3.2 Jødisk tro og hellige skrifter

En religion bygd på studier

I mange religioner er det å be eller ofre den mest hellige handlingen. I jødedommen finnes det noe som regnes som minst like viktig: å studere. Å fordype seg i de hellige tekstene, diskutere dem, vri og vende på hvert ord -- dette er en av de mest verdsatte handlingene en jøde kan gjøre. Jødedommen er nemlig en skriftreligion gjennom og gjennom.

Men hvilke skrifter er det snakk om? Og hva tror egentlig jøder om Gud? I denne fortellingen skal vi bli kjent med de viktigste tekstene i jødedommen -- fra den hellige Tanakh og Toraen til den enorme Talmud -- og vi skal se hva det betyr å leve etter Guds bud. Vi skal også møte den korte setningen som oppsummerer hele den jødiske troen på Gud, og forstå hvorfor en rabbi ikke er det samme som en prest.

Tanakh og Toraen

Den jødiske Bibelen heter Tanakh, og navnet er et akronym -- det er satt sammen av forbokstavene i de tre delene: Torah (Loven), Neviim (Profetene) og Ketuvim (Skriftene). Torah er de fem Mosebøkene og den viktigste delen; Neviim rommer profetbøker som Jesaja og Jeremia; og Ketuvim inneholder visdomslitteratur, salmer og andre skrifter.

Toraen står helt sentralt. Jøder tror at den ble gitt av Gud til Moses på Sinai-fjellet, og den inneholder ikke bare fortellinger, men også 613 bud -- mitzvot -- som styrer alle sider av livet, fra gudstjeneste og bønn til matregler, klær og forholdet mellom mennesker. Disse deles gjerne i 248 positive bud («du skal», som å ære sine foreldre og holde sabbaten) og 365 negative («du skal ikke», som å stjele eller spise urent kjøtt). Mange av budene gjaldt prester eller tempeltjeneste og kan ikke følges i dag uten tempel, så jøder diskuterer hvordan de skal forstås i moderne tid.

Toraen behandles med stor ærbødighet. I synagogen finnes den som en håndskrevet rull på pergament, skrevet av en spesialopplært skriver. Man berører ikke teksten direkte, men bruker en sølvpeker ved opplesning. Hvert år leses hele Toraen gjennom, og når man kommer til siste vers, starter man straks forfra igjen -- dette feires under høytiden Simchat Torah, «gleden over Toraen».

Talmud -- den muntlige loven

Ved siden av den skriftlige Toraen har jødedommen en rik tradisjon for muntlig lov, som ifølge tradisjonen også ble gitt til Moses på Sinai. Over tid ble denne muntlige loven skrevet ned i to store verk.

Først kom Mishna, rundt år 200 e.Kr., samlet av rabbi Jehuda ha-Nasi. Den er den første systematiske nedskrivningen av den muntlige loven, ordnet i seks hoveddeler som dekker alt fra jordbruk og høytider til ekteskapslov. Deretter kom Talmud, rundt år 500 e.Kr. -- en enorm kommentarsamling til Mishna, som inneholder rabbinernes diskusjoner, fortolkninger og debatter om hvordan lovene skal forstås. Talmud består altså av Mishna pluss kommentarene, kalt Gemara. Det finnes to versjoner: den babylonske Talmud, som er mest brukt og har over 6000 sider, og den jerusalemske.

Det spesielle med Talmud er at den ikke er en lovbok med enkle svar. Den presenterer ofte flere ulike meninger ved siden av hverandre, og lar uenigheten stå. Å studere Talmud -- med alle motsetninger og argumenter -- er en sentral del av jødisk intellektuell tradisjon, og verket brukes fortsatt daglig av jødiske lærde.

Troen på den ene Gud

Det aller mest grunnleggende i jødisk tro er at det finnes bare én Gud. Denne troen uttrykkes i Shema Yisrael, den viktigste jødiske trosbekjennelsen: «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én.» Shema resiteres morgen og kveld av troende jøder, og er de første ordene et jødisk barn lærer.

Jøder tror at Gud er skaperen av hele universet, allmektig og allvitende, rettferdig og barmhjertig, men også usynlig -- Gud kan ikke avbildes. Og Gud er personlig: Gud har et forhold til mennesker og bryr seg om dem. Guds navn regnes som så hellig at fromme jøder unngår å uttale det, og bruker i stedet ord som «Adonai», «min Herre».

Bildeforbudet -- det andre av de ti bud -- får praktiske følger. Man finner ingen avbildninger av Gud i synagoger eller jødisk kunst. I stedet er synagogene dekorert med geometriske mønstre, hebraisk skrift og symboler som davidsstjernen og menoraen, den sjuarmede lysestaken. Dette skiller jødedommen tydelig fra kristendommen, der Jesus, Maria og helgener ofte avbildes.

Jøder venter også på en Messias -- «den salvede» -- en menneskelig leder fra kong Davids ætt som skal gjenopprette freden, samle folket i Israel og gjenoppbygge tempelet. I motsetning til kristne tror ikke jøder at Jesus var denne Messias. Når det gjelder livet etter døden, finnes ulike syn; mange tror på olam ha-ba, «den kommende verden», men jødedommen legger generelt mer vekt på hvordan man lever i dette livet enn på det neste.

Rabbineren -- en lærer, ikke en prest

Da tempelet ble ødelagt i år 70 e.Kr., forsvant også prestene som ofret der. Hvem skulle da lede jødedommen? Svaret ble rabbinerne -- ordet rabbi betyr «min lærer». En rabbi er ikke en prest, men en skriftlærd, en som har studert Toraen og Talmud grundig.

Rabbinerne fikk i oppgave å tolke Toraens lover for nye situasjoner, undervise i skriftene, avgjøre religiøse spørsmål og lede gudstjenester i synagogen. En viktig forskjell fra en kristen prest er at rabbineren ikke har noen sakramental rolle -- han eller hun er ikke en mellommann mellom Gud og mennesker. Rabbinerens autoritet hviler utelukkende på kunnskap og lærdom.

Denne formen for jødedom -- rabbinsk jødedom -- er den som dominerer i dag. Rabbinerne skapte et helt nytt system der studiet av skriftene, bønn og gode handlinger erstattet tempelets ofringer. Slik klarte jødedommen å overleve tapet av sitt religiøse sentrum, og bli en religion som kunne praktiseres hvor som helst i verden.

Oppsummering

De hellige skriftene er kjernen i jødedommen. Tanakh, den jødiske Bibelen, består av Torah, Neviim og Ketuvim, der Toraen med sine fem Mosebøker og 613 bud er den viktigste. Talmud er rabbinernes fortolkninger og diskusjoner av lovene -- et verk som lar ulike meninger stå side om side.

Sentrale trosforestillinger er streng monoteisme, uttrykt i Shema Yisrael, Messias-forventningen og troen på den kommende verden. Bildeforbudet preger jødisk kunst og gudstjeneste. Etter at tempelet ble ødelagt, ble rabbinerne de religiøse lederne -- lærere snarere enn prester -- og studiet av skriftene ble den viktigste religiøse handlingen.