1.4 Kristne retninger

Én religion -- mange kirker

Gå inn i en katolsk kirke i Roma, og du møter røkelse, helgenbilder og en gudstjeneste ledet av en prest under pavens autoritet. Gå inn i en ortodoks kirke i Hellas, og veggene er dekket av gylne ikoner mens sangen fyller rommet i timevis. Gå inn i en enkel pinsemenighet i Norge, og du hører lovsang, vitnesbyrd og en lang preken. Alle tre kaller seg kristne. Alle tror på Jesus. Likevel er de svært forskjellige.

Kristendommen er nemlig ikke én enhetlig religion. Den er delt i mange retninger, og de tre store hovedgrenene -- den katolske, den ortodokse og de protestantiske kirkene -- har til sammen over 2,4 milliarder tilhengere. Hvorfor ble det slik? Gjennom historien oppstod uenigheter om teologi, ritualer, organisering og makt, og disse førte til de to store splittelsene vi har sett før: Det store skismaet i 1054 og reformasjonen på 1500-tallet.

I denne fortellingen skal vi besøke de tre hovedgrenene. Vi skal se hva som skiller dem -- og hva som tross alt binder dem sammen.

Den katolske kirken -- med paven i sentrum

La oss begynne med den største grenen. Den romersk-katolske kirken har over 1,3 milliarder medlemmer og er dermed verdens største kristne kirkesamfunn. Ordet «katolsk» betyr «allmenn» eller «universell». Kirken har en tydelig hierarkisk struktur: øverst står paven i Roma, deretter kardinaler, erkebiskoper, biskoper og prester. Paven velges av kardinalene og sitter til han dør eller trekker seg -- som pave Benedikt XVI gjorde i 2013.

Hvorfor er paven så viktig? Ifølge katolsk tradisjon sa Jesus til apostelen Peter: «Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke» (Matteus 16). Katolikkene mener paven er Peters etterfølger og dermed har en spesiell myndighet over hele kirken. Når paven taler «ex cathedra», fra stolen, anses uttalelsene hans som ufeilbarlige i trosspørsmål. Nettopp pavens overordnede myndighet er et av de viktigste skillene mot de andre grenene -- verken ortodokse eller protestanter godtar den.

Den katolske kirken har syv sakramenter: dåp, konfirmasjon, eukaristi (nattverd), bot og forsoning, de sykes salving, ordinasjon og ekteskap. Katolikker har også en spesiell ærbødighet for Jomfru Maria og for helgener -- hellige mennesker som kan be til Gud på vegne av de levende. Og i tillegg til Bibelen legger kirken vekt på den kirkelige tradisjonen som autoritetskilde. Den katolske kirken er størst i Sør-Europa, Latin-Amerika, Filippinene og deler av Afrika.

Den ortodokse kirken -- mysterium og ikoner

La oss reise østover. Den ortodokse kirken, også kalt østkirken, har rundt 220 millioner tilhengere og dominerer i Russland, Hellas, Romania, Serbia, Bulgaria, Georgia og deler av Midtøsten. Ordet «ortodoks» betyr «rettroende» eller «rett tilbedelse». Etter Det store skismaet i 1054 gikk denne kirken sin egen vei, uavhengig av paven.

En viktig forskjell fra den katolske kirken er ledelsen. Den ortodokse kirken har ikke én øverste leder, men flere patriarker som leder selvstendige nasjonale kirker -- som den gresk-ortodokse og den russisk-ortodokse. Patriarken av Konstantinopel har en æresposisjon som «den fremste blant likemenn», men har ikke makt over de andre.

Det som kanskje slår en mest ved et besøk, er gudstjenesten. Den ortodokse liturgien -- «Den guddommelige liturgi» -- er svært høytidelig, med rikelig sang, røkelse og ikoner. Ikoner er religiøse bilder av Jesus, Maria og helgener, og de betraktes som «vinduer til himmelen» som brukes i bønn og meditasjon. En ikonostase, en billedvegg, skiller alteret fra menigheten. Teologisk legger den ortodokse kirken vekt på mystikk og det guddommelige mysteriet, og målet for det kristne livet beskrives som theosis -- å bli guddommeliggjort, å komme så nær Gud som mulig.

De protestantiske kirkene -- et mangfold

Den tredje grenen oppstod med reformasjonen på 1500-tallet. Protestantisme er fellesbetegnelsen for kirkesamfunnene som vokste fram da reformatorene «protesterte» mot Den katolske kirkens praksis. I motsetning til de to andre grenene er ikke protestantismen én kirke, men et stort mangfold av kirkesamfunn -- lutheranere, reformerte, anglikanere, baptister, metodister, pinsemenigheter og mange flere.

Likevel deler de noen kjennetegn. For det første: Bibelen som øverste autoritet. Protestanter anerkjenner ikke pavens eller tradisjonens myndighet over Bibelen -- Luthers prinsipp sola scriptura, «ved Skriften alene». For det andre: frelse ved tro, ikke gjennom gode gjerninger eller sakramenter. For det tredje har de fleste protestantiske kirker bare to sakramenter, dåp og nattverd, i stedet for katolikkenes syv. Og for det fjerde lærte Luther om det allmenne prestedømmet -- at alle kristne har direkte tilgang til Gud og ikke trenger en prest som mellommann.

Et godt eksempel på hvor ulikt kristne kan tenke, er forståelsen av nattverden. Katolikker tror på transsubstansiasjon: at brødet og vinen faktisk blir Jesu kropp og blod. Luther lærte at Jesus er reelt til stede «i, med og under» brødet og vinen, men at det ikke forandrer natur. Reformerte kristne mener Jesus er åndelig, men ikke fysisk til stede, og noen grupper ser nattverden som et rent symbolsk minnemåltid. Samme handling -- helt ulik forståelse.

I Norge er Den norske kirke, som er luthersk, det klart største kirkesamfunnet, men det finnes også pinsemenigheter, baptistkirker, metodistkirker og flere andre protestantiske trossamfunn.

Oppsummering

Kristendommen er delt i tre store hovedretninger. Den katolske kirken (ca. 1,3 milliarder) ledes av paven, har syv sakramenter og legger vekt på tradisjon ved siden av Bibelen. Den ortodokse kirken (ca. 220 millioner) styres av flere patriarker og kjennetegnes av høytidelig liturgi, ikoner og vekt på det guddommelige mysteriet. De protestantiske kirkene (ca. 900 millioner) har Bibelen som øverste autoritet, som regel bare to sakramenter, og finnes i et stort mangfold av samfunn.

Forskjellene handler om lederskap, sakramenter, teologi og praksis. Men det er også mye som forener: troen på treenigheten, Bibelen, Jesu frelse og det kristne fellesskapet. I dag arbeider mange kirker for dialog og samarbeid gjennom den økumeniske bevegelsen -- en påminnelse om at de tross alle forskjeller hører til samme tro.