4.1 Hinduismens grunnlag

En religion uten grunnlegger

De fleste religioner kan peke på en grunnlegger -- Jesus, Muhammad, Moses. Men hva med en religion som ikke har noen? Ingen enkelt person som startet det hele, ingen felles trosbekjennelse, ingen sentral organisasjon? Det er nettopp tilfellet med hinduismen, verdens tredje største religion med over 1,2 milliarder tilhengere, hovedsakelig i India og Nepal.

Hinduismen er en av verdens eldste religioner, med røtter mer enn 4000 år tilbake. Den er egentlig ikke én religion, men en samling av tradisjoner, filosofier og praksiser som har vokst sammen over tusenvis av år. Hinduene kaller den gjerne sanatana dharma, «den evige loven». Selve navnet «hindu» kommer fra elven Indus, og ble opprinnelig brukt av utlendinger om folk som bodde øst for denne elven.

I denne fortellingen skal vi grave i hinduismens grunnlag: hvordan den oppsto, hvilke hellige skrifter den bygger på, og hvilke store ideer som binder dette mangfoldet sammen -- ideer om verdenssjelen, om handlingens lov, og om frigjøring fra et evig kretsløp.

Røtter og hellige skrifter

Hinduismens røtter går tilbake til Induskulturen, en av verdens eldste sivilisasjoner, som blomstret rundt 2500-1500 f.Kr. i det som i dag er Pakistan og nordvestlige India. Noen av hinduismens eldste elementer -- tilbedelse av gudinnen, rituelle bad og meditasjon -- kan ha røtter helt her. Rundt 1500 f.Kr. kom ariske folk til Nord-India og brakte med seg Vedaene, de eldste hellige tekstene. Over de neste tusen årene blandet de ariske tradisjonene seg med de lokale, og hinduismen tok form.

De hellige skriftene deles i to hovedkategorier. Den mest autoritative er shruti -- «det som er hørt» -- tekster som ifølge tradisjonen er åpenbart av det guddommelige. Hit hører Vedaene, fire samlinger av hymner og ritualer, der Rigveda er eldst og inneholder over 1000 hymner. Hit hører også Upanishadene, filosofiske tekster som utforsker virkeligheten, sjelen og det guddommelige, og som danner grunnlaget for hinduistisk filosofi.

Den andre kategorien er smriti -- «det som er husket» -- tekster skrevet av mennesker, men likevel regnet som hellige. Hit hører de store eposene Mahabharata (verdens lengste epos) og Ramayana (om prins Rama), samt Puranaene med fortellinger om gudene. En spesielt elsket del av Mahabharata er Bhagavadgita, «Herrens sang» -- en dialog mellom prinsen Arjuna og guden Krishna på en slagmark. Arjuna vegrer seg for å kjempe mot sine egne slektninger, men Krishna lærer ham at sjelen er udødelig, og at han må følge sin plikt uten å henge seg fast i resultatet. Slik presenterer Bhagavadgita kjernen i hinduistisk filosofi på en tilgjengelig måte.

Brahman og atman -- verdenssjelen og sjelen

To av de viktigste begrepene i hinduistisk filosofi er Brahman og atman, og forholdet mellom dem rommer kanskje hinduismens dypeste innsikt.

Brahman er den ultimate virkeligheten -- den guddommelige verdenssjelen som alt stammer fra, og som gjennomtrenger alt som finnes. Brahman er evig, uendelig og uforanderlig. Det er ikke en personlig gud med menneskelige egenskaper, men selve grunnlaget for all eksistens. Alt i universet -- mennesker, dyr, planter, fjell, stjerner -- er uttrykk for Brahman.

Atman er den individuelle sjelen som finnes i hvert levende vesen. Også atman er evig og uforgjengelig -- den kan verken skapes eller ødelegges. Og her kommer den store innsikten: ifølge Upanishadene er atman og Brahman ett og det samme. Dette uttrykkes med den berømte setningen «Tat tvam asi» -- «Du er det». Den innerste kjernen i hvert menneske er identisk med den guddommelige verdenssjelen.

