7.1 Livet og døden

Det ene spørsmålet vi alle deler

Døden er den mest universelle menneskelige erfaringen. Alle vet at vi skal dø, men ingen vet helt sikkert hva som skjer etterpå. Gjennom hele historien har mennesker forsøkt å forstå døden og gi den mening, og religioner og livssyn gir svært forskjellige svar på de samme spørsmålene: Hva skjer når vi dør? Finnes det et liv etter døden? Og hvordan påvirker synet på døden måten vi lever på?

For å snakke om dette trenger vi et begrep: eskatologi. Ordet kommer fra gresk eschatos, som betyr «siste», og betegner læren om de siste ting -- altså forestillinger om hva som skjer ved livets slutt og ved verdens ende. Eskatologi omfatter spørsmål om døden, livet etter døden, dommedag, himmel og helvete, gjenfødelse og verdens undergang. Alle de store religionene har eskatologiske forestillinger, men innholdet varierer sterkt.

I dette kapittelet skal vi utforske hvordan ulike tradisjoner svarer -- kristendom, islam, jødedom, hinduisme, buddhisme og humanisme. Vi presenterer hvert syn slik tradisjonen selv beskriver det, uten å hevde at noe av dem er mer sant enn de andre. Målet er å forstå mangfoldet av menneskelige svar på det eldste spørsmålet vi har.

Lineær tid: Én gang å leve

Noen tradisjoner ser livet som en rett linje -- man lever én gang, og deretter følger en avgjørelse. Dette gjelder de tre såkalte abrahamittiske religionene. Ifølge kristendommen er livet en gave fra Gud, og mennesket har en udødelig sjel. Det sentrale er Jesu oppstandelse fra de døde påskemorgen, som tolkes som et løfte om at døden ikke er det siste, og at de troende skal få del i et evig liv. Kristen tradisjon taler om en dommedag der Gud dømmer levende og døde, og om himmel (fellesskap med Gud) og helvete (atskillelse fra Gud). Tolkningene varierer: tradisjonelt ventes dommen etter døden, katolsk lære har i tillegg skjærsilden, mens mange moderne teologer tolker himmel og helvete symbolsk, og noen -- universalistene -- mener Guds kjærlighet til slutt vil frelse alle.

Ifølge islam er livet på jorden en prøve fra Gud, der mennesker viser om de er lydige. Koranen beskriver en dommedag (Yawm al-Qiyama) der alle gjenoppstår og stilles for Guds dom -- jorden skjelver, og bøkene der alle handlinger er nedskrevet, åpnes. Hver person får sin bok i høyre hånd (frikjent) eller venstre (dømt). Janna, paradiset, beskrives som en hage med rennende elver og nærhet til Gud, mens jahannam, helvete, beskrives med ild og lidelse -- noen tolker bildene bokstavelig, andre symbolsk. Islam lærer også om barzakh, en mellomtilstand mellom døden og dommedag der sjelen venter. Jødedommen fokuserer derimot mer på livet her og nå. Toraen sier lite om etterlivet, og jødisk teologi har aldri utviklet én enhetlig lære. Det finnes ulike forestillinger -- Sheol (dødsriket), Olam ha-ba (den kommende verden), tro på oppstandelse i den messianske tid, og i Kabbalah forestillinger om sjelens gjenfødelse. I jødisk tradisjon lever de døde også videre gjennom minnet, og man resiterer kaddish i et helt år etter dødsfallet.

Syklisk tid og et liv uten etterliv

Et helt annet bilde finnes i de indiske tradisjonene, der tiden er syklisk. Ifølge hinduismen gjennomgår sjelen (atman) gjentatte fødsler, dødsfall og gjenfødelser i en evig syklus kalt samsara. Det som driver syklusen, er karma -- ordet betyr «handling», og det er loven om at alle handlinger har konsekvenser. Gode handlinger gir god karma og en bedre gjenfødelse, dårlige handlinger det motsatte; karma bestemmer både neste liv og betingelsene i dette. Det ultimate målet er moksha -- befrielse fra syklusen, der sjelen forenes med Brahman, verdenssjelen. Det finnes flere veier dit: kunnskap, hengivenhet og handling.

Buddhismen deler troen på gjenfødelse og karma, men med én avgjørende forskjell. Buddha lærte anatta -- at det ikke finnes noen fast, uforanderlig sjel. Det som gjenfødes, er ikke en sjel, men en strøm av bevissthet formet av karma. Tenk på en flamme som tennes fra et annet lys: det er ikke den samme flammen, men heller ikke helt ulik. Målet i buddhismen er nirvana -- frigjøring fra lidelse og fra gjenfødelsens syklus. Ordet betyr bokstavelig «utblåsning», som når en flamme slukkes; det er ikke et sted, men en tilstand fri for begjær, hat og uvitenhet. Buddhismen beskriver seks tilværelsesformer der gjenfødelse kan skje, og bare som menneske har man den beste muligheten til å oppnå nirvana.

Til slutt finnes et livssyn uten tro på gud, sjel eller etterliv. Ifølge humanismen er dette livet det eneste vi har -- og nettopp derfor er det ekstra verdifullt. Det finnes ingen guddommelig plan, ingen himmel og ingen gjenfødelse; livet får den meningen vi selv gir det. Humanister mener mening kan finnes gjennom kjærlighet, vennskap og fellesskap, gjennom å bidra til samfunnet, gjennom kunst, vitenskap og natur, og gjennom å leve etter verdier som empati, rettferdighet og fornuft. I møte med døden mener mange humanister at vi lever videre gjennom minnene hos dem vi har berørt, og gjennom det vi har bidratt med. Slik ser vi hvor ulikt menneskeheten har svart -- og hvert syn påvirker hvordan livet leves: troen på dom eller karma kan motivere til etisk handling, mens troen på at livet er begrenset, kan gjøre hvert øyeblikk mer verdifullt.

Oppsummering

Vi har sett at alle religioner og livssyn forholder seg til spørsmålet om liv og død, men gir ulike svar -- og vi har presentert hvert syn slik tradisjonen selv beskriver det. Kristendommen lærer om oppstandelse, Guds dom, himmel og helvete, med variasjoner i tolkning. Islam ser livet som en prøve og tror på dommedag, paradis (janna) og helvete (jahannam). Jødedommen fokuserer mest på dette livet, med ulike forestillinger om etterlivet.

De indiske tradisjonene har en syklisk forståelse: hinduismen tror på samsara (gjenfødelse), karma og moksha, mens buddhismen deler troen på gjenfødelse og karma, men uten en fast sjel (anatta), med nirvana som mål. Humanismen mener at dette livet er det eneste vi har, og at mening skapes av oss selv. Synet på døden påvirker hvordan mennesker lever -- det kan motivere til etisk handling, gi trøst i sorg og forme livsverdier. Det finnes ikke noe fasitsvar; målet er å forstå mangfoldet av menneskelige svar.