3.1 Jødedommens historie

Et folk som ikke forsvant

Gjennom historien har mange folk og riker blitt borte. De ble erobret, spredt eller smeltet inn i andre kulturer, og forsvant ut av historien. Men ett folk holdt sammen i over tre tusen år -- gjennom landflyktighet, forfølgelse og til og med folkemord. Det er det jødiske folket, og religionen deres er jødedommen, verdens eldste monoteistiske religion.

Jødedommen oppsto i Midtøsten for rundt 3500 år siden og har hatt enorm innflytelse på både kristendommen og islam. Men den er ikke bare en religion -- den er også en kultur og et folk. Selve ordet «jøde» kommer fra Juda, en av de tolv stammene i det gamle Israel, og jøder tror på én Gud, på hebraisk kalt JHVH eller HaShem.

I denne fortellingen skal vi følge jødedommens lange historie: fra de tidligste fortellingene om Abraham, gjennom riket Israel, gjennom eksil og spredning over hele verden, og fram til opprettelsen av staten Israel i moderne tid. Det er en historie om både dyp motgang og utrolig motstandskraft.

Patriarkene og pakten

Ifølge jødisk tradisjon begynner alt med Abraham, som levde for rundt 4000 år siden i Mesopotamia, dagens Irak. Jøder tror at Gud inngikk en pakt -- på hebraisk berit -- med Abraham: Abraham og etterkommerne hans skulle tilbe den ene Gud, og til gjengjeld ville Gud gjøre dem til et stort folk og gi dem et land, Kanaan. Denne pakten er selve grunnlaget for jødisk tro og identitet. At jødene er Guds «utvalgte folk», betyr ikke at de er bedre enn andre, men at de er valgt til å følge Guds bud og være et forbilde.

Pakten gikk i arv. Abrahams sønn Isak og sønnesønn Jakob -- også kalt Israel -- førte den videre. Jakob hadde tolv sønner, som ifølge tradisjonen ble stamfedre for Israels tolv stammer. Disse tre kalles patriarkene, og fortellingene om dem står sentralt i Første Mosebok.

Pakten fikk også et fysisk tegn. Ifølge Første Mosebok påla Gud Abraham å omskjære alle menn i husholdet som et synlig merke på avtalen. Dette ritualet, kalt brit mila, utføres fortsatt på jødiske guttebarn åtte dager etter fødselen, og markerer tilhørigheten til det jødiske fellesskapet. En av de mest kjente og dramatiske fortellingene fra denne tiden er da Abraham var villig til å ofre sønnen Isak på Guds befaling -- en historie om troskap, tillit og forholdet mellom Gud og menneske.

Moses, Sinai og kongedømmet

En av de aller viktigste fortellingene i jødedommen handler om Moses og utvandringen fra Egypt -- Exodus. Ifølge Bibelen ble Jakobs etterkommere slaver i Egypt, og Gud kalte Moses til å lede folket ut av slaveriet. Etter ti plager ble israelittene sluppet fri og vandret gjennom ørkenen i 40 år.

På fjellet Sinai mottok Moses ifølge tradisjonen Toraen, de fem Mosebøkene, direkte fra Gud. Sentralt i den står de ti bud, som gir grunnleggende regler for forholdet til Gud og til medmennesker. Sinai-åpenbaringen regnes som det viktigste øyeblikket i jødisk historie -- her bekreftes pakten mellom Gud og hele Israels folk. Utvandringen feires hvert år under pesach, jødenes viktigste høytid, som et symbol på frihet og håp.

Etter at israelittene slo seg ned i Kanaan, fikk de etter hvert konger. Kong David, rundt år 1000 f.Kr., erobret Jerusalem og gjorde byen til hovedstad; han regnes som Israels største konge, og ifølge jødisk tro skal Messias komme fra hans ætt. Sønnen Salomo bygde det første tempelet i Jerusalem rundt 960 f.Kr. Tempelet ble det religiøse sentrum -- stedet der man ofret til Gud og oppbevarte paktens ark med steintavlene fra Sinai. Men etter Salomos død ble riket delt i to: Israel i nord og Juda i sør.

