiviseren), dharma (læren han oppdaget) og sangha (fellesskapet av utøvere). Når man sier «Jeg tar tilflukt i Buddha, dharma og sangha», uttrykker man tillit til at Buddhas oppvåkning er ekte, at læren viser veien, og at fellesskapet støtter en. Dette er det nærmeste buddhismen kommer en trosbekjennelse.

Selve kjernen i læren er de fire edle sannheter, som Buddha presenterte i sin første tale -- og de følger nettopp legens framgangsmåte.

Den første sannheten er om lidelse, dukkha: livet inneholder lidelse, utilfredshet og ufullkommenhet. Det handler ikke bare om smerte og sorg, men også om den dype utilfredsheten som gjennomsyrer tilværelsen -- selv gode opplevelser er forgjengelige. Viktig: Buddha sa ikke at livet bare er lidelse, men at lidelse er en uunngåelig del av livet vi må forstå.

Den andre sannheten er om lidelsens årsak, samudaya: lidelse skyldes tanha -- begjær, tørst, tilknytning. Vi lider fordi vi ønsker det vi ikke har, klamrer oss til det forgjengelige, og prøver å unngå det ubehagelige. Bak begjæret ligger uvitenhet om virkeligheten slik den er.

Den tredje sannheten er om lidelsens opphør, nirodha: det er mulig å bli fri. Ved å overvinne begjær og uvitenhet kan man nå nirvana -- en tilstand av dyp fred og frihet, som man oppnår her og nå. Og den fjerde sannheten er om veien, magga: veien til frigjøring er den åttefoldige veien.

Den åttefoldige veien

Den fjerde sannheten peker på veien -- og den åttefoldige veien er Buddhas praktiske veiledning for et liv som fører til frigjøring. De åtte leddene deles i tre hovedkategorier: visdom, etikk og meditasjon. De praktiseres ikke i rekkefølge, men samtidig, og forsterker hverandre.

Under visdom hører riktig forståelse -- å forstå de fire edle sannheter og virkeligheten slik den er -- og riktig hensikt, altså å ha gode intensjoner og vilje til å gi slipp på begjær og unngå hat.

Under etikk hører tre ledd: riktig tale (å snakke sant og unngå sårende eller meningsløst prat), riktig handling (å ikke drepe, stjele eller utnytte andre, men handle med medfølelse) og riktig livsførsel (å tjene til livets opphold på en etisk måte -- Buddha advarte mot yrker som skader andre).

Under meditasjon hører de tre siste: riktig anstrengelse (å arbeide målrettet med å fjerne negative mentale tilstander og dyrke positive), riktig oppmerksomhet (å være bevisst til stede i øyeblikket -- grunnlaget for det vi i dag kaller mindfulness) og riktig konsentrasjon (å utvikle dyp mental konsentrasjon gjennom meditasjon). Sammen utgjør de åtte leddene en helhetlig livsvei.

Nirvana og tilværelsens tre kjennetegn

Målet for hele veien er nirvana -- på pali nibbana. Ordet betyr bokstavelig «utslukking», som når en flamme slukkes. Men hva er det som slukkes? Det er begjær, hat og uvitenhet. Nirvana er ikke et sted eller en himmel, men en tilstand der lidelsen har opphørt fullstendig, og man er frigjort fra gjenfødelsens kretsløp, samsara. Buddha beskrev det med ord som fred, lykke og frihet, men sa at det egentlig er umulig å beskrive fullt ut. Man skiller mellom nirvana i dette livet, som Buddha selv levde i de siste 45 årene, og parinirvana, den endelige nirvana ved døden, der man ikke lenger gjenfødes.

For å forstå hvorfor vi lider, lærte Buddha at all tilværelse har tre kjennetegn. Det første er anicca, forgjengelighet: alt forandrer seg, ingenting varer. Kroppen eldes, følelser endrer seg, sivilisasjoner stiger og faller. Det andre er dukkha, lidelse: nettopp fordi alt er forgjengelig, skaper vi lidelse når vi prøver å holde fast ved det som uansett forandrer seg.

Det tredje kjennetegnet er kanskje det mest radikale: anatta, ikke-selv. Det finnes ikke noe permanent, uforanderlig «jeg» eller «sjel». Det vi kaller «jeg», er egentlig en samling av stadig skiftende fysiske og mentale prosesser. Her skiller buddhismen seg tydelig fra hinduismen, som tror på en evig sjel, atman. Buddha illustrerte forresten gjerne det praktiske i læren med lignelsen om den forgiftede pilen: en mann som er truffet av en pil, bør få den fjernet straks -- ikke kreve å vite hvem som skjøt og hvilken gift det var, for da dør han mens han venter på svar. Slik er Buddhas lære praktisk: den handler om å fjerne lidelsens pil, ikke om å besvare alle verdens spørsmål.

Oppsummering

Buddhas lære hviler på de fire edle sannheter: livet inneholder lidelse (dukkha), lidelse skyldes begjær og uvitenhet, det er mulig å bli fri (nirvana), og veien er den åttefoldige veien. Grunnlaget for å være buddhist er å ta tilflukt i de tre juvelene: Buddha, dharma og sangha.

Den åttefoldige veien er en praktisk veiledning fordelt på visdom (riktig forståelse og hensikt), etikk (riktig tale, handling og livsførsel) og meditasjon (riktig anstrengelse, oppmerksomhet og konsentrasjon). Nirvana er tilstanden der begjær, hat og uvitenhet er slukket -- frihet fra lidelse og gjenfødelse.

Tilværelsens tre kjennetegn -- anicca (forgjengelighet), dukkha (lidelse) og anatta (ikke-selv) -- viser at alt er forgjengelig, at tilknytning fører til lidelse, og at det ikke finnes noe permanent selv. Det siste skiller buddhismen tydelig fra hinduismen.