7.2 Meningen med livet

«Hva er vitsen med alt sammen?»

Før eller siden stiller de fleste seg spørsmålet -- kanskje sent på kvelden, kanskje midt i en helt vanlig dag: Hva er egentlig meningen med livet? Dette er kanskje det mest grunnleggende spørsmålet et menneske kan stille, og gjennom historien har religioner, filosofier og livssyn gitt svært ulike svar. Noen mener meningen er gitt av Gud, andre at vi må skape den selv, og atter andre stiller spørsmål ved om det i det hele tatt finnes en mening.

For å rydde i dette er det nyttig å skille mellom to tilnærminger. Den ene er kosmisk mening: troen på at det finnes en overordnet, gudgitt eller universell mening med tilværelsen -- et formål som finnes uavhengig av hva vi selv mener. Den andre er personlig mening: opplevelsen av at ens eget liv er meningsfullt, basert på relasjoner, verdier, arbeid eller kreativitet, uavhengig av om det finnes en kosmisk mening. Mange mennesker opplever personlig mening uten å ha tatt stilling til det kosmiske spørsmålet.

I dette kapittelet skal vi utforske svarene fra religioner, fra filosofien og fra humanismen. Vi presenterer hvert perspektiv slik det selv formulerer seg, uten å hevde at ett av dem er det riktige. Det finnes ikke noe fasitsvar -- målet er å forstå bredden i hvordan mennesker har søkt mening.

Religiøse svar: Mening er gitt

De religiøse tradisjonene har det til felles at de ofte ser meningen som noe gitt -- enten av Gud eller av en større orden -- men innholdet varierer sterkt. I kristendommen er meningen å leve i relasjon med Gud og følge Jesu eksempel. Mennesket er skapt med et formål: å elske Gud og sin neste. Livet har en retning fra skapelse, gjennom fall og frelse, til evig liv, og meningen ligger i å være del av Guds store fortelling. Teologen Rick Warren formulerte det slik: «Du ble ikke skapt for deg selv. Du ble skapt for Guds formål.»

I islam er livets mening å tjene og tilbe Allah. Koranen sier at mennesker og djinner er skapt nettopp for å tilbe Gud (51:56). Mening finnes i å underkaste seg Guds vilje -- ordet «islam» betyr nettopp «underkastelse» -- og i å følge de fem søylene og leve rettferdig. I jødedommen finner man mening i å leve rettferdig (tsedaka), studere Toraen og oppfylle de 613 budene (mitsvot). Sentralt står tikkun olam -- å «reparere verden» ved å arbeide for rettferdighet og godhet. Meningen ligger i det daglige, i relasjoner og i å gjøre godt.

De indiske religionene gir egne svar. I hinduismen er meningen knyttet til fire livsmål: dharma (plikt og rettferd), artha (velstand), kama (nytelse) og moksha (befrielse) -- og det ultimate målet er moksha, å befri sjelen fra gjenfødelsens syklus. I buddhismen lærte Buddha at livet er preget av dukkha (lidelse og utilfredsstillelse). Meningen er å forstå lidelsens årsak -- begjær og uvitenhet -- og å følge den åttedelte vei mot nirvana, frigjøring fra lidelse. Buddhismen handler om å våkne opp til virkeligheten slik den er. Slik ser vi at de religiøse svarene gir ulike, men hver på sin måte sammenhengende rammer for et meningsfullt liv.

Filosofiske og humanistiske svar: Mening skapes

Filosofien har grublet på meningsspørsmålet i over to tusen år, og svarene spriker. Aristoteles mente at meningen er eudaimonia -- et ord som kan oversettes med «lykke», «blomstring» eller «det gode liv». Det oppnås ved å utvikle dyder som mot, klokskap, rettferdighet og måtehold, og ved å leve som et sosialt vesen i fellesskap med andre. Mening er å realisere sitt potensial. Eksistensialismen gir et helt annet svar. Jean-Paul Sartre mente at livet i seg selv er meningsløst -- det har ingen forhåndsbestemt mening. Men dette er ikke grunn til fortvilelse, mente han, snarere til frihet: vi er frie til å skape vår egen mening gjennom valgene vi tar. «Eksistensen kommer før essensen» -- vi finnes først, og så definerer vi oss selv. Albert Camus brukte myten om Sisyfos, som er dømt til evig å rulle en stein opp en bakke bare for at den skal rulle ned igjen, og likevel: «vi må forestille oss Sisyfos lykkelig», fordi kampen i seg selv gir mening.

Ikke alle filosofiske svar er optimistiske. Nihilisme -- fra latin nihil, «ingenting» -- er standpunktet at livet er grunnleggende meningsløst og uten objektive verdier eller formål. Den kan ta flere former: eksistensiell, moralsk og kosmisk nihilisme. Friedrich Nietzsche advarte mot nihilismens fare, men var ikke selv nihilist -- han mente mennesket kan skape nye verdier etter at de gamle har mistet sin kraft. Absurdismen, også knyttet til Camus, ser en grunnleggende konflikt mellom menneskets behov for mening og universets likegyldighet. Denne konflikten er absurd, men svaret er ikke å gi opp, men å omfavne absurditeten og likevel leve fullt og helt.

Humanismen mener at mening ikke er gitt av en gud, men skapes av mennesker selv. For humanister ligger mening i å leve etter verdier som menneskeverd, empati, rettferdighet og fornuft -- i relasjoner med andre, i å bidra til fellesskapet og i å arbeide for en bedre verden. Mange humanister finner også mening i vitenskap og kunnskap, i kunst og kreativitet, og kanskje aller mest i fellesskap og kjærlighet. Slik ser vi at filosofien og humanismen ofte legger ansvaret for meningen på oss selv -- mening er ikke noe vi mottar, men noe vi skaper.

Oppsummering

Vi startet med Anders' spørsmål -- «hva er vitsen med alt sammen?» -- og oppdaget at det finnes mange svar, ikke ett. Spørsmålet om livets mening er et av de mest grunnleggende eksistensielle spørsmålene, og vi skilte mellom kosmisk mening (en gudgitt eller universell mening) og personlig mening (opplevelsen av at ens eget liv er meningsfullt).

De religiøse svarene ser ofte meningen som gitt: kristendommen finner mening i relasjon med Gud, islam i å tjene Allah, jødedommen i rettferdighet og tikkun olam, hinduismen i dharma og moksha, og buddhismen i frigjøring fra lidelse. De filosofiske svarene spriker: Aristoteles fant mening i eudaimonia, eksistensialismen mener vi skaper vår egen mening, nihilismen hevder det ikke finnes noen, og absurdismen omfavner meningsløsheten og lever likevel fullt. Humanismen mener mening skapes gjennom relasjoner, fellesskap, vitenskap, kunst og det å bidra. Det finnes ikke ett riktig svar -- det viktige er å reflektere over spørsmålet og finne det som gir ditt eget liv retning og verdi.