7.3 Lidelse og ondskap

Hvorfor lider de uskyldige?

Tenk deg at du følger nyhetene en kveld, og det ruller inn bilder av en naturkatastrofe på den andre siden av jorden. Tusenvis av mennesker har mistet livet -- også barn som aldri rakk å gjøre noe galt. Et eller annet sted inni deg melder spørsmålet seg: hvorfor? Hvorfor skjer noe så meningsløst? Og hvis det finnes en god Gud som passer på, hvorfor griper han ikke inn?

Du er ikke den første som stiller dette spørsmålet. Det har plaget mennesker i tusenvis av år, og det regnes som et av de aller vanskeligste i religionsfilosofien. Vi snakker om to ting som henger sammen: lidelse, altså den smerten og sorgen som rammer levende vesener, og ondskap, det som ødelegger og skader. Er ondskapen noe som finnes i seg selv, eller er den bare fravær av godhet, slik mørke bare er fravær av lys?

Ingen religion eller livssyn har et enkelt svar. Men de har forsøkt, hver på sin måte. I denne fortellingen skal vi reise gjennom hvordan kristendommen, islam, hinduismen, buddhismen, filosofien og humanismen forstår lidelsen. Underveis møter vi et gammelt logisk dilemma, en byråkrat i en rettssal i Jerusalem, og en prins som forlot all sin rikdom for å forstå hvorfor vi lider.

Det umulige regnestykket

La oss begynne med selve hjertet av problemet. Filosofene kaller det teodicéproblemet -- ordet kommer fra gresk, der theos betyr Gud og dike betyr rettferdighet. Det er egentlig et regnestykke som ikke går opp. Sett opp tre påstander ved siden av hverandre: For det første at Gud er allgod og bare ønsker det gode. For det andre at Gud er allmektig og kan gjøre alt. Og for det tredje at det faktisk finnes lidelse og ondskap i verden. Hvis alle tre er sanne på samme tid, oppstår en selvmotsigelse: hvorfor stopper ikke en allgod og allmektig Gud ondskapen? Dette er en av de sterkeste innvendingene mot troen på en personlig Gud som noensinne er formulert.

Kristendommen har gjennom historien utviklet flere svar. Det ene er fortellingen om syndefallet i Første Mosebok, der Adam og Eva valgte å bryte Guds bud i Edens hage, og dermed slapp synd, lidelse og død inn i verden. Lidelsen er altså ikke noe Gud ønsker, men en følge av menneskets eget valg. Dette leder rett over i det mest brukte kristne svaret: argumentet om fri vilje. Gud skapte mennesket fritt til å velge mellom godt og ondt, for uten den friheten ville kjærlighet og moral være meningsløst -- vi ville bare vært roboter. Prisen for friheten er at vi også kan velge det onde.

Noen kristne ser i tillegg lidelsen som en prøvelse som styrker troen. Apostelen Paulus skrev at lidelsen gir tålmodighet, tålmodigheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn gir håp. Og helt sentralt står Jesu lidelse på korset: ifølge kristen tro gikk Gud selv inn i smerten gjennom Jesus, slik at han ikke er fjern fra menneskelig lidelse, men deler den. Jobs bok i Det gamle testamentet forteller om en rettferdig mann som rammes av katastrofer uten å ha gjort noe galt -- og svaret han får, er at mennesket ikke kan forstå Guds planer fullt ut. Boken gir ikke et enkelt svar, men bekrefter at det er lov å spørre.

Prøvelse, karma og de fire sannhetene

Reiser vi videre til islam, møter vi en annen ramme rundt det samme spørsmålet. Her forstås lidelse ofte som en prøvelse fra Gud, en test av menneskenes tro og tålmodighet. Koranen sier rett ut at Gud vil sette mennesker på prøve med noe av frykt, sult og tap -- men gir godt budskap til de tålmodige. Å møte lidelse med tålmodighet, sabr, er en dyd som belønnes. Muslimer tror at alt skjer i tråd med Guds vilje, qadr, og at det som virker ondt, kan ha et godt formål vi ikke ser. Samtidig lærer islam at mennesker har fri vilje og selv er ansvarlige: mye av lidelsen -- krig, urettferdighet, undertrykkelse -- er menneskeskapt, ikke Guds verk. Og på dommedag vil all urettferdighet rettes opp: de som led uskyldig, blir belønnet, og de som skapte lidelse, stilles til ansvar. Slik blir lidelsen ikke meningsløs.

