1.5 Kristen praksis og høytider

Tro som blir til handling

Det er én ting å tro på noe -- det er noe annet å gjøre det. Kristen tro handler ikke bare om hva man tror i hodet, men også om hva man faktisk gjør. Hver søndag samles mennesker til gudstjeneste. Spedbarn bæres til dåpen. Brød og vin deles ut ved alteret. Og gjennom hele året markeres høytider som jul og påske.

Tenk på hvordan en kristen familie kan oppleve et helt liv gjennom kirkens ritualer: barnet døpes, ungdommen konfirmeres, de voksne gifter seg i kirken, og til slutt holdes begravelsen samme sted. Disse ritualene og tradisjonene binder kristne sammen i et fellesskap og markerer de viktigste hendelsene -- både i Jesu liv og i den enkeltes eget liv.

I denne fortellingen skal vi følge kristen praksis fra den ukentlige gudstjenesten til de store høytidene i kirkeåret, og fra dåpen som ønsker et barn velkommen, til høytidene som hvert år forteller fortellingen om Jesus på nytt.

Gudstjeneste og bønn

Kjernen i kristent fellesskapsliv er gudstjenesten -- den felles tilbedelsen av Gud som kristne samles til, vanligvis på søndager. Hvorfor søndag? Fordi kristne tror at Jesus stod opp fra de døde nettopp på en søndag. Gudstjenesten kan inneholde bønn, bibellesning, preken, sang, nattverd og trosbekjennelse, men formen varierer mye mellom kirkesamfunnene.

I en katolsk messe følges en fast liturgi med bibellesninger, preken, trosbekjennelse, bønn og eukaristi, der nattverden er det sentrale. I en ortodoks gudstjeneste er Den guddommelige liturgi svært høytidelig, med rikelig sang, røkelse og ikoner, og den kan vare i flere timer. I en protestantisk gudstjeneste varierer det sterkt: i lutherske kirker som Den norske kirke følges en fast liturgi med bibellesning, preken og salmer, mens frikirkelige menigheter kan ha en mer uformell form med lovsang, vitnesbyrd og en lengre preken.

Ved siden av gudstjenesten er bønn en viktig del av kristnes dagligliv. Den mest kjente kristne bønnen er Fadervår, også kalt Herrens bønn, som Jesus ifølge Matteus 6 lærte sine disipler. Den begynner med «Vår Far i himmelen» og ber om at Guds rike må komme, om daglig brød, om tilgivelse og om beskyttelse mot det onde. Fadervår brukes i nesten alle kristne gudstjenester over hele verden, uansett retning -- et godt eksempel på noe som forener kristne på tvers av alle skiller. Mange ber også frie bønner, bordbønn og aftenbønn.

Dåp og nattverd -- de to sakramentene

Noen handlinger er så sentrale i kristen tro at de kalles sakramenter -- hellige handlinger som ifølge kristen tro er innstiftet av Jesus selv. I den katolske og ortodokse kirken er det syv sakramenter, men de fleste protestantiske kirker anerkjenner bare to: dåp og nattverd, fordi disse er de eneste som tydelig er innstiftet av Jesus ifølge Bibelen. Disse to anerkjennes av nesten alle kristne.

Dåpen markerer at man tas opp i det kristne fellesskapet. I de fleste kirkesamfunn -- katolske, ortodokse og lutherske -- døpes spedbarn, mens andre, som baptister og pinsemenigheter, praktiserer voksendåp, der den som døpes selv velger troen. Ved dåpen helles eller dyppes vann over den som døpes, mens presten sier: «Jeg døper deg i Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn.»

Nattverden, også kalt eukaristien, er et måltid med brød og vin (eller druesaft) til minne om Jesu siste måltid med disiplene før korsfestelsen. Jesus sa ifølge evangeliene: «Dette er min kropp ... dette er mitt blod.» Som vi har sett, er kristne uenige om hva som faktisk skjer med brødet og vinen, men alle ser nattverden som en viktig handling som knytter de troende til Jesus og til hverandre.

I tillegg finnes andre overgangsriter. I Den norske kirke er konfirmasjonen en viktig tradisjon, der ungdommer på 14-15 år bekrefter dåpspakten og tar et mer bevisst standpunkt til troen. Kristne bryllup og begravelser markerer også livets store overganger.

Året i kirkens rytme

Kristen praksis følger også årets gang gjennom kirkeåret -- den kristne kalenderen som strukturerer året rundt de store hendelsene i Jesu liv. Det begynner med advent, de fire ukene før jul, og fortsetter gjennom jul, fastetiden, påske, Kristi himmelfartsdag og pinse. Slik får troen rytme og mening gjennom hele året.

Julen (25. desember) feirer Jesu fødsel, forberedt gjennom adventstiden. Juleevangeliet fra Lukas 2, der engelen forkynner Jesu fødsel for gjeterne, står sentralt. Julen er den mest folkekjære kristne høytiden i Norge, mens de ortodokse kirkene feirer den 7. januar etter den julianske kalenderen.

Påsken er derimot den viktigste høytiden, for den feirer det som er selve kjernen i troen: Jesu død og oppstandelse. Påsken varer en hel uke: palmesøndag rir Jesus inn i Jerusalem, skjærtorsdag holder han sitt siste måltid, langfredag korsfestes han, og påskedag står han opp fra de døde. Før påsken kommer fastetiden på 40 dager, en tid for bønn og ettertanke. Hvorfor regnes påsken som viktigere enn julen, selv om julen er mer populær? Fordi uten oppstandelsen ville det ifølge kristen lære ikke vært noen frelse og ikke noe håp om evig liv. Paulus skriver: «Hvis Kristus ikke er stått opp, da er ... deres tro også tom.»

Femti dager etter påske kommer pinsen, som feirer at Den hellige ånd kom over disiplene. Pinsen regnes som kirkens fødselsdag. Og 40 dager etter påske markerer Kristi himmelfartsdag at Jesus fór opp til himmelen.

Oppsummering

Kristen praksis uttrykkes gjennom gudstjeneste, bønn, sakramenter og høytider. Gudstjenesten er det ukentlige samlingspunktet på søndager, der kristne tilber Gud gjennom bibellesning, preken, sang og ofte nattverd. Fadervår er den mest utbredte kristne bønnen og forener kristne på tvers av retninger.

Dåp og nattverd er de to viktigste sakramentene. Dåpen markerer opptak i fellesskapet, mens nattverden er et fellesskapsmåltid til minne om Jesu siste kveld. Konfirmasjon, bryllup og begravelse markerer andre store livsoverganger.

De store høytidene følger kirkeåret: julen feirer Jesu fødsel, påsken -- den viktigste -- feirer hans død og oppstandelse, og pinsen feirer Den hellige ånds komme og kirkens fødselsdag. Disse høytidene preger norsk kultur og samfunn, både religiøst og kulturelt.