8.1 Argumentasjon og drøfting

Når noen sier «det er bare min mening»

Du har sikkert vært i en diskusjon der det låste seg. Kanskje rundt middagsbordet, kanskje på nett. Den ene sier én ting, den andre noe helt motsatt, og til slutt ender det med 'det er bare min mening' eller 'sånn er det bare'. Men hva om det fantes en bedre måte å snakke sammen på? En måte der man faktisk lytter til motparten, veier argumentene og kommer fram til noe klokere enn der man startet?

Det er nettopp dette KRLE handler om like mye som å vite ting -- det handler om å kunne drøfte. Å drøfte betyr å belyse en sak fra flere sider, presentere ulike argumenter og komme fram til en begrunnet konklusjon. Det er en av de viktigste ferdighetene i faget, og samtidig en ferdighet du får bruk for resten av livet -- i venneflokken, på jobben, som velger i et demokrati.

En god drøfting gjør flere ting på en gang. Den presenterer flere perspektiver, ikke bare ett syn. Den bruker argumenter som er logiske og godt begrunnet, og underbygger dem med eksempler. Den vurderer styrker og svakheter ved ulike standpunkter, og den avslutter med en begrunnet konklusjon -- hva mener du selv, og hvorfor? I denne fortellingen skal vi lære hvordan du gjør dette i praksis: hvilke typer argumenter du har i verktøykassen, hvilke feller du må passe deg for, og hvordan du bygger en drøftende tekst som henger sammen.

Verktøykassen full av argumenter

For å drøfte godt trenger du et knippe ulike argumenttyper, omtrent som en håndverker trenger forskjellige verktøy. La oss gå gjennom dem. Faktaargumenter bygger på fakta, forskning eller statistikk -- for eksempel at forskning viser at ungdom som bruker over tre timer daglig på sosiale medier, rapporterer lavere livstilfredshet. Verdiargumenter bygger på verdier og prinsipper, som at ytringsfrihet er en grunnleggende menneskerettighet som må beskyttes. Autoritetsargumenter viser til anerkjente fagpersoner eller kilder; sier du 'ifølge filosofen Immanuel Kant bør man alltid behandle mennesker som et mål i seg selv, aldri bare som et middel', bruker du nettopp et slikt.

Videre har vi eksempelargumenter, som bruker konkrete tilfeller for å belyse poenget -- som at Mahatma Gandhi viste at ikkevoldelig motstand kan være effektivt i kampen for rettferdighet. Analogiargumenter trekker paralleller til lignende situasjoner: på samme måte som vi forbyr tobakksreklame for å beskytte helsen, kan man argumentere for å regulere reklame rettet mot barn. Og endelig har vi konsekvensargumenter, som peker på hva et standpunkt fører til -- for eksempel at hvis vi tillater aktiv dødshjelp, kan det føre til at eldre føler press til å velge døden.

Det smarte er at en god drøfting kombinerer flere av disse. Tenk på spørsmålet om skoler bør forby mobiltelefoner. For et forbud kan du bruke et faktaargument om at mobilens tilstedeværelse reduserer konsentrasjon, et konsekvensargument om mobbing på sosiale medier i skoletiden, et verdiargument om at elever uten dyr telefon kan føle seg utenfor, og et eksempelargument om at Frankrike har innført forbud med gode resultater. Mot et forbud kan du peke på at mobilen er et nyttig læringsverktøy, at forbud behandler symptomene heller enn årsaken, at elever bør lære selvregulering, og at foreldre kan trenge å nå barna i nødssituasjoner. Når du veier disse mot hverandre, kan du lande på et kompromiss -- og det er drøfting i praksis.

Fellene du må unngå

Å argumentere godt handler ikke bare om å bygge sterke argumenter -- det handler like mye om å gjenkjenne de dårlige. En feilslutning er en feil i argumentasjonen som gjør at konklusjonen ikke følger logisk av premissene. Noen ganger er de bevisste, en form for retorikk for å manipulere; andre ganger er de bare uforsiktig tenkning. Uansett bør du kunne se dem -- både i andres argumenter og i dine egne.