Eksil og diaspora

Nå begynner en mørkere del av historien. Nordriket Israel ble erobret av Assyria i 722 f.Kr. Sørriket Juda ble erobret av Babylonia i 586 f.Kr., det første tempelet ble ødelagt, og folket ble ført i eksil til Babylon. Dette var en traumatisk hendelse som er dypt preget inn i jødisk bevissthet. Salme 137 fanger sorgen: «Ved Babylons elver satt vi og gråt når vi tenkte på Sion.» Men eksilet ble også et vendepunkt: uten tempel måtte jødene finne nye måter å praktisere troen på, og synagogen og studiet av skriftene ble viktigere. Da perserne erobret Babylon i 538 f.Kr., fikk jødene vende tilbake og gjenoppbygge tempelet.

Det andre tempelet stod helt til romerne ødela det i år 70 e.Kr. Etter at de også slo ned Bar Kokhba-opprøret i 135 e.Kr., ble de fleste jøder fordrevet fra landet og spredt over store deler av verden. Dette kalles diasporaen -- «spredningen». I diasporaen forvandlet jødedommen seg fra en tempelreligion med ofringer til en religion sentrert rundt synagogen, studiet av Toraen og familiepraksis.

Gjennom middelalderen levde jøder som minoriteter. I muslimske land hadde de ofte status som beskyttede folk og kunne praktisere troen, om enn med begrensninger. I kristne Europa ble de oftere forfulgt, tvangsomvendt og rammet av massakrer, kalt pogromer. De ble nektet å eie jord, tvunget til å bo i egne kvartaler -- ghettoer -- og drevet ut av land som England (1290) og Spania (1492). Likevel utviklet jødiske samfunn rike kulturelle tradisjoner, og to hovedgrupper vokste fram: de asjkenasiske jødene i Sentral- og Øst-Europa, med jiddisk som språk, og de sefardiske jødene fra Den iberiske halvøy, med ladino.

Sionismen og staten Israel

På slutten av 1800-tallet vokste det fram en bevegelse kalt sionismen. Grunnleggeren Theodor Herzl argumenterte for at jødene trengte et eget land for å unnslippe forfølgelse og antisemittisme i Europa. Mange jøder begynte å innvandre til det daværende Palestina, som da lå under osmansk og senere britisk kontroll.

Etter andre verdenskrig og Holocaust fikk sionismen bred støtte, og i 1948 ble staten Israel opprettet. For jøder var dette oppfyllelsen av en to tusen år gammel drøm om å vende tilbake til det historiske hjemlandet. For palestinerne som bodde i området, ble opprettelsen derimot en katastrofe -- de kaller den al-Nakba -- da hundretusener ble fordrevet.

Konflikten mellom israelere og palestinere pågår fortsatt og er en av de mest kompliserte og følelsesladede i moderne tid, med dype røtter i historie, religion og nasjonalisme. Når vi studerer dette, er det viktig å forstå at begge folk har en sterk tilknytning til det samme landet.

Oppsummering

Jødedommen er verdens eldste monoteistiske religion, med røtter tilbake til Abraham for rundt 3500 år siden. Pakten mellom Gud og Abraham er grunnlaget for jødisk tro og identitet. Moses mottok ifølge tradisjonen Toraen på Sinai-fjellet, inkludert de ti bud, og kong David og kong Salomo bygde opp kongedømmet med tempelet i Jerusalem som religiøst sentrum.

Da romerne ødela det andre tempelet i år 70 e.Kr., ble synagogen, bønnen og Toraen det sentrale i jødisk liv. Gjennom nesten 2000 år levde jødene i diaspora, ofte utsatt for forfølgelse. Sionismen på 1800-tallet førte til opprettelsen av staten Israel i 1948 -- en oppfyllelse av en gammel drøm for jødene, men samtidig opphavet til en vedvarende konflikt med palestinerne. Jødedommens historie er preget av både dyp motgang og utrolig motstandskraft.