Målet med hinduistisk spiritualitet er nettopp å innse denne enheten -- å forstå at ens egen sjel er ett med Brahman. Denne innsikten fører til moksha, frigjøring. Det er en svimlende tanke: at det dypeste i deg selv er det samme som det dypeste i hele universet.

Karma, samsara, dharma og moksha

Fire begreper henger tett sammen i hinduismen og forklarer både hvorfor vi lever som vi gjør, og hva vi kan strebe etter.

Karma betyr «handling» og er ideen om at alle handlinger har konsekvenser. Gode handlinger gir god karma, dårlige handlinger gir dårlig karma. Men karma er ikke straff eller belønning fra en gud -- det er en upersonlig naturlov, like uunngåelig som tyngdekraften. Og karma virker ikke bare i dette livet, men også i framtidige liv. Det er også verdt å merke seg at karma ikke bare handler om selve handlingen, men også om intensjonen bak: en god gjerning gjort av rene motiver gir bedre karma enn samme gjerning gjort av egoisme.

Samsara er det evige kretsløpet av fødsel, død og gjenfødelse. Når kroppen dør, dør ikke sjelen -- den tar bolig i en ny kropp, og karma avgjør hvilken form man gjenfødes i. Samsara sees ikke som noe positivt, men som en tilstand man ønsker å bli frigjort fra.

Dharma betyr omtrent «plikt», «rettferdighet» eller «den rette veien», og handler om å leve i samsvar med den kosmiske ordenen. Hvert menneske har sin egen dharma ut fra sin livssituasjon -- alder, yrke, sosial stilling -- og å følge den gir god karma.

Det ultimate målet er moksha -- frigjøring fra samsara. Når man oppnår moksha, forenes sjelen med Brahman, og man er fri fra all lidelse og gjenfødelse. Begrepene henger altså sammen: ved å følge sin dharma og samle god karma arbeider man seg mot moksha.

Tre veier til frigjøring

Siden mennesker er forskjellige, lærer hinduismen at det finnes flere veier til moksha, tilpasset ulike temperamenter. Tre slike veier står sentralt.

Jnana-yoga er kunnskapens vei. Gjennom filosofisk studium og meditasjon søker man innsikt i at atman og Brahman er ett. Denne veien passer for intellektuelt anlagte mennesker.

Bhakti-yoga er hengivenhetens vei. Gjennom kjærlighet og hengivenhet til en personlig gud -- som Krishna, Shiva eller Devi -- søker man frigjøring. Dette er den mest populære veien i hinduismen, og den innebærer bønn, sang, ritualer og tilbedelse.

Karma-yoga er handlingens vei. Gjennom uselviske handlinger utført uten å henge seg fast i resultatet søker man frigjøring. Det er nettopp denne veien Krishna lærer Arjuna i Bhagavadgita. Felles for alle tre er at de fører mot samme mål -- de er ulike stier opp til samme fjelltopp.

Oppsummering

Hinduismen er en av verdens eldste religioner med over 1,2 milliarder tilhengere. Den har ingen enkelt grunnlegger, men har utviklet seg over mer enn 4000 år. De hellige skriftene inkluderer Vedaene, Upanishadene, Bhagavadgita og de store eposene.

Sentrale begreper er Brahman (verdenssjelen), atman (den individuelle sjelen), karma (handlingens lov), samsara (gjenfødelsens kretsløp), dharma (plikt og kosmisk orden) og moksha (frigjøring). Den dypeste innsikten er at atman og Brahman er ett -- at den innerste kjernen i mennesket er identisk med det guddommelige.

De tre veiene til moksha er jnana-yoga (kunnskap), bhakti-yoga (hengivenhet) og karma-yoga (handling) -- ulike stier mot samme mål.