La oss gå gjennom de vanligste. Stråmannsargumentet er å forvrenge motstanderens synspunkt for å gjøre det lettere å angripe, som å si at 'de som er for innvandring, vil åpne grensene for alle uten kontroll'. I stedet for å møte det faktiske argumentet, angriper du en oppdiktet, svakere versjon. Ad hominem er å angripe personen i stedet for argumentet -- 'du kan ikke uttale deg om fattigdom, du er jo rik selv'. Personens økonomi er irrelevant for om argumentet holder. Falsk dilemma fremstiller det som om det bare finnes to alternativer når det finnes flere: 'enten er du for oss, eller så er du mot oss'.

Videre har vi skråplanargumentet, som hevder at ett lite steg uunngåelig fører til en katastrofe -- 'hvis vi legaliserer cannabis, ender alle med å bruke heroin' -- selv om det ene slett ikke følger av det andre. Appell til følelser bruker følelser i stedet for logikk; følelser kan være relevante i etiske diskusjoner, men bør ikke erstatte argumentasjon. Og appell til tradisjon argumenterer for noe bare fordi 'vi har alltid gjort det slik' -- men at noe er gammelt, gjør det ikke automatisk riktig. Tenk på utsagnet 'vi kan ikke lytte til henne om klimaendringer, hun er jo bare 16 år gammel'. Her angripes personens alder, ikke det hun faktisk sier -- en klassisk ad hominem. Gjenkjenner du fellen, kan du i stedet vurdere argumentet på egne meritter.

Å bygge teksten -- og tenke etisk

Når du har argumentene og kan unngå fellene, gjenstår å sette det hele sammen til en drøftende tekst som henger på greip. En velprøvd oppskrift er denne: Start med en innledning der du presenterer tema og problemstilling, forklarer hvorfor temaet er relevant, og gjerne definerer sentrale begreper. Deretter kommer en hoveddel med argumenter for den ene siden, underbygd med eksempler, forskning eller referanser til religiøse og filosofiske perspektiver. Så følger en hoveddel med argumenter mot, bygget opp på samme måte. Etter det kommer drøftingen og vurderingen, der du veier argumentene mot hverandre og viser at du ser nyanser. Til slutt en konklusjon der du oppsummerer og gir din egen begrunnede vurdering.

Noen knep gjør teksten bedre. Bruk bindeord som 'på den ene siden... på den andre siden', 'det kan innvendes at...' og 'et motargument er...'. Vis at du kjenner ulike perspektiver -- religiøse, filosofiske, humanistiske. Vær ærlig om svakhetene i ditt eget standpunkt, og unngå å skrive 'jeg synes' uten begrunnelse.

I KRLE drøfter du ofte etiske spørsmål, og da har du noen særlig nyttige verktøy. Pliktetikken etter Kant spør: Hva er min plikt? Kunne jeg ønske at alle handlet slik? Behandler jeg mennesker som mål i seg selv? Konsekvensetikken, altså utilitarismen, spør hvilke konsekvenser handlingen har -- fører den til størst mulig lykke for flest mulig? Dydsetikken etter Aristoteles spør hva en dydig person ville gjort. I tillegg kan du trekke inn religiøse perspektiver og menneskerettighetsperspektivet -- er noen rettigheter berørt? Ved å bruke flere slike perspektiver viser du nettopp den evnen som er kjernen i faget: å se en sak fra ulike sider.

Oppsummering

Vi har lært kunsten å drøfte -- å belyse en sak fra flere sider med argumenter for og imot, og komme til en begrunnet konklusjon. I verktøykassen har vi flere argumenttyper: faktaargumenter, verdiargumenter, autoritetsargumenter, eksempelargumenter, analogiargumenter og konsekvensargumenter. En god drøfting kombinerer flere av dem.

Like viktig er det å unngå feilslutninger -- stråmannsargument, ad hominem, falsk dilemma, skråplanargument, appell til følelser og appell til tradisjon. En drøftende tekst bygges opp med klar struktur: innledning, argumenter for, argumenter mot, drøfting og konklusjon. I KRLE bruker vi gjerne flere etiske perspektiver som argumentasjonsverktøy: pliktetikk, konsekvensetikk, dydsetikk, religiøse syn og menneskerettigheter. God drøfting viser nyanse, dybde og evne til å forstå synspunkter du selv er uenig i -- og det er nettopp denne ferdigheten som ligger i hjertet av faget.