I hinduismen møter vi karma -- handlingens lov. Lidelse i dette livet kan henge sammen med handlinger i tidligere liv. Dette er ikke en straff fra en gud, men en naturlov: alle handlinger har konsekvenser, og sjelen bærer sin karma med seg gjennom gjenfødelsene. Forklaringen reiser samtidig vanskelige spørsmål -- er det rettferdig å straffes for noe man ikke husker, og kan karma misbrukes til å rettferdiggjøre sosial ulikhet?

Så kommer vi til buddhismen, og til prinsen som forlot alt. Buddha plasserte lidelsen i sentrum av læren sin gjennom de fire edle sannheter. Den første er at livet innebærer lidelse og utilfredsstillelse, dukkha. Den andre er at lidelsens årsak er begjær, tilknytning og uvitenhet. Den tredje er at det faktisk er mulig å oppheve lidelsen. Og den fjerde er at veien dit er den åttedelte vei. Buddhismen forklarer ikke ondskap som noe som finnes i seg selv, men som et resultat av uvitenhet og begjær -- noe vi kan frigjøre oss fra gjennom innsikt og praksis. Både hinduismen og buddhismen vektlegger medfølelse med alt levende; i buddhismen kalles den karuna og regnes som en av de høyeste dydene.

Når vanlige mennesker blir onde

La oss forlate religionene et øyeblikk og tenke som filosofer. De skiller mellom to slags ondskap. Den ene er naturlig ondskap -- lidelse som naturen forårsaker, som jordskjelv, sykdom og flom, der ingen mennesker er skyldige. Den andre er moralsk ondskap -- lidelse som springer ut av menneskers frie valg, som krig, vold og urettferdighet. Legg merke til at teodicéproblemet er aller vanskeligst når det gjelder den naturlige ondskapen, for den kan ikke forklares med menneskets frie vilje. Tsunamien som tok barnas liv, kan ikke skyldes at noen valgte galt.

Den mest urovekkende innsikten om moralsk ondskap kom fra filosofen Hannah Arendt. I 1961 fulgte hun rettssaken i Jerusalem mot nazisten Adolf Eichmann, en av arkitektene bak Holocaust. Hun ventet å møte et monster. I stedet så hun en helt alminnelig byråkrat som blindt hadde fulgt ordrer uten å tenke over hva han var med på. Av dette formet hun begrepet ondskapens banalitet. Poenget er foruroligende enkelt: de verste gjerningene begås ofte ikke av psykopater eller monstre, men av vanlige mennesker som adlyder, følger gruppepresset og slutter å tenke selvstendig. Begrepet minner oss om at hvem som helst kan bli medløper i ondskap dersom vi slutter å tenke kritisk.

Humanistene ser på lidelse uten en guddommelig forklaring. Naturkatastrofer er resultat av naturprosesser, og moralsk ondskap skyldes menneskelige valg. Svaret på lidelse er da ikke bønn, men handling -- vitenskap for å forstå naturen og bygge bedre varslingssystemer, og etikk og politikk for å bekjempe urettferdighet. Stiller vi de ulike perspektivene side om side om tsunamien, ser vi at ingen av dem fjerner lidelsen. Men de gir forskjellige rammer for å forstå den og handle i møte med den -- enten det er ved å hjelpe de rammede, vise tålmodighet, vise medfølelse eller bygge tryggere.

Oppsummering

Vi har reist gjennom menneskehetens vanskeligste spørsmål: hvorfor finnes lidelse og ondskap? Kjernen er teodicéproblemet -- hvordan en allgod og allmektig Gud kan forenes med lidelse i verden. Kristendommen svarer med syndefallet, den frie vilje, lidelse som prøvelse, og at Gud selv gikk inn i lidelsen gjennom Jesus. Islam ser lidelse som en prøvelse fra Gud, der tålmodighet (sabr) belønnes og all urettferdighet rettes opp på dommedag. Hinduismen forklarer lidelse gjennom karma, handlingens naturlov gjennom gjenfødelsene. Buddhismen lærer gjennom de fire edle sannheter at lidelse skyldes begjær og uvitenhet, og at frigjøring er mulig gjennom den åttedelte vei -- med medfølelse (karuna) som høyeste dyd.

Filosofene skiller mellom naturlig ondskap fra naturkrefter og moralsk ondskap fra menneskelige valg. Hannah Arendts begrep ondskapens banalitet minner oss om at de verste gjerningene ofte begås av vanlige mennesker som slutter å tenke kritisk. Humanismen ser lidelse som naturlig og menneskeskapt, og svarer med handling -- vitenskap og etikk. Ingen av svarene fjerner lidelsen, men hvert av dem gir en ramme for å forstå den og handle i møte med den.